Noen av oss synes det er kjekt å se fotballkamper. Det er avslappende. Det er spennende. Andre synes det er kjekkere å delta selv enn å se på. Andre bryr seg ingenting om å se på fotballkamper i det hele tatt.

På den åndelige arenaen pågår det en uavbrutt kamp som aldri tar slutt. Det er kampen om din og min sjel. I denne kampen må vi alle delta enten vi vil det eller ei. Her kan ingen stå passive på tribunen og se på. Vi kan heller ikke melde oss ut og si at denne kampen bryr jeg meg ikke om. Denne kampen står vi midt oppi med hele vår sjel. 

Kampen må kjempes, men vi skal ikke kjempe den alene. Ja, faktum er at vi har en som har kjempet den for oss, og som fortsetter å kjempe for oss.

Kampen om vår sjel er en utrolig hard kamp. Alle kriger i verden er for ingenting å regne i forhold til denne striden. Kampen gjelder ikke jordiske ting. Det er ingen krig om landområder, penger, verdslig makt, ære og berømmelse etc. Det er kampen om din og min salighet, kampen om din og min evighet.

I begge de to tekstene vi har lest i dag fra Matteusevangeliet, får vi et glimt av denne åndskampen, kampen om vår sjel. Vi møter den onde og listige åndsmakten i Satans skikkelse, men vi møter også den gode åndsmakten som kjemper mot den onde. Denne åndsmakt har Satan overhode ingen makt over. Det er en åndsmakt som binder Satan og gjør ham helt maktesløs. Denne åndsmakt møter vi i Jesus Kristus. Han har seiret over den onde. Overfor ham står djevelen fullstendig maktesløs.

Satan har lagt opp en helt bestemt taktikk for å vinne kampen. Denne taktikken består i at han på forskjellige måter prøver å friste sine motstandere til å handle mot Guds vilje og Guds Ord. Han er aggressiv og hele tiden på offensiven. Han har ikke lagt opp til noen forsvarstaktikk, men sverger til angrep som det beste middelet. Hele tiden pumper han på med stadig nye listige fristelser. Han gir ikke opp. Han er utrolig seig. Stadig frister han oss til synd og vantro. 

Men kampen om vår sjel er så hard at vi ikke er i stand til å utkjempe den. Derfor sendte Gud sin egen Sønn til verden for at han skulle utkjempe den i vårt sted og beseire Satan. I to av dagens tekster – evangelieteksten i Matt 4,1-11 og vår egen tekst – ser vi at vår Herre Jesus på forskjellige måter blir fristet av sjelefienden. Da Jesus ble fristet, fikk han erfare ingenting annet enn det vi får erfare hver eneste dag, den ondes fristelser. Bibelen sier at han "er prøvet i alt på samme måte som vi" (Hebr 4,15). "Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også han bli menneske som de… Derfor måtte han i ett og alt bli sine brødre lik… Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes" (Hebr 2,14.17-18).

Fristelser – vi har kjent dem mange så mange ganger. Jesus ble fristet gang på gang og på forskjellige måter. Men til forskjell fra oss som så ofte faller når vi fristes, gikk han hver eneste gang seirende ut av fristelsen, for Bibelen sier at han "er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd" (Hebr 4,15).

Ved å betrakte Bibelens beretninger om Jesu fristelser, kan vi lære veldig mye om hvordan Satan går fram når han frister, hvor slu og listig han er i denne kampen om vår sjel. Men vi kan også lære noe om hvordan han blir beseiret.

Det står at Jesus begynte å forklare for sine disipler hva som skulle komme til å skje med ham. Klart og tydelig fortalte han at han måtte dra opp til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye, og til slutt skulle han bli slått i hjel. Men på den tredje dagen skulle han oppstå. Slik la han det fram for disiplene – tydelig og klart og uten omsvøp.

Vi kan godt forstå at disiplene ble forskrekket. En slik grusom utgang på livet til ham de trodde var Messias, den levende Guds Sønn, hadde de aldri kunnet tenke seg. Lidelse og død passet ikke inn i det bildet de hadde dannet seg av ham som skulle være Israels frelser.

Og som så ofte ellers, er det den raske Peter som griper ordet først. Han tar Jesus til side for å snakke til ham på tomannshånd, og han begynner å irettesette Jesus: "Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg." Vi ser at Peter er dypt rystet. At hans kjære Herre og Mester skulle lide og dø, var helt umulig. Det måtte ikke skje!

Uten tvil mente Peter det godt med det han sa. Han ville ikke at hans Herre skulle gjennomgå slike lidelser. Han ville ikke at han skulle dø. Det var av kjærlighet og medlidenhet til Jesus Peter sa dette.

Men Jesu reaksjon er voldsom. Han snur seg og sier til Peter: "Bort fra meg, Satan! Du vil føre meg til fall." For oss synes det som om Jesus her er altfor hard mot sine gode og trofaste venn Peter. Han mente det jo så godt, selv om det han sa kanskje var galt. Hvorfor reagerer den milde og saktmodige Jesus å hardt? Tenk å kalle sin gode venn for Satan! For mange er dette uforståelig.

Men Jesus forstod straks at det egentlig ikke var Peter som talte til ham, men fristeren selv. Han forstod at bak Peter stod det en annen som ville hindre ham i å gjøre det han måtte gjøre. "Du vil føre meg til fall," sier han til Satan. Du vil få meg til å synde. Du vil få meg bort ifra den veien min himmelske Far vil at jeg skal gå.

Ja, det var djevelen selv om som her kom til Jesus. Han brukte de så velmente ordene til Peter til å friste Jesus. Og han hadde onde hensikter, virkelig onde hensikter. Han ville at Jesus skulle oppgi sin plan om å utføre sitt frelsesoppdrag på jorden. La oss ikke glemme hvorfor Jesus kom til jorden. Han kom for å gi sitt liv i løsepenge for verden. Han kom for å lide og dø i alle menneskers sted. Han kom for å sone dine og mine synder, for å redde din og min sjel for himmelen. Dette var det Satan av all kraft ville hindre ham i å utføre. Han ville hindre ham i utføre sitt gjenløsningsverk. Han ville ikke at Jesus skulle lide og dø.

Men hvorfor ville ikke Satan at Jesus skulle lide og dø? Fordi da visste han at han hadde tapt og at Jesus hadde vunnet. For Jesus, vår Frelser, skulle vinne åndskampen, kampen om vår sjel, nettopp ved å lide og dø på korset.

Se, hvor slu og listig Satan er! Han frister Jesus gjennom hans gode venn og trofaste disippel Peter. Plutselig og overraskende trer Satan fram for ham. Og merk dere: Det Peter sa, følte Jesus som en virkelig fristelse til synd. "Han er prøvet i alt på samme måte som vi…" Det betyr at Jesus har gjennomgått de samme prøvelser og fristelser som vi har gjennomgått. Han var ikke et følelsesløst vesen. Han hadde en sann menneskelig natur. Han var ikke bare et skinnmenneske. De lidelsene han fikk kjenne, var virkelige lidelser. Bare tenk på hvordan han bad i Getsemane: "Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi." Til disiplene sa han: "Min sjel er tynget til døden av sorg."

Dersom det hadde lykkes Satan å få Jesus til å høre på ham, ja, om han hadde vaklet bare et lite øyeblikk, hadde hele frelsesverket stått på spill. Men Jesus gjorde det ikke. Ikke ett sekund tenkte han på å gi etter for fristelsen. Hele tiden var det bare én ting som gjaldt for ham: "Ikke som jeg vil, Far, men som du vil. La din vilje skje!"

Jesus sier til Peter: "Du har ingen sans for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil." Hva ville Gud? Hva var hans vilje når det gjaldt Jesus Kristus? Guds vilje var at han egen enbårne Sønn skulle lide og dø i alle menneskers sted. Men dette hadde ikke Peter sans for. Han tenkte utelukkende menneskelig. Han tenkte bare å beskytte sin Mester fra lidelser. At hans Herre skulle lide og dø, passet ikke inn i de tanker han hadde om Messias og hans rike. Han skulle ikke lide og dø, men herske og regjere og triumfere over alle sine fiender. Slik tenkte Peter. Og så sier Jesus nå at han skal overgis til fiender, at de skal la ham lide mye og til slutt slå ham i hjel. Nei, det forstod han ikke. Han så ikke Guds plan bak det hele. Han forstod ikke at det var nødvendig for Jesus å lide og dø for at verden skulle bli frelst. Det var helt nødvendig om Jesus skulle vinne kampen om menneskenes sjel.

Jesus visste hele tiden hva Guds plan og vilje var. Han visste at Gud hadde sendt ham, ikke for at han skulle la seg tjene, men for at han selv skulle tjene og gi sitt liv i løsepenge for verden. Og denne Guds vilje ville han utføre. Ikke ett eneste sekund tenkte han å handle mot Guds vilje. Ikke ett eneste sekund tenkte han som Peter tenkte og vi andre ville ha tenkt. Ikke ett eneste sekund fikk han lyst til å følge sine egne menneskelige ønsker, til å tenke på seg selv og sin egen lykke. Slik overvant han Satan. Slik vant han kampen om vår sjel.

Jesus Kristus, vår Frelser, er vår stedfortreder. Han vant kampen mot Satan for oss. Samtidig er han også et forbilde for oss. For selv om Jesus gikk seirende ut av kampen, blir vi fortsatt fristet til fall. Vi har fremdeles en gammel natur med oss som frister oss. Og hver eneste dag kommer fristeren og vil friste oss til synd og til å snu ryggen til vår Frelser. Om vi vil motstå fristelsene fra Satan, kommer det hele tiden an på om vi tenker som Gud vil i stedet for det som mennesker vil. Om vi i kampen mot Satan og i kampen mot synden tenker menneskelig, dvs. om vi i denne striden stoler på oss selv, på egne krefter og egen dyktighet, om vi mener at vi kan overvinne denne sterke motstanderen av oss selv, da har vi tapt kampen. Den som kjemper mot synden i egen kraft, blir snart en slave under synden. Det fikk Peter selv erfare da han i egen kraft ville forbli trofast mot sin Herre like inn i døden.

I våre dager får vi til stadighet høre at vi må stole på oss selv og på egne krefter. Og det skader ikke med litt sunn selvtillit når det gjelder jordiske og verdslige saker. Men i åndelige ting er det stikk motsatt. Der bør vi tvert imot ikke å stole på oss selv. Der bør vi hele tiden tenke som i Luthers mektige salme: "Vår egen makt er intet verd, snart fikk vi banesåret." For vår fiende er ingen hvem som helst. Det er selve sjelefienden, han som vil oss det aller verste, som vil ta fra oss det kjæreste vi eier, nemlig vår salighet hos Gud.

Derfor vil vi hele tiden tenke på hva som er Guds vilje. Vi vil ha Guds Ord for øye. Guds Ord kan ikke Satan stå imot. Slik var det Jesus overvant djevelen da han ble fristet av ham i ørkenen. Og slik vil vi også seire i fristelsen – ved Guds Ord, ved å holde fram for Satan Guds Ord og vilje. Derfor formaner ikke Bibelen: Bli sterk i deg selv! Stol på deg selv! Men den sier: "Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep… Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord" (Ef 6,10.17).

Så derfor: bruk Guds Ord! Utrust deg med Guds Ord! Visst faller vi ofte. Visst gir vi etter for fristeren gang på gang. For vi er svake. Og når vi har falt, kommer Satan straks og sier til oss: "Se, nå har du falt. Nå er du ikke lenger et Guds barn." Men da sier Guds Ord: "Jesus, Guds Sønns blod, renser oss for all synd" (1 Joh 1,7). Og Ordet sier: "Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, den Rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens" (1 Joh 2,1-2). Dette Ord, dette mektige evangelium, vil vi bruke i kampen mot Satan og hans fristelser og anklager, og ved dette evangelium vil vi seire.

Jesus Kristus har med sin lidelse og død vunnet kampen mot synden for oss. Han har frelst oss med sitt eget blod. Og i kraft av hans seier for oss vil vi fortsette å kjempe troens gode strid her på jorden. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen)

Tilbake til prekenarkivet