På Jesajas tid begynte Guds folk å spørre seg om Gud i virkeligheten brydde seg om dem. Slike tanker har Guds folk noen ganger i dag også. Når vi blir fortvilet og troen vår er svak, trenger vi forsikringen som Gud gir oss i sitt styrkende Ord. Det kan iblant se ut som vi er blitt glemt og sviktet, men Gud vil ikke at vi skal fylle sinnet vårt med slike tanker. Derfor stiller han oss et spørsmål til ettertanke: «Kan en kvinne glemme sitt spebarn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?»

Luther gir i sin kommentar til denne teksten mange fine tanker. Han skriver: "En mor kan aldri glemme sitt barn. Det ville være unaturlig om hun gjorde det. En kvinne er villig til å gå gjennom ild for å redde sitt barn. Se hvor hardt kvinnene arbeider med å pleie, føde og vokte barna. Disse følelsene er det Gud sammenligner seg med. Det er som om han vil si til oss: ´Jeg kan ikke glemme deg, fordi jeg er din mor. Jeg kan ikke forlate deg.´ Av denne sammenligningen kan vi hente stor trøst."

Det andre spørsmålet Gud stiller folket sitt for å prøve deres tro er: «Kan en kvinne ... ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?» Ordene «å ha ømhet for» i denne teksten betyr at det er et veldig tett bånd. Det ligner på den kontakten som fins mellom en mor og sønnen hennes, som hun er så glad i. Hun er villig til å ofre mye for ham, selv om dette verken blir lagt merke til eller verdsatt. Hun er snar til å tilgi når han har gjort noe galt. Utakknemlighet glemmer hun godvillig. Når sønnens oppførsel gjør henne frustrert og skuffet, bærer hun over med det også.

Det eksemplet Gud bruker her, viser oss den kjærlighet som sannsynligvis er den største av all menneskelig kjærlighet - nemlig den en mor har til barnet sitt. Likevel vil selv denne kjærligheten komme til å forandre seg fordi menneskets natur er syndig. Vi kan lese i avisene om barn som er blitt misbrukt av foreldrene sine. Noen ganger er barna til og med forlatt uten at de selv kan klandres for det.

Vår himmelske Far er ikke som menneskelige foreldre. På grunn av vår synd kunne han ha overgitt oss til den evige døden. For Jesu skyld tilgir Gud oss alle syndene våre. Han viser nådig omsorg for vårt evige vel.

Har du noen gang vært syk av hjemlengsel? Noen gjør narr av tilstanden, som om den bare skulle være en slags barnslig svakhet, men også menn med brede skuldrer, kan få hjemlengsel.

Forfatteren, som Gud inspirerte til å skrive Salme 42, lengtet hjem. Han led av en spesiell hjemlengsel som gjorde at han ble deprimert. Han savnet Guds hus og det åndelige samværet med de kristne. Det viser seg at Korahs sønn, som skrev denne salmen, her befant seg i eksil sammen med David, som da hadde måttet flykte for sin sønn, Absalom. Derfor var Korah nå omgitt av ikke-kristne, som hele tiden gjorde narr av ham og hans tro. De prøvde hele tiden å latterliggjøre ham for hans barnlige tro på Gud. Tenk hvor glad denne mannen skulle bli om han kunne løpe fra de vantro som hånte ham, og igjen få glede seg over å feire gudstjeneste med Guds folk! I den situasjonen han befant seg, hadde han imidlertid ikke dette privilegiet. Derfor ble han fylt av hjemlengsel.

Har du noen gang lengtet hjem til Gud eller etter å feire gudstjeneste? Dersom du har vært i en situasjon der du ikke kunne delta i de regelmessige samlingene omkring Guds ord, har du sikkert også opplevd det samme. Kristne mennesker kan ganske enkelt ikke annet enn å lengte etter Gud og hans hus. Hver sjel som kjenner Gud, føler også et sterkt behov og lengter etter ham. Der dette behovet ikke lenger er til stede, har troen opphørt å eksistere. Det er bare Gud som kan gi oss det åndelige livet, og på samme måte er det bare Gud som kan holde det ved like. Dette gjør han gjennom Ordet og sakramentene. Kristne innser at når de ikke lenger hører eller leser Guds Ord, står de i fare for å miste troen. Det er nettopp derfor de kan oppleve denne sterke lengselen etter Guds hus i tider da de ikke har anledning til å ta imot nådens midler regelmessig i den offentlige gudstjenesten.

De fleste av oss er ikke forhindret fra å delta i den offentlige gudstjenesten. Hvor stor pris setter vi på dette privilegiet?

Til andaktsarkivet      Til hovedside