Redaksjonelt 1-2002
Ansvarlig redaktør: Egil Edvardsen

Vår moderne tid er blitt ekstremt individualistisk. Mennesket vil være sin egen herre og ikke bygge på noen annen autoritet enn seg selv og sin egen oppfatning. Dette gjelder også på religionens område. Det religiøse mennesket lager seg sin personlige religion ut fra sin egen erfaring med Gud og sitt eget syn på tilværelsen. Dagens tidsriktige spørsmål lyder derfor: "Hvordan er din Gud?"

I en slik individualistisk tid er det å bekjenne seg til en tro som ikke springer ut av egne erfaringer, men som bygger på Guds egen åpenbaring i Ordet, noe ganske uhørt. Det betraktes som en fornærmelse mot individets frihet å hevde at troen ikke må bygge på de personlige erfaringene og opplevelsene i møte med Gud, men alene på Guds ord i Skriften. Her nytter det ikke å si med Mesteren selv: "Det står skrevet…". For det som står skrevet i en bok som er mellom 2000 og 4000 år gammel, har ingen betydning for det moderne mennesket. Det som betyr noe, er hva mennesket selv erfarer og opplever.

Det mest alvorlig i dette er at de store folkekirkene har latt seg påvirke av den moderne individualismen. I stedet for å la kirkens Herre få stå i sentrum, har kirken gjort knefall for individualismens løgn om at mennesket er sin egen herre, og har opphøyd menneskets eget møte med guddommen som det sentrale i kristendommen. Han som skulle være grunnen og hjørnesteinen i kirken, er blitt fortrengt av det moderne menneskets ego.

Men dermed står kirken i fare for å ramle sammen. For alle vet at dersom huset ikke står på en fast og sikker grunn, vil det før eller siden ramle sammen. Dersom kirken bygger sin eksistens på syndige menneskers opplevelser og erfaringer, bygger den virkelig på sandgrunn. At de vantro ikke bryr seg om Herrens ord, er ikke mer å vente. Men at en kirke som har som sin egentlige oppgave å forkynne Guds ord til menneskene, også forkaster dette Ord, er en tragedie. Det vil bli et stort fall.

"Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus" (1 Kor 3,11). Han er den elementære grunnen, og det fins ikke noen annen grunnvoll under ham verken for det enkelte menneskets trosliv eller for kirkens liv. Det eksisterer ingen kirke og ikke noe personlig kristenliv uten ham. Blir grunnen tatt bort, forsvinner alt åndelig liv. Det som da står igjen, er bare et tomt skall uten åndelig innhold.

Om vi sier at Jesus Kristus er grunnvollen, eller at hans Ord er det, går ut på ett. For hvordan kan vi lære å kjenne Jesus Kristus og tro på ham? Utelukkende gjennom hans ord. Dette ordet er ikke et hvilket som helst ord, men det er det guddommelige ordet som i seg selv er ånd og liv (Joh 6,63). På dette ordet bygger alt sant kristenliv og all kirkelig virksomhet. På dette ordet står eller faller kirken. Blir ordet forkastet, neglisjert eller forvrengt, faller kirken. Men dersom kirken står fast på Guds ord, kan den ikke falle, for da står den bygd på en fast og sikker grunn. Den står bygd på det ord som ikke kan forgå om så himmel og jord skulle forgå.

EE