"Hvorfor? Hvorfor måtte han dø? Han var en så god troende. Han var en aktiv Herrens tjener og kommer til å bli sårt savnet av menigheten. Hvorfor måtte Herren ta ham til seg så tidlig?"

Slike spørsmål er velkjente for de fleste av oss. Det samme var de nok for de første kristne. Da Stefanus ble steinet til døde, var han et høyt respektert medlem av kirken. Men hvorfor måtte han dø på en slik grusom måte? Og hvorfor måtte han dø når kirken hadde så stort behov av slike frimodige bekjennere som han? Svaret er enkelt: Det var Guds vilje. Stefanus’ død påminner oss om hva det vil si å være trofast like til døden, og mange kristne er blitt styrket av hans eksempel. Da han ble myrdet, forbannet han ikke Jesus. Heller ikke klaget han: "Hvorfor må jeg dø nå, Herre?" I stedet leser vi at det siste han sa var: "Herre Jesus, ta imot min ånd." Han var sikker på at Herren Jesus var hans frelser fra synden, døden og helvetet.

Hvilket eksempel Stefanus er for oss! Han var trofast inntil døden. Han godtok at Guds vilje var den beste. Selv om Guds vilje av og til kan være vanskelig å forstå i dette livet, kan vi også ha den samme fred og det samme håp som Stefanus hadde. For denne fred og dette håp har ikke sin grunn i oss, men i Herren Jesus og hans frelsergjerning for oss. Derfor kan også vi si med Stefanus når vår siste time kommer: "Herre Jesus, ta imot min ånd."

Om du kjenner noen som snart skal dø, del med ham eller henne denne beretningen om Stefanus. For gjennom Stefanus’ vitnesbyrd kan den Hellige Ånd gi fred og mot, styrke og overbevisning i dødens stund. Han kan gi det samme håp om evig salighet som Stefanus hadde.

Vil du lese flere andakter? Da kan du gå til vårt andaktarkiv.

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden