Hvor trøsterikt er det ikke at vi kan vende oss til Gud i bønn i tider med sorg og problemer! Og hvor betryggende er det vel ikke å vite at Jesus er vår venn når alle ting ser ut for å gå i stå! Dette er noe som Guds folk til alle tider har fått erfare. Allerede i tiden forut for David stolte "fedrene" på Gud, og han fridde dem ut. Han lot ikke være å hjelpe dem.

Den situasjonen som Jesus Kristus, Guds lam, stod i, er likevel helt forskjellig fra de kristnes. Han blir behandlet som en orm. Mennesker forakter ham og bebreider ham. De gir ham umenneskelig medfart. Fiendene spankulerer fram og tilbake foran korset der han henger og håner ham på det grusomste! Venn og fiende er begge med på å gi ham sjelekvaler og lidelse.

Derfor vender han seg til Gud etter hjelp. Men nå er også denne veien stengt for ham. Gud selv har forlatt ham. Full av sorg spør han hvorfor det må være slik, men i sitt hjertes dyp vet han det allerede. Det er fordi han er "Guds lam, som tar bort verdens synd". - Og som Guds lam må han dø. Han må bli en stedfortreder for alle syndere. Han må dø den døden vi skulle ha dødd. Døren inn til Gud er stengt for ham, og han er forlatt av Gud, selv om det var mot oss dette skulle ha vært gjort. At han var villig til å holde ut dette for vår skyld, viser hvor dypt han elsker oss!

Fordi han ble forlatt av Gud, trenger ikke vi være redde for at Gud vil svikte oss. Av samme grunn som Jesus ble nektet adgang til sin himmelske Far da han ba om hjelp, blir vi akseptert av denne samme Far. Våre bønner blir nå hørt i Jesu navn, og de får et svar slik han ser er best for oss.