Som moren trøster sin sønn, slik vil jeg trøste dere, ja, i Jerusalem skal dere få trøst (Jes 66,13).

En tannløs liten fotballspiller smiler bredt mot oss på TV-skjermen. Han passer samtidig på å hilse hjem til mor. Gutten var nettopp uheldig og forspilte en sjanse i det store spillet, men nå har han spilt seg stort opp igjen. Han står på sidelinjen, og kameraet zoomer ham inn. Den første han tenker på der han står midt i jubelen, er mor. Det var hun som fødte ham til denne verden, og han har så mye å takke henne for.

Det er kanskje et naturlig instinkt å tenke tilbake på erfaringer fra vår tidligste barndom som ligger dypt nede i underbevisstheten vår. Den gang var våre to største bekymringer å bli mett og få tørre bleier, og de behovene fikk vi automatisk dekket. Konsekvensen er at tanken på mor forblir som et slags trøstende og fast inventar som dermed for hele livet blir innebygd i våre sinn.

På samme måte bruker Herren dette for å illustrere sin kjærlige omsorg for den trofaste resten av Israelsfolket. Akkurat slik en mor trøster sitt barn, lover Gud å ha medlidenhet med sitt folk. Han skal redde dem ut av det babylonske fangenskapet, som ventet Judas innbyggere ikke mange år etter at Jesaja skrev dette. Da skal de føres tilbake til fødebyen Jerusalem. Byen skal gjenoppbygges og igjen fylles med mennesker sytti år etter at tempelet ble ødelagt. Slik skal de bli trøstet.

Dette er fakta fra fortiden. Ettersom vi vet at dette skjedde på Herrens ord, kan vi samtidig være sikre på at hans kjærlighet også skal trøste oss. Det er ikke så rent sjelden vi merker hvor mye vi trenger denne kjærligheten. Når vi har syndet og gått oss vill, når vi har vendt oss hver vår vei, er det godt å vite at Herren kommer og leter etter oss, lik en mor leter etter et barn som har gått seg bort. Når vi har falt og slått oss fordi vi snublet over en fristelse, strømmer en varm følelse gjennom oss idet Herren løfter oss opp og børster av oss skitten med sine tilgivende hender. Når vi våkner om natten og er redde for noe, er det betryggende å vite at vi kan rope til Gud om hjelp og vite at han er tilstede.

Tidligere i Jesajaboken belyser Herren sin kjærlighet ved å sammenligne den med det bånd som fins mellom mor og barn, uansett hva som har kommet imellom dem gjennom årene. «Kan en kvinne glemme sitt spebarn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg» (Jes 49,15). Her gir Gud oss en garanti om oppmuntring og hjelp. Så kan vi alltid være vel tilfreds.