Prøvelsene driver oss til Ordet

Da sa kvinnen til Elia: «Nå vet jeg at du er en gudsmann og at Herren virkelig taler gjennom deg» (1 Kong 17,24).

Elia trådte fram for Ahab og forkynte en dom over Israel som skulle komme gjennom hungersnød og tørke. Etterpå skjulte Gud ham ved bekken i Krit-dalen der ravnene gav ham mat. Deretter sendte Gud ham til en enke i Sarepta i Sion. Da han kom dit, holdt hun på å sanke ved. Han bad henne om noe å drikke. Da hun gikk for å hente vann til ham, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!»

«Så sant Herren din Gud lever,» sa hun, «jeg eier ikke en brødbit; jeg har bare en neve mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker noen vedpinner og vil gå hjem og lage mat til meg og sønnen min. Så kan vi spise og legge oss til å dø.»

Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først et lite brød av melet, og kom til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.» Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt.

Alt syntes å være i skjønneste orden da plutselig enkens sønn ble syk og døde. Enken, som ble forblindet over sorgen, sa da til Elia: «Hva har du imot meg, gudsmann?» Elia sa: «Gi meg sønnen din!» Han bar ham opp på loftet og inn på rommet hans, la ham på senga og bad: «Herre, min Gud! Vil du virkelig gjøre så ondt mot denne enken, som jeg får bo hos, at du lar sønnen hennes dø?» Så strakte han seg tre ganger bortover barnet og ropte til Herren: «Herre, min Gud! La barnet få livet tilbake!»

Herren hørte Elias´ bønn. Gutten fikk livet tilbake; han livnet til igjen. Elia tok barnet, gav det til moren og sa: «Se, sønnen din lever!» Da ble hun meget glad og utbrøt: «Nå vet jeg at du er en gudsmann og at Herren virkelig taler gjennom deg.»

Denne hendelsen ble til stor trøst og velsignelse for både Elia og enken. Den bekreftet Guds kjærlighet og tilstedeværelse for dem. Slik var dette med på å forberede dem for framtiden. Det samme vil også våre kors og prøvelser gjøre dersom vi ber Gud om hjelp når vi er i nød, slik enken og Elia gjorde. Gjennom prøvelsene ønsker Gud å hjelpe oss til å sette ham i sentrum for våre liv, og til å sette vår lit til hans kjærlighet og miskunn. Gjennom prøvelsene vil vår tro bli styrket så vi kan si med enken: «Nå vet jeg at Herrens Ord er sanne. Jeg vet at hele Skriften og alle Skriftens løfter, er sanne. De er mine, og ingen kan ta dem fra meg.»

Må Gud gi oss kraft til å leve i denne trosvisshet også når vi går gjennom kors og prøvelsestider! Med en slik tro og tillit vil vi alltid stå forberedt til å møte dagene som kommer helt til vi til slutt skal få hvile for all evighet. Må Gud gi oss dette for Jesu skyld!