Kjære Tor Jakob, kjære forsamling!

Hvilken dag dette er for forsamlingene i Avaldsnes og Stavanger! Vi skal få en ny pastor. Tor Jakob har sagt ja til kallet om å være pastor sammen med meg. Vi gleder oss, og vi lovpriser og takker Gud for hans store nåde. Hver søndag ber vi i kirkebønnen om at Herren må sende arbeidere ut til sin høst. I tillegg vet jeg at mange av dere i mange år har bedt om at vi måtte få en ny pastor til Den lutherske bekjennelseskirke i Norge. I dag får vi et konkret bønnesvar. Gud gir oss en ny pastor. Derfor kan vi ikke annet i dag enn å falle ned for ham og takke ham.

I dag er vi glade. I dag skal vi virkelig få juble av glede. Men vi vet at ikke alle dager er like. Som det er for enhver kristen, slik er det også for en pastor. Ingen dager er like. Noen dager er lyse og lette, andre dager er mørke og tunge. Noen dager ser vi hvilket privilegium det er å få lov til å forkynne evangeliet for mennesker, andre dager er det korset som Gud har lagt på oss som får det meste av oppmerksomheten. Det fine for oss som tror på alt Guds ord, er at vi vet at slik vil det alltid komme til å være. Og vi vet at uansett hvilken dag det er, om det er den lyse og lette, eller den tunge og mørke, så er Gud den samme og evangeliet er det samme.

Når vi er ute og kjører på en smal vei, må vi ofte passe oss så vi ikke havner i grøften. Og det fins faktisk enda noen veier i Norge som er så smale at det er like lett å havne i grøften på høyre side som det er å havne i grøften på venstre side. Om vi plutselig kommer litt for langt til høyre, og ikke er forsiktige, er det fort gjort å dreie så hard på rattet at vi i stedet havner i grøften på venstre side.

Slik er det ofte i det åndelige livet også. Et av Satans favorittknep er at han plasserer ofte farene så nær hverandre at om vi forsøker å unngå én av dem, skal det veldig lite til for å havne i den andre. For ham er det jo likegyldig hvilken av farene vi havner i. Bare han kan få oss ut i én av dem, er han fornøyd.

Slik er det for alle kristne, og kanskje aller mest for en som er pastor. For det er ingen tvil om at Satan er veldig interessert i å ta knekken på alle pastorer og lærere som forkynner et klart og rent evangelium. Det er ingenting han heller vil enn at evangeliet slutter å lyde klart og rent i kirken. Så derfor tror jeg nok vi kan si at en pastor er spesielt utsatt for Satans angrep.

Det fins jo selvfølgelig mange måter han kan få oss til å falle på. Men for alle, og kanskje aller mest for en pastor, fins det framfor alt to hovedfarer som Satan gjerne ser at vi havner i. Det er revnende likegyldig hvilke av dem, bare vi havner i én av dem. Den ene er hovmod, og den andre er fortvilelse. Kirkens fiende har veldig god lyst til at vi som er pastorer, men også alle dere andre, skal havne i en av disse tilstandene, enten hovmod eller fortvilelse.

"Vi har denne skatten i leirkar," leste vi. Disse ordene av Paulus kan, om vi forstår dem rett og bruker dem rett, tjene som en mektig hindring mot både hovmod og fortvilelse, i tjenesten som pastor, ja, i hver kristens liv.

"Vi har denne skatten," sier Paulus. Hvilken skatt? Paulus skriver i vers 5: "Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre…" Og i vers 6 leser vi: "Gud som sa: Det bli lys i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet, som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram." Og så sier han videre: "Men vi har denne skatten…". Av dette forstår hva skatten er. Det er evangeliet om Jesus Kristus, vår Herre. Det er evangeliet om ham som er verdens lys, og som Gud har latt skinne i våre hjerter.

Evangeliet er et fantastisk budskap. Det får lyset til å skinne i hjertene. Det gir kunnskap om Guds herlighet. Dette er det vi er kalt til å forkynne. Tenk deg altså dette: Vi er kalt til å forkynne et budskap som kan gi mørke hjerter lys, nemlig det lys som kan fortrenge alt det mørke som synden har forårsaket i hjertene. Uten dette lyset som bare evangeliet kan gi, er det mørkt i menneskehjertene. Og mørket består i den tunge, uutholdelige skyldfølelsen som de bærer på på grunn av alle sine synder.

Og så er vi kalt til å forkynne et budskap som kan gi uklare hjerter kunnskap, nemlig den kunnskap om Guds herlighet som ingen mennesker kan kjenne av seg selv, men som bare kan åpenbares for dem gjennom Guds ord og ved Guds Ånd. Uten denne kunnskap lever mennesker med falske tanker om Gud. Men gjennom evangeliet får mennesker se Guds store herlighet, nemlig den herlighet som består i at han elsker og tilgir syndere for sin Sønns Jesu Kristi skyld.

Dette skal vi forkynne. "Vi forkynner ikke oss selv," sier Paulus, "men Jesus Kristus som herre." Av dette forstår vi hva som er alle pastorers og læreres og forkynneres oppgave. Det er ikke å forkynne seg selv, ikke å framheve seg selv, ikke å ta æren til seg selv – men det er å forkynne Kristus, og la ham alene få æren.

"Men hvem er vel jeg at Gud skulle velge meg til denne store oppgave å forkynne evangeliet?" tenker du kanskje nå. "Hvordan kan Gud bruke meg? Jeg er jo ingenting annet enn et leirkar, svakt, skjørt, lite tiltrekkende, uviktig, forgjengelig." Paulus sammenligner seg selv med et leirkar. Det lyder som et ekko av 1 Mos 3: "Av jord er du, og til jord skal du bli."

Slik hadde faktisk ikke Paulus alltid sett på seg selv. "Om noen mener han kan stole på slikt [dvs. menneskelige fortrinn], kan jeg det enda mer," skriver han i Filipperbrevet. "Jeg er omskåret på den åttende dag, er av Israels folk og Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere, en fariseer i forhold til loven, så brennende i min iver at jeg forfulgte kirken, uklanderlig i min rettferdighet etter loven" (Fil 3,4-6). Ja, det var sannelig ikke lite Paulus hadde å rose seg av, menneskelig talt! Men ved bare å fokusere på sine menneskelige fortrinn, var Paulus havnet i den ene av de to store farene, nemlig hovmodet og stoltheten. "Jeg er jo omskåret. Jeg er en sann israelitt. Jeg er en aktiv fariseer. Og så ivrig og brennende som jeg er. Ja, jeg er faktisk helt uklanderlig i forhold til loven!" Det er lett å avsløre hovmodet hos den før-kristne Paulus, men kan vi like lett avsløre hovmodet hos oss selv?

Med slike hovmodstanker kunne ikke Gud bruke Paulus. Har vi lignende tanker om oss selv, kan Gud heller ikke bruke oss. Men Gud ville bruke Paulus, og han vil bruke oss. Derfor forandret han Paulus, og derfor forandrer han oss.

På veien til Damaskus ble den stolte Paulus plutselig klar over at han ikke hadde noe å være stolt over om han betraktet seg selv. I det han ble ført bort, blind og hjelpeløs, forsto han hva han var uten Jesus Kristus, ikke den største blant hebreere, men den største blant syndere, ikke Paulus, den uklanderlige og feilfrie, men Paulus, den arrogante og hovmodige, spotteren og forfølgeren.

Et ubetydelig leirkar – det er alt det Paulus var. Og denne sannheten fortsatte Gud å innprente i ham så lenge han levde og tjente Herren. Han skriver bl.a. i versene som kommer etter de jeg leste: "Vi er alltid presset… tvilrådige… forfulgt… slått ned." Og i det 12. kapitlet taler han om sin "torn i kjødet" som han har fått, sier han, for at han ikke skal bli hovmodig.

Gud hadde en klar hensikt med alt dette. Han ville gjøre det klinkende klart "at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv", slik vi leste i vers 7. Gud kan ikke bruke mennesker som har sin kraft fra seg selv.

Slik arbeider Gud alltid. Tenk for eksempel på Moses. Han var til å begynne med så ivrig etter å forløse sine undertrykte landsmenn fra det egyptiske slaveriet. Men først førti år senere sier Gud: Nå vil jeg bruke deg. Hvorfor ventet Gud i førti år med å bruke Moses? Fordi Moses behøvde de førti årene for å lære at "skatten er i leirkar". At Moses hadde lært, viser hans reaksjon når Gud ville kalle ham til å gå til farao og føre israelittene ut av Egypt. Da sa Moses: "Hvem er vel jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?" Og han sa: "Hva skal jeg si? De vil vel ikke tro meg og ikke høre på meg". Moses hadde lært seg selv og sin egen svakhet å kjenne, for han sa: "Herre! Jeg har aldri vært noen ordets mann…, jeg har vanskelig for å tale og uttrykke meg". Men nå kunne Herren bruke Moses, nå når Moses sa: "Å Herre, send en annen, send hvem du vil".

Ja, Guds veier er uransakelige og ofte så uforståelige for oss. Vi ser ikke hans skjulte planer. Men kanskje i ettertid ser vi at han hadde en stor og herlig plan med alt det han gjorde. Han ville lære at vi har skatten, ikke i skinnende og vakre gullskrin, ikke i sterke og ubrytelige stålbeholdere, men i leirkar, i svake, skrøpelige, enkle leirkar. For det er nemlig skatten som er viktig. Det er skatten som skal få skinne. Det er evangeliet som skal få lyse. Om skatten lå oppbevart i gullskrin, ville vi bli like mye opptatt av skrinet som av skatten. Men fordi skatten er i leirkar, er det skatten som får oppmerksomheten, og slik skal det også være. Evangeliet må få hele vår oppmerksomhet, ikke vi mennesker som bærer det fram.

Stolthet og hovmod er noe Satan svært gjerne ser at vi pastorer havner i. Og han trenger ikke anstrenge seg noe særlig. For vår gamle stolte natur henger fremdeles godt fast ved oss alle sammen. Derfor lærer Gud oss gjennom Paulus sine ord i 2 Kor: Skatten er i leirkar. Vår omvendelse, vårt kall, vår posisjon osv., er ikke vårt eget verk, men Guds verk. "Vi har denne skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv."

Men Satan gir ikke opp. Om han ikke klarer å få oss ut i den ene grøften, forsøker han å få oss ut i den andre. Om han ikke klarer å lure oss til å stole på oss selv og våre egne krefter, forsøker han i stedet å få oss til å bli så fortvilet at vi har lyst til å gi opp. Men heller ikke dette skal lykkes for ham. For når Paulus sier: "Vi har denne skatten i leirkar", så hindrer ikke bare disse ordene oss fra å bli hovmodige, men de får oss også i aller høyeste grad til å bli frimodige.

Er vi leirkar? Ja, vi er det. Men vi er leirkar som inneholder en skatt, en kostelig og dyrebar skatt. Ja, skatten er så dyrebar at dens enorme verdi langt overgår leirkarets ringe verdi.

I dette ubetydelige, uviktige leirkaret som ble kalt Paulus, hadde altså Herren deponert en skatt. Denne skatten beskriver Paulus nærmere når han sier: "For Gud som sa: ´Det bli lys i mørket´, han har også latt lyset skinne i våre hjerter for at kunnskapen om Guds herlighet, som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram." Vi kan her umiddelbart føre tankene til Paulus´ egen omvendelse da den oppstandne Jesus viste seg for ham i et lys som var kraftigere enn solen. Den skatt Paulus fikk den dagen, var lyset som skinner i mørket. Det var det lyset som gikk ut på at han så Guds egen herlighet i Jesus Kristus, en herlighet som var full av nåde og sannhet.

Paulus henviser til denne spesielle dagen også når han skriver til Timoteus. Han sier: "Vår Herres nåde har vært overstrømmende rik…, jeg fikk barmhjertighet…" (1 Tim 1,14 og 16). Hvordan kunne Gud være nådig? Hvordan kunne han være barmhjertig mot en slik som Paulus? Han overså ikke Paulus sin synd. Han overså ikke hans stolthet, hans arroganse, hans blasfemiske ord og handlinger. Nei, men han gjorde noe med alt dette. Men han gjorde det på en slik måte at i stedet for å straffe Paulus, straffet han en annen. I stedet for å straffe Paulus, straffet han sin egen enbårne Sønn. Jesus gjorde opp for Paulus sine synder. Han døde for at selv den største blant syndere skulle leve. Dette er Guds sanne herlighet. Han sparte ikke sin egen Sønn, men ga ham i døden for Paulus og for oss alle.

Dette er skatten Gud ga leirkaret Paulus på veien til Damaskus. Det er det glade budskapet om forsoningen, gjenløsningen, rettferdiggjørelsen, tilgivelsen, frelsen og det evige livet. Det var en skatt som fylte Paulus like til randen. Derfor skriver Paulus i det sjette kapitlet om seg selv og alle andre troende: "Vi har intet, men eier likevel alt." For hva mer kan vi eie enn evangeliet om Jesus Kristus, vår Frelser? Derfor er vi ikke lenger bare svake, skjøre, ubetydelige leirkar, men vi er Guds barn og Kristi medarvinger. "Denne overbevisning har vi i Kristus, for Guds ansikt. Ikke slik at vi av oss selv er i stand til dette; vi kan ikke tenke ut noe, som kom det fra oss. Det er Gud som har satt oss i stand til det" (2 Kor 3,4-5). Slik skriver den "nye" Paulus, den omvendte Paulus. Han er ikke lenger hovmodig, men frimodig. Ja, selv ansikt til ansikt med de tilsynelatende mest uovervinnelige hindringer i tjenesten for evangeliet, er han frimodig. Uansett hva han møter av motgang, mister han ikke motet. For Gud har kalt ham og utrustet ham. Gud har fylt dette tomme leirkaret med en skatt og en kraft.

Men hvorfor? Hva skulle Paulus gjøre med skatten? Skulle han bare oppbevare den for seg selv? Skulle han passe på den så ingen fikk se skinnet fra den? Nei, han skulle ta denne store skatten Gud hadde gitt ham og dele den med andre. "Vi forkynner ikke oss selv," sier han. Ja, for hva nytter det vel å forkynne seg selv, et tomt leirkar? Nei, vi forkynner "Jesus Kristus som Herre, og oss som tjenere for dere – for Jesu skyld," sier Paulus. "For Jesu skyld" forkynner han Jesus. Og han gjør det med den faste overbevisningen at i dette budskapet – i skatten – er det en veldig kraft fra Gud. Gjennom evangeliet som Paulus forkynner, vil Gud gjøre med andre det han allerede har gjort med Paulus. Som han skrev til romerne: "Jeg skammer meg ikke over evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror" (Rom 1,16). Vi har skatten, og vi trenger ikke skamme oss over en skatt, trenger vi vel?

"Vi har denne skatten". Dette vil vi holde fast ved hele vårt liv. Du Tor Jakob, som nå skal begynne på det store og herlige kallet å være en hyrde for Guds menighet, du har også denne skatten. Du kommer sikkert til å bli presset slik Paulus ble det. Du kommer sikkert til å bli tvilrådig og mismodig. Du kommer til å få møte motstand. Men én ting har du uansett, om alt annet ser skrøpelig ut. Du har denne skatten! Du har evangeliet. "For Gud som sa: ´Det bli lys i mørket´, han har også latt lyset skinne i våre hjerter." Han har fylt våre tomme leirkar med Jesus, og det vil vi gi videre til mennesker, i det vi er overbevist om at "den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv." Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet