Disse versene minner oss på ny om hvordan Gud tuktet Israel hardt under det babylonske fangenskapet. Og likevel holdt de troende i dette forviste folket ut elendigheten og ventet i tålmodig ydmykhet. De ydmyket seg under Guds mektige hånd. Det er ikke sikkert at Guds kjærlige omsorg for de troende var så lett å legge merke til under disse vanskelige forholdene, men Guds folk har til alle tider trøstet seg med at "alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud."

Iblant ergrer vi oss og vrir oss utålmodig under Guds kjærlige tukt. Vi prøver forgjeves å forstå hva godt en bestemt sykdom, en trist opplevelse eller et smertelig tap i det hele tatt kan tjene til. Herren har ikke lovet å gi oss svar på spørsmålene våre med en gang. Heller ikke gir han noe løfte om et klart svar, men for dem som elsker ham, er det nok å vite at hans veier ikke alltid er våre veier.

Husker du "tornen i kjødet" som apostelen Paulus taler om i 2 Kor? Paulus visste heller ikke nøyaktig hvorfor Gud tillot at han skulle bære denne lidelsen. Likevel holdt han ut i ydmykhet. Han skriver i 2 Kor 12,7-9: "For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i legemet, en Satans engel som skal slå meg - for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger bad jeg Herren at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet"."

Her kan altså en kristen finne svar på spørsmål om livet i denne jammerdalen. Herrens tukt kan ha en dobbel betydning. Den skal hindre oss fra å bli stolte og samtidig grunnfeste vår tro så vi blir i stand til å tjene ham bedre. Sammen med Paulus kan vi derfor si: "Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet... For når jeg er svak, da er jeg sterk." (2 Kor 12,10)