Fire viktige
egenskaper
hos en Kristi
stridsmann:

Ydmykhet

Bekymrings-
løshet

Årvåkenhet

Stand-
haftighet

Det første brevet som apostelen Peter skrev var adressert til "de utvalgte som lever i fremmed land, spredt omkring i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia" (1,1). Allerede av denne lille opplysningen helt i begynnelsen av dette brevet kan vi forstå veldig mye av de kår som de kristne levde under. De levde i "fremmed land", de var "spredt omkring". Vi vet hvordan de ble undertrykket av sine hedenske naboer. Vi vet at de trang mye undervisning, formaning og oppmuntring. Det er derfor Peter skriver brevet sitt. Han vil styrke dem og trøste dem så de orker å holde ut presset. Han vil formane dem til ikke å gi opp i kampen for evangeliet. Og brevet er full av formaninger og oppmuntringer, råd og hjelp for de kristne. Det er råd som griper like inn i de kristnes hverdag og i deres kamp for å bevare troen i en ugudelig verden. Det er råd som er gode å ta med seg i kampens hete.

Fire råd i kampens hete får vi av apostelen i dagens episteltekst:

1. Ydmyk dere under Herren
"Ydmyk dere under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden er inne". Dette rådet Peter gir alle de kristne. I verset foran har han sagt at vi skal være kledd i ydmykhet mot hverandre. For "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde". Ydmykhet - hvor vanskelig er det vel ikke for oss å få til! Hvor lett har vi ikke for å blåse oss opp og se ned på hverandre! Ja, vi kan til og med blåse oss opp overfor Gud. Vi hever oss over ham, klager på ham, blir bitter på ham. Men det er nytteløst å prøve å heve seg over Gud. Han er jo likevel den største. Han er jo likevel vår allmektige Skaper. Hvordan kan jeg som bare er støv, våge å heve meg over ham som har skapt meg? Paulus sier i Romerbrevet at det er som om krukken skulle si til pottemakeren: Hvorfor gjorde du meg slik?

Ydmykhet overfor Gud vil si det samme som at vi rett og slett innser at han står over oss. Han er vår allmektige Skaper og Herre. Vi har ingenting å stille opp overfor ham. Han er rettferdens og sannhetens Gud. Vi kan like godt først som sist godta det. Og vi vil si med Paulus: "Å dyp av rikdom, og visdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier!"

Ja, la oss være ydmyke overfor Gud. Og vi vil få oppleve at det er jo faktisk godt å la Gud få råde. Det er jo faktisk godt for oss skrøpelige mennesker å få sette all vår lit til ham og hans mektige hånd. Det er godt å få slippe å bare stole på egne krefter. For å ydmyke seg under ham og legge alt i hans sterke arm betyr ikke å overgi seg til en usikker skjebne. Det betyr ikke at vi bare lar tinge skure. Det betyr at vi lar ham som er vår allmektige og nådige Far få råde.

Og enten vil han løfte oss opp og redde oss ut av trengslene og vanskelighetene, eller så vil han gi oss styrke til å komme gjennom dem og til å bære det korset han har lagt på skuldrene våre. Uansett hva han gjør, så vil han gjøre det som han vet er til det beste for oss. Så derfor trenger vi ikke være redde for å overlate ting til Gud. Vi trenger ikke være redde for å ydmyke oss under ham. Tvert imot, det vil være til det aller beste for oss.

Og han har lovet at han til slutt skal opphøye oss når tiden er inne, det vil si når han skal gi oss den evige herlighet i eie. Dette har vår Frelser selv forsikret oss om da han sa: "Den som setter seg selv lavt, skal settes høyt". Derfor vil vi ydmyke oss under Guds mektige hånd, for der er det trygt å være. Der er vi under Guds mektige beskyttelse.

2. Kast alle dine bekymringer på ham
De kristne i Lille-Asia hadde utvilsomt mye å være bekymret for, menneskelig talt. De hadde mange ting som kunne gjøre dem urolige og redde. Men Peter oppmuntrer dem til å slutte å være redde. De trenger ikke bekymre seg.

Men er det vanskelig å ydmyke seg, så er det enda vanskeligere å la være å bekymre seg. Vi har så lett for å bekymre oss, vi mennesker. Det hører liksom med til livet det å stadig ha noe å bekymre seg over. En dag er det alle regningene som ligger og venter og ikke kan bli betalt. En annen dag er det en smerte i brystet som gjør oss bekymret. Andre ganger er vi bare ganske enkelt urolige, vi vet ikke helt hvorfor og hva det er vi bekymrer oss over. Vi er bare urolige og engstelige for et eller annet. "Vær ikke bekymret," sier Frelseren til oss. "Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?" "Kast alle bekymringer på ham," formaner Peter oss i dag.

I dette ordet bekymring ligger alt det som kan uroe oss, alt det vi gruer for, alt det vi ikke vet utgangen på, alt det vi er i tvil om vil gå godt, alt det vi er usikre på, kort sagt, alt det som bekymrer oss. Og det er jammen ikke lite. Tenk da: Alt dette kan vi kaste på Herren. Alt dette kan vi trygt overlate i hans hender. Alt dette kan vi selv slippe.

Og hvorfor? Hvorfor kan vi slippe å bekymre oss? Fordi han har omsorg for oss, sier Peter. Det er med andre ord unødvendig å bekymre seg. Det er ikke bare det at det er galt, men det er også unødvendig. For han har omsorg for oss. Han som har sagt: "Jeg slipper deg ikke, og forlater deg ikke", har omsorg for oss. Han bekymrer seg for oss. Derfor trenger ikke vi bekymre oss. For hva er vitsen i å bekymre seg for noe som Gud har tenkt å ordne opp i? Hva er vitsen å uroe seg for et problem som Gud utmerket godt vet hvordan han vil løse?

"Han har omsorg for dere," sier Peter. Ja, Gud er vår gode Far. Han er glad i oss for Jesu Kristi skyld. Han har allerede tatt bort vår aller største bekymring, nemlig vår synd. Den har han lagt på sin Sønns skuldre, og han, Jesus vår Frelser, har gjort opp for våre synder da han døde på korset og stod seierrike opp igjen fra graven. Denne Gud og nådige Far, han som elsker oss så høyt at han gav sin egen Sønn for oss, han er det som har omsorg for oss.

Så vi ser altså: Det som virker umulig for oss, er ikke umulig for ham. Har han kunnet gjøre noe med vår synd, vårt største problem, det som dømte oss til døden og fortapelsen, ja, så kan han også gjøre noe med alt det andre. Derfor vil vi rolig kaste alt over på ham, og så kan vi selv slappe av i trygg forvissning om at Gud har omsorg for oss.

3. Vær våkne!
Men det at vi kaster alle bekymringer over på Gud, må ikke misforstås slik at da kan vi bare la humla suse og slutte å bry oss om vårt eget liv. Vi kan trygt overlate alt det vanskelige til Gud, men samtidig skal vi være våkne. "Vær nøkterne og våk!" formaner Peter. "Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. Stå ham imot."

Apostelen bruker to ord for å understreke denne formaningen. Han sier: "Vær nøkterne!" som egentlig betyr: "Kontroller deg selv! Ikke mist kontrollen over deg selv!". Og han sier: "Vær våkne!", vær beredt, vær klar! Våre sinn må være nøkterne og beredt. Vi må ikke bli sløve og likegyldige. Vi må ikke bli så forblindet av livets mange gjøremål, at vi ikke lenger ser klart. Og hvorfor er dette så viktig? Hvorfor er det så viktig at vi ikke er sløve, men våkne? Fordi vi er omgitt av en fryktelig fiende. Og han er ikke sløv. Han ligger ikke på latsiden. Nei, Peter sier at vår motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke.

Her taler Peter ut fra egen erfaring. Han tenker nok fremdeles med sorg på det som skjedde natten før Jesus ble korsfestet. Han husker Jesu egen formaning til ham selv og de andre disiplene i Getsemane: "Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse!" (Matt 26,41). Og like etter var ikke Peter på vakt. Han ble sløv. Han ble redd. Han mistet kontrollen. Og han fornektet sin Herre og Mester grovt tre ganger og bannet på at han ikke kjente ham. Dette kan han nok aldri glemme.

Derfor vet han hva han snakker om, og derfor bør også vi virkelige lytte til hva Peter her sier: "Vær våkne! Stå djevelen imot!" For det fins tusen fristelser også for oss, fristelser til synd, fristelser til å gi etter for ytre press og ytre påvirkning, fristelser til å låne øre til djevelen, motstanderen, han som ikke vil at vi skal bli frelst, men gjør alt han kan for å styrte oss i fortapelsen. Vi må ikke gi etter. Vi må ikke inngå kompromisser. Vi må ikke bedra oss selv og få oss selv til å tro at det ikke er så farlig.

Djevelen er en ekspert på å gjøre synden ufarlig og tiltrekkende på oss. Peter kaller ham djevelen, diabolos, som rett oversatt betyr "anklageren", han som kommer med falske anklager, baktaleren. Og han sammenligner ham med en brølende løve, rovdyrenes konge, som brøler og skremmer sitt bytte, inntil det ligger hjelpeløst framfor føttene. Derfor: La oss være nøkterne og la oss være på vakt! La ikke djevelen få skremme oss. La han ikke få gjøre oss sløve og slappe slik at han lett kan sluke oss.

4. Stå faste i troen
"Stå djevelen imot, faste i troen!" formaner Peter til slutt. Jakob sier det slik i sitt brev: "Stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere" (Jak 4,7). En tro som holder fast ved Kristus og hans Ord kan ikke djevelen overvinne. Satan er sterk. Han er listig og slu. Men en stødig tro kan han ikke overvinne. Der må han gi tapt. Som Martin Luther sier det i sin "kampsang": "Et Gudsord kan ham binde." La oss derfor holde fast ved Guds ord. La oss holde fast ved troen på Kristus, vår Frelser, troen på evangeliet, troen på syndenes forlatelse for Kristi skyld. Og djevelen må gi tapt. Han må flykte fra oss. Han kan ikke gjøre oss noen ting skade på vår sjel.

Og så er det en trøst for oss å vite at vi ikke er alene i denne kampen mot Satan. Vi er mange rundt omkring som kjemper den samme striden som oss. "Dere vet jo at deres brødre rundt om i verden må gjennomgå de samme lidelser," påminner Peter de kristne i Lille-Asia om. Og det er en påminnelse til oss også. Vi har brødre og søstre rundt omkring i verden som kjemper den samme strid som oss, den samme kamp for evangeliet, den samme kamp for den rene læren, den samme kamp for troen, den samme kamp mot djevelens angrep. La oss ikke gi opp, men stå faste i troen!

Og så slutter Peter sitt formanings- og trøstebrev til de kjempende kristne rundt omkring at lidelsen bare varer en liten stund. "En kort stund må dere nok lide," sier han, "men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. Makten er hans i all evighet!" Ja, all vår styrke og alt vårt håp midt i kampen er i Guds nåde, den ufortjente kjærligheten som Gud har vist oss i sin Sønn, Jesus Kristus. Av nåde har Gud kalt oss inn i sitt rike. Av nåde sendte han sin Sønn til jorden for å dø for våre synder. Og ved den samme nåde vet vi at vi til slutt skal få del i den evige herligheten. Da er kampen slutt. Her nede er vi medlemmer av den stridende kirken - ecclesia militans. Da skal vi bli medlem av den seirende kirken - ecclesia triumphans. Kampen er snart slutt, og imens vi venter på at den dagen skal komme, vil vi stå faste i troen og legge alle våre bekymringer i hans hender, han som har makten i all evighet. Amen.

Til prekenarkivet       Til hovedsiden