"It’s hard to be humble, when you’re perfect in every way." – "Det er vanskelig å være ydmyk, når du på alle måter er perfekt." Slik lyder en gammel sang. Sangen er en parodi, selvfølgelig, og han som har skrevet sangen, gjør narr av mennesker som tror at de er perfekte.

Likevel, ydmykhet er et alvorlig tema. Apostelen Paulus var opptatt av det og skrev mye om det i sine brev. På sin tredje misjonsreise hadde Paulus tilbrakt hele tre år i Efesos. Der hadde han trofast gjort tjeneste blant Guds folk. Denne misjonsreisen var nå over, og Paulus var på vei tilbake til Jerusalem. Først stoppet han i Miletus som lå ca. 5 mil fra Efesos. Han hadde lyst til å oppmuntre forsamlingen i Efesos en siste gang, derfor sendte han bud til forsamlingens eldste og bad dem komme til Miletus.

Da de var kommet, holdt han en lang og fin avskjedstale for dem. Det er denne talen vi finner i Apg 20, og som vi nettopp leste et utdrag av. I denne talen uttrykker Paulus hvor glad han er i de kristne i Efesos, og han sier til forsamlingens ledere at de nå må ta seg av de troende på aller beste måte. Han gir dem visse viktige råd som de må følge i sin tjeneste for forsamlingen. Det er viktige og nyttige råd som alle forsamlingsledere må ta til seg. Men ikke bare de som leder forsamlingene, har nytte av å lese disse rådene. Alle troende har noe å lære av dette som Paulus skriver her.

For å oppmuntre de eldste i Efesos, peker Paulus først på seg selv og det eksempel han har vært for dem. Han hadde tjent dem med stor trofasthet og med stor ydmykhet. Slik må de også tjene sine forsamlingsmedlemmer, trofast og ydmykt.

Hvordan gjør en Herrens tjener dette? Hvordan tjener han sin forsamling på en ydmyk måte? Tenk på Paulus! Herren hadde sørget for at Paulus hadde ingenting han kunne skryte av. Paulus kunne ikke skryte av at det var han som hadde gjort det slik at arbeidet hans hadde vært suksessrikt. Paulus kunne ikke skryte av at det var han som hadde tilført Guds Ord nok kraft til at det hadde omvendt så mange mennesker som hadde lyttet til Paulus. Han kunne ikke skryte av at det var han som hadde forkynt Ordet på en så veltalende, velformulerende og strukturert måte at mennesker var blitt overbevist. Han kunne ikke skryte av at det var han som hadde forkynt Ordet med så mye karisma, utstrålning og kraft at mennesker hadde kommet til tro. Han hadde bare forkynt Ordet, det Ordet som av verden blir sett på som den største dårskap, og som for jøder var anstøtelig og for hedninger uforstand (1 Kor 1,23). Og Paulus kunne ikke skryte av at det var han selv som hadde skapt troens frukter i de troende. Herren hadde gitt dem Den Hellige Ånd, og det var Ånden som hadde frambrakt alle troens frukter i dem.

I tillegg hadde Paulus en bakgrunn, et tidligere liv, som ikke akkurat fikk ham til å blåse seg opp. Han skriver til Titus:

"Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, for at han viste meg tillit og satte meg til tjenesten, jeg som tidligere spottet, forfulgte og brukte vold. Men han var barmhjertig mot meg, for i min vantro visste jeg ikke hva jeg gjorde. Og vår Herres nåde har vært overstrømmende rik og har gitt meg tro og kjærlighet i Kristus Jesus. Det er et troverdig ord, vel verdt å ta imot: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere; og blant dem er jeg den største" (Tit 1,12-15).

Det var Herren som hadde gjort Paulus sterk. Uten hans kraft var Paulus ingenting. Uten hans tilgivelse og overstrømmende nåde var Paulus ingenting.

Og ikke nok med det, for at Paulus ikke skulle bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene Gud hadde gitt ham, hadde han fått en torn i legemet, en kroppslig svakhet eller sykdom som fikk ham til ikke å stole på egen kraft og visdom. Tre ganger hadde han bedt Herren om å få slippe denne plagsomme svakheten. Kanskje hadde Paulus tenkt som så: "Tenk så mye mer jeg kunne få gjort i Herrens tjeneste om jeg bare hadde fått slippe! Tenk så mye sterkere jeg skulle ha blitt, så mye mer frimodig, så mye mer effektiv!" Men Herren hadde gitt ham det tydelig svaret: "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet" (2 Kor 12,7-9).

Så det fantes nok av grunner for Paulus til å være ydmyk og tjene Herren med ydmykhet. Det fantes ingen grunner til å bli hovmodig og stolt og tenke som så: "Se, hvor mye jeg har klart å få til! Se, alle de forsamlingene jeg har plantet rundt omkring! Se, hvor stor suksess jeg har hatt i mitt misjonsarbeid!"

Det er blitt sagt at når du begynner å tenke at du er en ydmyk person, da har du sluttet å være det. I Paulus’ tilfelle og i alle trofaste Guds tjeneres tilfelle, er ikke ydmykhet noe vi selv framskaffer og produserer i oss selv slik at vi kan skryte av å være så ydmyke. Rett ydmykhet er gitt oss av Herren, og det er han som gjør oss ydmyke ved sitt Ord, ved lov og evangelium. Både loven og evangeliet gjør oss ydmyke. Loven viser oss hvor fullstendig vi kommer til kort overfor Gud. Den avslører vårt rette jeg, vårt syndige, stolte og selvopptatte sinn. Og evangeliet viser oss at når det gjelder vår egen frelse, er vi totalt maktesløse i oss selv. Evangeliet forkynner at alt er av Gud som frelser oss ene og alene for sin egen barmhjertighets skyld og for Kristi fortjenesters skyld. I evangeliet er all egen menneskelig berømmelse utelukket.

Gud vil at vi skal stole på ham i alle ting. Han har lovet å være med oss, gi oss sin kraft, tilgi oss våre synder og lede oss trygt fram mot målet ved sin Hellige Ånd. Den som har lært å stole på Guds rike løfter i Bibelen, blir ikke hovmodig. Han vet at alt er av Gud som gir oss sin nåde og kraft.

I talen til de eldste i Efesos bruker Paulus seg selv som eksempel. Han sier: "Ingenting av det som kunne gagne dere, har jeg holdt tilbake, men jeg har forkynt og lært dere dette både offentlig og i hjemmene. Jeg har vitnet både for jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus." Han skryter ikke. Men han viser til hva de eldste hadde sett ham gjøre. Og så oppmuntrer han dem til å gjøre det samme.

Paulus oppmuntrer dem til å være trofaste forkynnere av Guds Ord. På tre forskjellige måter skulle de være trofaste.

For det første, Paulus forkynte bare det som var til hjelp for de som hørte ham. Han hadde aldri til hensikt å vise fram sin egen visdom og store kunnskap. Alt det han forkynte for menneskene, var til gagn for dem. Han tenkte hele tiden hvilke ord de forskjellige tilhørerne behøvde og som ville gagne deres tro. Dette er én viktig side av trofast tjenerskap som vi kan lære mye av. Hva gagner mine tilhørere? Hva gagner min bror eller søster som jeg samtaler med? Noen ganger kan det være vanskelig å vite hva ulike mennesker trenger å høre. Hvilken undervisning behøver de akkurat nå? Hvilke oppmuntringer kan være til gagn for dem nå? Hvilke formaninger trenger de? På hvilken måte skal jeg formane slik at det blir til gagn for dem? For det er det alt dreier seg om i kirken, at det skal bli til gagn for mennesker, at mennesker skal komme til tro og bli styrket i sin tro på Frelseren. Vi skal altså ikke tenke på hva som kan være til gagn for oss selv, men til gagn for dem vi taler med.

For det andre, Paulus snakket med mennesker både "offentlig og i hjemmene". Både i store forsamlinger og i små grupper, ja, til og med privat med enkeltmennesker, talte Paulus Guds Ord til frelse. Jeg tror alle som forkynner Guds Ord, har merket at det ofte er lettere å tale Guds Ord offentlig enn privat. Det er lettere å stå foran en stor forsamling på prekestolen enn det er å sitte ned med en person som trenger å høre Guds Ord til formaning og trøst. Ikke minst er det slik fordi det krever mye mer tid og energi å samtale med enkeltmennesker. Men en trofast forkynner av Guds Ord gjør begge deler. Han gjør som Paulus og taler med mennesker både offentlig og privat. Og alltid taler han det som gagner.

Privat eller i små grupper, for eksempel i bibelstudiegrupper med bare noen få personer, er det ofte mye lettere å forkynne Guds Ord direkte til mennesker som har ulike problemer og spørsmål. Det er lettere å gå inn på spesifikke problemer. Men det er en viktig måte å hjelpe mennesker til å vokse i troen og forståelsen av Guds Ord. Spesielt i store forsamlinger kan det lett bli slik at disse tilfellene av intime og private samtaler kan bli færre. Men vi ser hvordan Paulus formaner de eldste i Efesos til å tale både offentlig og i hjemmene med mennesker, slik at det blir til gagn for alle slags behov.

For det tredje, hva var innholdet i Paulus’ forkynnelse? Her sier han det kort og konsist: Han vitnet for både jøder og grekere om "omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus." Omvendelse og tro – det var hovedbudskapet i Paulus’ forkynnelse. Eller som vi kunne sagt med andre ord, lov og evangelium. Paulus forkynte lov og evangelium fordi det var dette som var til gagn for menneskene. Det var selve kjernen i budskapet hans. Han forkynte ikke ting som kanskje kunne gjøre ham mer populær blant tilhørerne eller som ville skaffe ham en større tilhørerskare. Han forkynte det Gud ville han skulle forkynne, omvendelse og tro, lov og evangelium. Og han forkynte dette for alle, for jøder og grekere. Paulus var ikke selektiv når han forkynte Guds Ord, dvs. han forkynte ikke bare Guds Ord for visse mennesker som han trodde ville høre og ta imot Guds Ord. Han forkynte det for alle.

Dette er altså tre viktige elementer i en trofast forkynnelse av Guds Ord: Forkynne det som blir til gagn for troen, finne den rette settingen, og fokusere forkynnelsen omkring lov og evangelium. Om vi alltid tenker på dette i vår tjeneste, følger vi Paulus’ eksempel.

Og vi vet at Guds Ord vil ikke vende tomt tilbake. Ofte ser vi ikke fruktene av vår forkynnelse med det samme. Noen ganger ser vi dem kanskje aldri. Men Gud har lovet at vår tjeneste for evangeliet ikke skal være unyttig. Må Gud velsigne vår trofaste tjeneste for hans Ord og gjøre slik at det blir til gagn for alle som hører. Må han gi oss ydmykhet og troskap i tjenesten. Må han styrke oss og bevare oss alle i troen inntil enden! Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet