Hva skjer når et menneske dør? Hva skjer med kroppen etter døden? Betyr døden slutten på alt? I en verden fylt med alle slags tvil og mange forskjellige oppfatninger om døden og det som kommer etter døden, er det forståelig at håpløshet og usikkerhet vil prege menneskers holdninger til døden. Slike holdninger behøver imidlertid ikke prege en kristen.

"For så sant vi tror at Jesus døde og stod opp," fins det ingen grunn til å sørge over våre kjære som har dødt og blitt lagt i graven, som om det ikke fantes noe håp. Tror vi at Jesus døde og stod opp igjen? Så sant vi tror dette, "så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, fram sammen med ham," sier apostelen. Med andre ord: Har Jesus dødt og oppstått, skal vi også dø og oppstå igjen. Derfor oppmuntret Paulus de kristne tessalonikerne med at de ikke trengte sørge "som de andre, de som er uten håp" (vers 13).

Likevel er det ikke til unngå at vi som lever i en verden som er uten håp, også kan bli påvirket av håpløsheten av og til. Det kan være særskilt vanskelig å håpe når en av våre nærmeste og kjæreste har sovnet inn i døden og ikke lenger er iblant oss. Midt i sorgen hjelper det å klamre seg til troen på den oppstandne Frelseren. Da Jesu gode venn Lasarus døde, ble søstrene hans fylt med sorg. Men i stedet for å få dem til å grave seg bare dypere ned i sorgen, fikk Jesus dem til å rette oppmerksomheten mot ham selv: "Din bror skal stå opp," sa han til Marta. Og han sa videre: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø" (Joh 11,23-26).

Det er ikke lett å tenke på oppstandelsen når dødens mørke skyer legger seg tungt over oss. Tessalonikerne hadde problemer med det; det samme hadde Jesu disipler. En skulle tro at disiplene ville sitte og vente spent utenfor graven på påskedagens morgen. Han hadde jo sagt til dem flere ganger at han skulle stå opp igjen den tredje dagen. Men i stedet gjemte de seg i frykt og usikkerhet da de fikk høre av kvinnene at graven var tom. Selv om Jesus hadde forberedt dem på forhånd og selv om de hadde sett med egne øyne at han vekket opp døde, var de fortvilet og uten håp.

Neste gang vi står ved kisten til en av våre kjære eller tenker over vår egen død, la oss ikke glemme vårt velsignede håp. Vi vet at de som dør i Jesus, skal Gud reise opp til livet på den ytterste dagen. Og han skal føre dem inn i sin evige herlighet. La oss trøste hverandre med disse ord! (1 Tess 4,18).

Vil du lese flere andakter? Da kan du gå til vårt andaktarkiv.

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden