Redaksjonelt 4-1998
Ansvarlig redaktør: Egil Edvardsen

Å tøye grensene

Dersom et land forsøker å utvide sine grenser på bekostning av nabolandene, ender det som regel med krig. Slik er det også i kirken. Til stadighet fins det noen som vil flytte grenser, særskilt de moralske grensene. I vår tid er det de homofile som vil tøye grensene for hva kirken kan godta, og liberale teologer, prester og biskoper kommer etter og hjelper til med å flytte grensesteinene.

Av og til er det også de nevnte kirkelige lederne som selv tar initiativet og foreslår visse reguleringer. Nylig var en av de norske biskopene ute med et forslag om å godkjenne samboerforhold på lik linje med ekteskap. Tanken er visst at siden folk ikke holder seg innenfor grensene, får vi heller flytte dem eller kanskje aller helst fjerne dem

Den samme biskopen vil for øvrig bruke som vikarprest i sitt bispedømme en teolog som har fjernet stort sett alle grenser også når det gjelder de grunnleggende lærespørsmålene om Kristi guddom og stedfortredende soningsverk, og som mener at Jesus bare var en gudsåpenbaring blant mange andre.

Som en leserbrevskribent sier det i avisen Vårt Land 27. august 1998: Jesus blir bare "en slags bruksanvisning på hvordan Gud virker. Han døde ikke for våre synders skyld, men som et resultat av sitt eget liv, fordi han våget å være annerledes, fordi han våget å vise veien til Gud. Gå du hen og gjør likeså. Frels deg sjøl. Jesus har gitt deg bruksanvisningen."

Selvfølgelig fører slike grenseforflyttinger til strid i kirken. Men dersom de som nå på ny hever røsten til protest mot disse nye grenseforflyttingene, er villig til å se seg litt tilbake og studere de skandinaviske statskirkenes historie, kan de ikke annet enn å innrømme at det ikke er første gang en slik grenseforflytting er blitt foretatt. Det har skjedd gang på gang. Er det noen som tror at det vil stanse med disse siste utspillene fra liberalt hold? Er det noen som tror at f.eks. de homofile gir seg før de får rett til kirkelig vigsel, og blir godtatt som prester i kirken?

For at en grense skal kunne flyttes, må den betraktes som flyttbar, dvs. den må bli betraktet som en ikke absolutt norm som mennesker skal holde seg innenfor. Den må ses på som noe som kan forandres med tiden. En slik relativistisk forståelse av etikkens grenser er den dominerende i vår tid. Da sier det seg selv at å komme med en antydning om at grensene ikke er relative, men absolutte og eviggyldige sannheter som Gud har gitt oss i sitt Ord, automatisk påfører oss stemplet: "gammeldags, bakstreversk, umoderne osv." Tør vi ta sjansen på å bli kalt umoderne? Tør vi holde fast ved at Guds bud faktisk gjelder også i det vi er i ferd med å gå inn i det 3. årtusen? Eller vil vi være med å rive ned grensegjerdene?

Nå er det å tøye grenser ikke noe nytt. Allerede i Edens hage fristet djevelen mennesket til å tøye grensene. "Har Gud virkelig sagt? Og om han har sagt det, kan han da virkelig ha ment det slik? Han kan da ikke ha ment at det gjelder meg, i min tid og i min situasjon?" Som vi vet, fikk denne grenseforflyttingen alvorlige konsekvenser. Mennesket begynte å tvile på Guds buds eviggyldige sannhet og falt i synd. Dermed oppsto det et gjerde som var umulig for menneskene å flytte på - en grense som ingen kunne overstige - mellom Gud og mennesket.

Denne tykke skillemuren, tykkere enn tusen Berlin-murer, kunne ingen rive ned, unntatt Han som Gud selv sendte for å fjerne muren, Jesus Kristus, Guds Sønn. Ved sin uskyldige strafflidelse for all synd forsonte han menneskene med Gud og fjernet skillemuren.

Hva betyr dette? Betyr det at alle grenser er borte? At Guds bud ikke lenger gjelder? Selvfølgelig ikke! Guds bud står fast. Guds grenser er absolutte. Og i stedet for å prøve å tøye dem eller fjerne dem, vil vi i tro og takknemlighet til ham som fjernet den store skillemuren, be Gud om kraft til å leve innenfor hans grenser og følge hans bud.

Bibel og Bekjennelse      Til hovedside