«Han er nå min frelsesborg
hvor jeg ei rokkes,
der glede jeg har i sorg
når skyer flokkes.
Om fristelsers ville hær
imot meg støter
avmektige de dog er
når de meg møter.»

Uansett hvilke farer vi enn måtte befinne oss i eller hvilke mektige fiender som står overfor oss, når bare Gud er for oss, hvem kan da være imot oss? Denne sannheten kommer også til uttrykk i salmeverset ovenfor. I virkeligheten er vi også omgitt av fryktelige fiender og farer og er døden nær. Vi må ikke glemme det faktum at djevelen går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. Pass på så du ikke trår feil - for han er en mektig fiende! Han kan gjøre tegn og under, og er løgnenes mester. Likesom Gud forvandlet Arons stav til en slange, gjorde også djevelen de egyptiske trollmennenes staver om til slanger. Også djevelen klarte å gjøre vannet i Egypt om til blod. Han var årsak til at David ble jaget og plaget og gjør det samme med oss. Det er hans onde vilje og råd som prøver å forhindre Guds gode vilje i å skje. Han er visselig den gamle fienden.

Mektig er han, men ikke allmektig. Da han brukte sin makt til å sette seg opp imot Gud i himmelen, ble han overvunnet og kastet ned i helvetet. Nå er det Gud som er vår Gud, og Davids ord som vi istemmer, «Du er min Gud», betyr at han er vår styrke, vår festning, vår hjelp, vårt liv, vår skatt, vårt skjold og vårt fjell!

Du er kanskje ensom og alene, og er sviktet av alle. Husk da at du likevel er i flertall sammen med Gud! David fikk visselig erfare denne sannheten på en høyst uvanlig måte da Gud sendte ham ut for å sloss mot kjempen Goliat. Menneskelig talt hadde ikke David noen som helst sjanse; men han kjempet ikke alene. Han hadde Guds løfte i ryggen, og det holdt ham oppe! En pluss Gud vil alltid utgjøre flertall!

Slik har Paul Gerhardt uttrykt dette for oss:

Er Gud for meg, så trede
meg hva der vil imot,
jeg kan i bønnens glede
det felle under fot.
Vil Gud meg gjerne høre,
har Faderen meg kjær,
hva kan meg Satan gjøre
med all sin helvedhær?

Hvorfor er vi ofte så snare til å glemme og så trege til å huske på kraften som ligger i Guds løfte? Hvorfor er frykten vår så stor og troen vår så liten? Hvorfor bygger vi ikke i stedet opp og forsterker troen vår med kraften i Guds Ord så vi kan hvile trygt og uforstyrret i hans dyre løfter? Er det bare tomt snakk når Gud sier: «Legg din vei i Herrens hånd og stol på ham. Han skal gjøre det»? Slett ikke. I trygg tillit vil vi alltid si: «Du er mitt fjell og min festning.»

Til andaktsarkivet      Til hovedside