Nikodemus var etter menneskelig standard litt av en mann. Han var fariseer, medlem av jødenes høye råd og en respektert lærer i Israel. Han var med andre ord blant de aller fremste og beste. Men han var også en synder som var i stort behov av Guds nåde. Da han kom til Jesus om natten for å snakke med ham, gikk Jesus rett på sak og gjorde dette klart for ham.

Nikodemus roste Jesus og håpet tydeligvis at han som var "en lærer som er kommet fra Gud", skulle gi ham ros tilbake. Når alt kom til alt fortjente jo et så fint menneske som ham et oppmuntrende klapp på ryggen. Men Jesus ga ham ikke noe klapp på ryggen. I stedet sa han rett ut at han behøvde å bli født på ny. At han var jøde, ga ham ikke automatisk inntrede i Guds rike. Hans posisjon som fariseer og medlem av jødenes råd betydde ingenting. Han var ennå ikke kommet inn i Guds rike, og alle hans gjerninger og hele hans fromhet ville heller ikke skaffe ham en plass der. Han var en åndelig død synder som behøvde en ny fødsel ovenfra.

Det fins mange mennesker som Nikodemus, velmente og fromme mennesker, men som er grunnleggende gjerningsorientert i sitt forhold til Gud. De tror at dersom de bare forsøker så godt de kan å være gode og gjøre godt, vil Gud lønne dem. De håper at veien til Gud går gjennom deres egne gjerninger.

Du og jeg er ikke immun overfor en slik tenkning. Det fins en gammel fariseer i oss alle som frister oss til å stole på våre gjerninger, til å tenke at våre bønner, vårt trofaste kirkemedlemskap og flittige gudstjenestebesøk, våre generøse gaver og vår selvoppofrende tjeneste skal gjøre oss gode nok for Gud og føre oss inn i hans rike for evig og alltid.

Men la oss ikke bedra oss selv. Ingen kommer inn i Guds rike bare ved å være god, fordi ingen av oss klarer å være god nok. Ytre fromhet og plettfri vandel gjør oss ikke verdige for Gud, for som Jesus påminner oss i Matt 5,20: "Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket." I stedet for å klappe oss selv på ryggen, la oss innse vårt desperate behov for Guds nåde. Vi kan ikke bli stående overfor Gud bare ved våre gjerninger. Vi kan ikke komme oss inn i Guds rike på egen hånd. Vi behøver en ny fødsel, et nytt åndelig liv som bare Gud kan gi oss. Gud være lovet for at han har gitt oss dette nye livet i sin Sønn og ved sin Ånd. Vår Gud er frelsens Gud.