Foreldrene mine bestemte seg for å adoptere meg bort. De lot meg bli
adoptert av den eneste som kunne løse mine problemer.
Da jeg ble spurt om å skrive denne artikkelen, følte jeg meg helt tom. Hva kunne jeg si for å hjelpe andre til å verdsette dåpen høyere? Hvordan kunne jeg være til hjelp for lærerne, slik at de kunne oppmuntre barna også til å sette pris på velsignelsene i dåpen? Jeg innså ganske snart at jeg ikke kunne hjelpe andre før jeg selv hadde lært å sette pris på min egen dåp. Derfor fant jeg fram mitt eget dåpsbevis. På det stod det at foreldrene mine hadde ført meg til dåpen slik at jeg fikk en åndelig fødsel elleve dager etter min naturlige fødsel.
Ifølge landets lover ble det knyttet visse juridiske bånd mellom meg og mine foreldre ved min naturlige fødsel. Hadde jeg vært en fremmed, hadde de ikke behøvd å bry seg om meg. Men fordi jeg var deres eget barn, ville de havne i store problemer med myndighetene dersom de ikke tok seg av meg. Foreldrene mine hadde plikt til å ta vare på meg. Dette gjorde de også med glede, og de gav meg det jeg hadde behov for.
Likevel dukket det opp et problem. De var ikke i stand til å gi meg alt jeg trengte. Jeg var nær ved å dø, og det var ingenting de kunne gjøre med det. Ikke engang med gull eller sølv lot det seg gjøre å kjøpe det jeg behøvde. Derfor bestemte foreldrene mine seg for å adoptere meg bort. Dette var ikke noen vanlig adopsjon i fysisk eller juridisk forstand. Det ville i så fall ikke hjelpe meg. Nei, her var det snakk om en åndelig adopsjon. De adopterte meg bort til den eneste som var i stand til å løse mine problem, nemlig til Gud selv.
Av naturen var jeg på vei mot helvete. Helvete er et sted vi ikke så veldig ofte tenker på, men dersom vi aldri tenker på det, blir det vanskelig for oss å sette større pris på dåpen. Helvetet er et virkelig sted og et ubehagelig sted. I Bibelen beskrives helvetet som et sted der det brenner. For et par år siden ble jeg minnet om hvor forferdelig helvetet må være. Jeg var så uheldig å brenne meg, slik at en del av huden brant bort på hånden min. Smertene fra brannstedet var så intense at jeg måtte sitte fire timer med hånden i iskaldt vann. Selv da kunne jeg ikke kjenne at vannet kjølte ned brannstedet. Jeg husker at jeg tenkte på hvor fryktelig helvetet måtte være der jeg lå i sykehussenga på akutt-avdelingen.
Ettersom jeg nå er blitt adoptert i dåpen, trenger jeg jo heller aldri å finne ut hvor grusomt helvetet er. Det er ikke det som er mitt framtidige hjem. Det er det himmelen som er! Jeg skal få leve sammen med min himmelske Far. "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst" (Mark 16,16). Dåpen er ikke noe symbol på min frelse – det er det som gir meg frelsen! Jeg skal bo hos min himmelske Far, og hans hjem skal bli mitt hjem.
Det er ikke bare på grunn av det som kommer til å skje i framtiden jeg setter så stor pris på dåpen. Ved min naturlige fødsel fikk jeg mine foreldres etternavn. Dette navnet ble også et bindeledd mellom meg og mine brødre og søstre. I dåpen har jeg fått Guds navn. Jeg ble døpt i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. Etternavnet mitt er Becker, men jeg kunne like gjerne kalt meg "Kristen". Jeg står i forbindelse til alle andre kristne. Flesteparten av dere som leser dette, kjenner jeg ikke, men jeg betrakter dere som mine brødre og søstre. De som oppmuntrer deg til å sette større pris på dåpen, er dine brødre og søstre. Vi er i slekt med hverandre ved hjelp av storebroren vår, som heter Jesus.
Jeg har forresten tenkt å henge opp dåpsattesten på veggen, så jeg kan bli minnet om alt det jeg har fått i og med at Gud adopterte meg.
(Av James Becker, lærer i religion ved Wisconsin Lutheran High School i Milwaukee, Wisconsin.)
(Artikkelen er hentet fra Bibel og Bekjennelse, nr. 3/4 2000.)
