Kjære sørgende, familie og venner av Bernhard Edvardsen!

  I sitt første brev til menigheten i Tessalonika skriver apostelen Paulus: ”Brødre, vi vil ikke at dere skal være uten kunnskap om dem som er sovnet inn, for dere skal ikke sørge som de andre, de som er uten håp. For så sant vi tror at Jesus døde og stod opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, fram sammen med  ham.”

  En av de siste tingene jeg snakket med far om den siste gangen jeg besøkte ham før han døde, var om himmelen. Far ble på slutten veldig lei seg og fortvilet. Han trivdes ikke der han var. Han ville helst ha kommet hjem. Hver gang jeg besøkte ham gjentok han at dette ikke var noe blivende sted. Jeg svarte ham at det var jeg helt enig i. Jeg sa at for ingen av oss er denne jorden noe blivende sted. Det er ikke dette som er målet vårt. Vi skal ikke bo her for alltid. Det er himmelen som er målet vårt. Det er dit vi skal. Det er det som er vårt egentlige hjem, sa jeg til far. Og det var han helt enig i. Han ville også til himmelen. Dette faste håpet hadde far.

  Litt tidligere i denne gudstjenesten leste vi noen verser fra det neste siste kapitlet i den aller siste boken i Bibelen, Johannes’ Åpenbaring. I den boken beskriver den gamle apostelen de mektige syner som han fikk mens han på grunn av sin kristne tro og bekjennelse var forvist til øya Patmos. Det var store ting Johannes fikk se. Blant annet fikk han se et lite glimt av himmelen, ikke den himmelen vi har over oss her og nå, men den nye himmel og den nye jord som Gud en gang skal skape. Han skriver: ”Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte” (vers 1). Han hørte også en røst fra himmelen som sa: ”Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem.” Og så kommer det som for oss kanskje er den største trøsten når vi tenker på det vi har i vente. Han sier at Gud ”skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte.”

  Jeg vet ikke hvilke tanker dere gjør dere når dere tenker på himmelen. Heller ikke er det så lett ut fra bibeltekstene å si så mye konkret om himmelen. Men én ting er sikkert. Alt det som vi her på jorden forbinder med noe vondt, enten det er synd og ondskap, krig og strid mellom mennesker, eller det er smerter og lidelser av forskjellig slag, eller det er sorg og nød, alt det skal være borte. Ja, heller ikke døden skal være mer, leser vi. Teksten summerer det kort og enkelt slik: ”For det som før var, er borte.”

Her på jorden er døden en uunngåelig realitet. Alle må vi dø en gang. Det er fortsatt 100% dødelighet i menneskeheten. Men når den dagen som Johannes taler om, kommer, da skal døden være borte for alltid. Det skal ikke finnes noen død mer.

I dag er vi samlet ved fars kiste, og vi skal om en liten stund senke kisten med fars døde legeme ned i graven. Senere skal kisten tildekkes av jord, og straks begynner den å gå i oppløsning. Om ikke lenge er det ikke mer igjen. Også fars legeme skal gå i oppløsning. For det menneskelige øyet ser det ut som at dette er den endelige slutten. Når døden har inntruffet, og vi har fulgt våre døde til graven, er det slutt. Slik ser det ut for oss.

Men Guds ord sier at slik er det ikke. Gud sier i sitt ord at døden ikke er slutten. La meg bruke et bilde. Hver høst dør alt i naturen. Blomstene visner, grønnfargen på bladene blir forvandlet til gult og oransje og til slutt faller de av. Vi synes kanskje det er litt vemodig, men det gjør ikke så farlig for vi vet jo at det skal komme en ny vår da naturen igjen skal våkne til liv. Nye fargerike blomster og friske, grønne blader skal springe ut. Det vet vi, og denne vissheten hjelper oss å komme gjennom en mørk og kald vinter.

Men tenk om vi, når høsten kom, ikke visste at det skulle komme en ny vår. Tenk om vi så på de visne bladene og blomstene og tenkte at nå var det slutt for alltid. Hvor forferdelig trist hadde ikke det vært! Hvor tungt hadde det vel ikke vært å gå gjennom den mørke og kalde vinteren uten håpet om en ny vår. Men vi vet bedre, ikke sant? Vi vet at det kommer en vår. Vi vet at solen igjen skal stige på himmelen, og alt i naturen skal våkne til nytt liv.

Slik er det også med døden. Vi legger våre døde i gravene, og de visner og blir til jord igjen. Men dette er ikke slutten. Bibelen sier at det fins en oppstandelse fra de døde. Jesus, han som er Guds Sønn og vår Frelser, døde også. Han døde på korset på Golgata for å sone vår synd og skyld. Jesu døde legeme ble også lagt i graven. Men han stod opp igjen av graven den tredje dagen. Døden kunne ikke holde på ham. Han var sterkere enn døden. Slik skal heller ikke døden kunne holde på oss når vi legges i graven. Jesus skal komme igjen og vekke opp våre døde legemer. 

Det er dette håpet om oppstandelsen og om den nye himmel og den nye jord hvor døden ikke skal være mer, som holder oss oppe nå i sorgen. Det er dette håpet som bærer oss. Det er et håp som er sterkere enn døden. Vi vil ikke sørge som dem som ikke har noe håp, skriver Paulus. ”For så sant vi tror at Jesus døde og stod opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, fram sammen med ham.”

Legg merke til at håpet vårt om oppstandelsen og om himmelen er uløselig knyttet til Jesus og hans død og oppstandelse. I 1 Kor 15 – i det som vi ofte kaller for det store oppstandelseskapitlet i Bibelen – taler Paulus utførlig om denne uløselige sammenhengen det er mellom Jesu oppstandelse og vår oppstandelse. Han svarer dem som hevder at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde. Han sier: ”Hvis de døde ikke er stått opp, er heller ikke Kristus stått opp. Men er Kristus ikke stått opp, da er vårt budskap intet, og deres tro er meningsløs… og dere er fremdeles i deres synder” (1 Kor 15,13-14.17b).

La meg fortelle en liten historie. En mann stod en dag utenfor en kunstforretning og betraktet et maleri som hang i utstillingsvinduet. Motivet på maleriet var den lidende Kristus på korset. Mens mannen stod der, kom en liten gutt forbi. Også han stoppet opp og betraktet det samme bildet. Da mannen la merke til gutten, pekte han på bildet og spurte: ”Vet du hvem det er som henger på det korset?” ”Ja,” svarte gutten, ”det er Frelseren vår.” Det var tydelig at gutten var overrasket over at det fantes noen som ikke visste hvem Jesus er. Ivrig fortsatte gutten å fortelle den fremmede mannen mer om bildet. Han pekte på soldatene som stod ved korset og sa: ”Der har vi soldatene, de romerske soldatene.” Da mannen ikke svarte, sa gutten: ”Det var de som drepte ham, ja, det er virkelig sant, de drepte ham!” Mannen sa fortsatt ikke ett ord, og etter å ha kastet et siste sørgmodig blikk på bildet, gikk han av sted. Han hadde imidlertid ikke kommet så langt bortover gaten før han merket at gutten kom springende etter ham. Han stanset og snudde seg spørrende mot gutten. ”Jeg vil bare fortelle deg noe mer,” sa gutten heseblesende. ”Han stod opp igjen! Ja, det er helt sant, han stod opp igjen!”

Vi har ikke en død Frelser, men en levende! Det var nødvendig at Jesus måtte dø. Hvorfor? For å frigjøre oss fra døden, for å gi oss et håp som er sterkere enn døden. Bibelen sier at døden er resultat av synden, av vår synd. ”Syndens lønn er døden” (Rom 6,23). Men da Jesus døde på korset som en forbryter, døde han ikke for seg selv. Han døde for oss, for deg og meg og alle mennesker. Det fins ikke ett menneske han ikke har dødt for. Ved sin død sonet han straffen som vi skulle hatt. ”Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens” (1 Joh 2,1).

Men som den lille gutten sa til den fremmede: ”Han stod opp igjen! Ja, det er helt sant, han stod opp igjen!” Jesus, vår Frelser, var sterkere enn døden. Det kom en påskedagsmorgen med en tom grav. Dermed forstår vi at den frelsen Jesus skaffet til veie da han døde på korset, er fullbrakt. Vi vet våre synder er strøket ut, at Gud er en nådig Gud som elsker oss over alle ting.

”For så sant vi tror at Jesus døde og stod opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, fram sammen med ham,” skriver Paulus. Dette er vårt faste og sikre håp.

Vi sørger i dag fordi far ikke lenger er blant oss. Men vi har håp, likesom far hadde håp. Dette er et håp som er sterkere enn døden. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet