"Det er meg mot verden, Gud." Kjenner du igjen disse ordene? De lyder nesten som et hjelpeløst rop fra en beleiret kristen. Det var profeten Elia som ropte etter at han hadde kjempet mot Ba’alsprofetene. Prøv å sett deg inn i hans sted! På Karmelfjellet hadde han vist Ba’alsprofetene hvem som var den sanne Gud. Så førte han dem ned til Kisjonbekken og drepte dem der. Hvilken takk fikk han så for det? Kongens hustru gav ordre om at Elia skulle drepes.

Guds mektige mann, Elia, ble den profeten som øvrigheten prøvde å lukke munnen på for alltid. I stedet for å gå rundt og vente på å bli fanget, flyktet Elia i all hast. Da han hadde løpt en god stund, fant han ut at det var på tide å tale med Gud. "Jeg har fått nok, Herre. Bare ta mitt liv!" sa han. Med andre ord: "Det var det, Gud. Jeg er ferdig. Nå kan noen andre kjempe."

Det Elia glemte, var at det ikke var ham selv som hadde vist Ba’alsprofetene hvem som var den sanne Gud. Det var heller ikke Elia som gjorde det slik at Ba’alsprofetene ble sendt i døden. Han reiste ikke i førti dager og førti netter i egen styrke. Det var Herren Gud, den Allmektige, som lot dette skje.

Den samme Allmektige Herre Gud sender prøvelser også i våre liv. Det gjør han for å styrke troen vår. Det gjør han for å minne oss om at vi både kan og skal være absolutt sikre på at han kommer til å ta godt vare på oss. Han gjør det også for å lære oss at vi skal sette hans vilje over vår egen, og han gjør det for at vi skal lytte og være lydige mot Guds Ord.

Verden i dag er sterkt dominert av den menneskesentrerte tanke, og ropet: "Det er meg mot verden, Gud!" kommer muligens til å lyde oftere blant kristne i framtiden.

Det legges stadig mer vekt på menneskets ukuelige holdning enn på vår Guds nådige omsorg. Mange prøver også å få oss til å tro at vi kan bestemme over vår egen skjebne. Hvordan skal alt dette ende? La heller Guds gode og nådige vilje skje i livet ditt. Han hører våre bønner og redder oss fra all fare.