Hvorfor må mennesker lide? Hva er årsaken til lidelsen? Dette har mennesker i alle tider fundert på. Hva er meningen med lidelsen? Vi taler om "lidelsens problem".

Mellom dagens velstandsmennesker og Langfredagens budskap om den lidende Kristus går det en dyp kløft. Det fins i alle fall tre ting som moderne mennesker støter seg på ved dette budskapet. For det første: Vi har lite forståelse for lidelse. Det betyr ikke at mennesker ikke får erfare lidelse i livet. Alle mennesker møter lidelse av et eller annet slag, enten fysisk eller psykisk, men vi har vanskelig for å godta lidelsen, godta at den skal finnes. Når lidelsen og smerten oppstår, vil vi helst at den skal forsvinne så fort som mulig, og vi bruker alle mulige midler for å fjerne den.

For det andre: Mennesker har i vår tid lite forståelse for synd som synd mot Gud og hans hellige bud. Det betyr ikke at mennesker ikke erkjenner at de gjør feil. "Ingen er feilfrie," heter det, og alle mennesker kan gå med på det. Men vi klarer ikke å se at disse større eller mindre feiltrinnene som vi gjør, er brudd mot Gud, mot hans hellige vilje, og at hvert lille feiltrinn medfører at vi står i en uoverkommelig skyld til Gud.

For det tredje: Mennesker av i dag har vanskelig for å forstå riktigheten av den stedfortredende soningen. Må ikke hvert menneske stå til ansvar for seg selv? Er det mulig for ett menneske å gjøre opp for et annet? For ikke å si: Er det mulig for ett menneske å gjøre opp for alle? Og er jeg interessert i at et annet menneske gjør opp for meg? Er det nødvendig at en annen soner min skyld? Har jeg behov for en stedfortreder?

I denne teksten hos profeten Jesaja møter vi alt dette som moderne mennesker støter seg på. Vi møter lidelsen i all dens grusomhet. Vi møter syndens store alvor. Og vi møter den stedfortredende soningen i hele sin fullkommenhet.

Profeten ser framover i tiden. Faktisk ser han ca. 700 år fram i tiden. Og det er et forferdelig syn han ser. Han ser et menneske som er "verre tilredt enn noen mann". Ja, de har behandlet dette mennesket så forferdelig at Jesaja sier at han ikke så ut som et menneske. Deretter taler profeten om smerter og sykdom som rammer dette mennesket. Han taler om et menneske som møtes med stor forakt og nedlatenhet. Han taler om mishandling. Han sier at han er som "et lam som føres bort for slaktes". Men det er ikke bare den fysiske lidelsen som beskrives. Profeten taler også om hans store "møye og sjelenød". Ja, kanskje er dette den verste av alle kvaler som dette mennesket må gjennomgå – de psykiske smertene, den forferdelige angsten dypt inne i hans samvittighet, den store nøden dypt inne i sjelen.

Den korsfestede Jesus må ha hatt forferdelige smerter. De fysiske smertene må ha vært uutholdelige. Vi vet at korsfestelse er en av de grusomste henrettelsesmetoder. Det er en langsom og svært pinefull død. For mange er langfredagens fortelling om den korsfestede så grusom at de ikke klarer å ta den inn over seg. Jeg har lest om foreldre som ikke bryr seg så mye om barna ser på sterke voldsfilmer, men som har store problemer med å la barna få lov til å høre om den korsfestede Jesus.

I tillegg til de fysiske smertene kommer den store sjelenøden. Jesus kjenner seg forlatt av alle. Palmesøndagens hosianna-rop og jubel har stilnet. Alle hans troende venner har flyktet hals over hode. Det er ingen som holder ham i hånden og forsøker å trøste ham. Det er ingen sjelesorger eller psykolog som får lov til å ha et siste ord med ham før han blir henrettet. Bare soldatene er der, og de slår de rustne og sikkert sløve spikrene med all kraft gjennom hendene og føttene hans. I stedet for trøst, møter han bare hån. I stedet for oppmuntring møter han bare nedlatende forakt.

Og som om ikke alt dette er nok, er han forlatt til og med av sin egen Far i himmelen. Hans egen himmelske, allmektige og kjærlige Far er borte! Den eneste han kunne å trøste seg til, den eneste som kunne ha hjulpet ham, er borte. "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" roper han fra korset. Det fins ingen, absolutt ingen, som kan hjelpe ham. Det fins ingen som kan få slutt på lidelsen. Det fins ingen lege som kan gi ham morfin så han i alle fall kan slippe smertene. Og det fins ingen som kan ta fra ham den tunge, uutholdelige skyldfølelsen. Han må bære hele verdens skyld helt alene. Ingen kan hjelpe ham å bære skylden. Det kan ikke komme på tale med noen form for skylddeling mellom ham og oss. Han må bære alt selv.

Han er helt forlatt, og han må bare bære alt selv. Dette vet han. Han vet at det ikke er noen vei utenom. Han vet at han ikke kan si stopp til soldatene. Han vet at han ikke kan rope til dem: "Vent litt! Ikke enda!" Han vet at han ikke kan si: "OK, jeg gir opp! Jeg orker ikke dette! Jeg klarer ikke å gjennomgå dette!" Han vet at han må, at han er nødt, at det ikke fins noen vei utenom.

Dette er det Jesaja ser. Han ser en forferdelige lidelse og pine som rammer dette menneske, Herrens lidende tjener.

Men han ser mer. For når han ser all denne lidelsen som rammer dette mennesket, ser han også hva som er årsaken til lidelsen. At dette mennesket må lide, har en grunn, en helt spesiell grunn. Hva er grunnen? Hvorfor må han lide? Har han gjort noe galt som gjør at han fortjener straff? Har han gjort en så alvorlig synd at han fortjener å bli forlatt av Gud og mennesker? Nei, vi finner ingenting i denne teksten hos profeten Jesaja som sier noe om det. Det er ikke den minste hentydning til at han er skyldig noe som helst.

Derimot taler profeten om oss. Han taler om våre sykdommer, om våre smerter, om våre overtredelser, om våre misgjerninger. Og han taler om straffen og om "skylden som vi alle hadde". Profeten taler om deg og meg. Han taler i 1. person flertall. Han selv er inkludert, og det samme er vi.

Det er vi som er årsaken. Årsaken til Jesu lidelse er oss. Grunnen til at han må tåle all denne pine og smerte, er du og jeg. Forstår vi dette? Klarer vi å begripe dette, at Guds egen Sønn lider Guds straff fordi vi syndet? Guds egen, hellige og skyldfrie Sønn blir korsfestet fordi vi syndet.

"Vi fór alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei," sier profeten. Har dere noen gang sett en forvirret saueflokk? Har dere sett hvordan sauene med redsel i blikket springer av gårde uten mål og mening? Vi taler ofte om å være "dum som en sau". Dette er bildet på oss. Vi er dumme og tåpelige. Vi fatter egentlig ikke hva vi vil og hvor vi skal hen. Vi tror at vi er så kloke og forstandige. Vi oppfatter oss som så målbevisste og bestemte. Profeten sier at vi farer vill som sauer. Vi har ikke det rette målet for øyet. "Ikke jeg – kanskje andre mennesker, men ikke jeg!" er det sikkert mange som vil innvende. Vel, profeten sier at "vi fór alle vill som sauer."

I Jesu Kristi lidelse og død på korset ser vi syndens alvor. Jesaja sier: "Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger." Når mennesker betrakter den lidende Kristus, kan det lett føre til at de retter sine anklager mot Gud. Det er Gud som har slått ham. Det er Gud som har påført ham lidelsene og smertene. Faktum er at det var nettopp det jødene som korsfestet ham, anklaget ham for. Han måtte dø fordi han hadde spottet Gud. Han var en gudsbespotter, derfor måtte han straffes med døden.

Nei, sier profeten. Det er ikke Gud som er årsaken til lidelsene og døden. Mens vi trodde at han var blitt rammet av Gud, var det på grunn av oss, han ble straffet. "Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger," sier han.

Hvor alvorlig er egentlig synden? Vi mennesker har lett for å minimalisere det vi selv gjør og maksimere det andre gjør. Vi sammenligner oss med andre og synes at vi selv ikke er så verst. Men hør, det var vår synd som drev ham i døden. "Syndens lønn er døden," sier Bibelen. "Den som synder, må dø," sier den. Dersom vi lurer på om syndene egentlig er så alvorlige, la oss tenke på konsekvensene. Døden er konsekvensene for synden – den legemlige døden og deretter den evige døden. "Han ble knust," sier Jesaja. Så alvorlig er synden at den knuste Kristus!

Når vi så tenker på at her dør selve Livet, han som er opphav til alt liv, og han gjør det ikke fordi han selv syndet, men fordi vi syndet, da forstår vi kanskje alvoret i synden. "Where you there when they crucified my Lord?" er det en kjent negro spiritual som heter. "Var du der da de korsfestet min Herre?" Og svaret er ja! Vi var der alle sammen, med våre overtredelser og misgjerninger. Og vi drev ham alle like inn i døden!

"Straffen lå på ham," sier Jesaja. Ikke hans egen straff, men vår straff! Ja, Jesaja sier det like ut: "Han måtte dø for sitt folks overtredelse".

Da Jesus døde, døde han som en stedfortreder. Det var ikke han som skulle ha dødt. Han hadde ikke gjort noe som fortjente døden. Han gjorde det i stedet for oss. Selv sa Jesus: "Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for sauene" (Joh 10,11). Mens vi fór vill som sauer, kommer han, den gode hyrden, og gir sitt liv for oss.

Når Jesus lider på korset, lider han altså ikke bare med oss, men han lider for oss. I den korsfestede finner vi ikke bare medlidelse, men vi finner framfor alt stedfortredende lidelse.

Og dette stedfortrederskap var helt nødvendig i frelsesverket. Paulus understreker dette på det aller sterkeste i Rom 5 ved å gjenta seg selv: "Da vi ennå var svake, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige… Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere…" (Rom 5,6.8). Dermed blir Kristi død noe mye mer enn et historisk faktum. Det blir noe mye mer enn bare et objekt for vår medlidenhet. For det faktum at han døde i stedet for alle, og dermed også i stedet for meg, betyr at jeg ikke kan forholde meg likegyldig til hans død. Jeg kan jo ikke være likegyldig til at et annet menneske gjør noe i stedet for meg.

Dersom han døde i stedet for meg, betyr jo det, for det første, at jeg har gjort noe som han må dø for. Det betyr at hans død har en bestemt årsak, og at den årsaken er meg. Dersom han dør i stedet for meg, betyr jo egentlig det at det var jeg som skulle ha dødt. Hvorfor? Jo, som vi sa: "Syndens lønn er døden." Jeg skulle ha dødt fordi jeg er en synder.

Men dersom han døde i stedet for meg, betyr jo det for det andre at han er glad i meg. Ja, han er så glad i meg at han er villig til å dø for meg. Så selv om jeg er en aldri så stor synder, er han likevel så glad i meg at han er villig til å dø for meg.

Kristi stedfortredende død betyr at han tok på seg alle menneskers synd, alle menneskers misgjerninger, alle menneskers skyld, alle menneskers straff, og alle menneskers død som en følge av synden. Han døde ikke bare for å gi oss et eksempel. Han døde ikke bare for at han selv ville kjenne hvordan det var å dø, slik at han bedre kunne forstå oss når vi skal dø. Han døde heller ikke bare for vise oss hvor langt vi skal være villig til å strekke oss, og hvor mye vi skal være villig til å ofre for hverandre.

Nei, Kristus døde for oss, i vårt sted, som vår stedfortreder. Og dette kan vi ikke forholde oss nøytrale til. Er han min stedfortreder, ja, da er han også min frelser. Har han sonet min skyld, ja, da er jeg skyldfri. Har han tatt straffen for meg, ja, da skal jeg slippe straffen.

Profeten Jesaja uttrykker dette slik: "Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige når de kjenner ham; for han har båret deres synder." Her brukes ordet "rettferdiggjøre" i en såkalt forensisk betydning. Det betyr at vi befinner oss i rettssalen. Dommeren feller en dom, en frikjennende dom. "Du er frikjent!" sier dommeren til den den anklagede. Du er fri, fordi en annen har betalt din straff. En annen har båret din synd.

Rettferdiggjørelsens grunn er altså ikke oss, men ham. Vi blir frikjent ikke på grunn av egne fortjenester, men på grunn av hans fortjenester. Kristi stedfortredende soning er selve grunnen. Fordi han døde, er vi fri. Dette er en objektiv sannhet som gjelder enten vi tror det eller ikke. Paulus uttrykker denne sannheten slik i 2 Kor 5: "Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger."

Hvilket resultat ble det vel ikke av hans lidelse og død! Du og jeg er fri. "Ren og rettferdig, himmelen verdig, er jeg i verdens Frelser alt nu. Ordet forkynner at mine synder, kommer han aldri mer i hu. Å, jeg er frelst og salig fordi Sønnen har gjort meg virkelig fri, fri ifra nøden, dommen og døden. Amen. Halleluja."

Profeten Jesaja framstiller for oss i dag den lidende Kristus. Men i all denne lidelse og smerte ser vi det herlige resultatet, nemlig vår frelse, vår forsoning, vår rettferdiggjørelse. Men ham selv da? Måtte han bare bli værende i døden og graven? Nei, profeten sier: "Etter all sin møye og sjelenød skal han se lys og mettes." Han skal ikke bli værende i den mørke graven. Han skal få se lys! Og dermed føres blikket vårt bort fra korset og til graven, den tomme graven! For Langfredagens budskap om Kristi lidelse, smerte og død og hans stedfortredende soning for alle menneskers synd, hadde ingen mening for oss dersom han var blitt værende i graven. Men han stod opp igjen! Langfredag er ikke slutten. "Han var død, men se, han lever!" Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)