Hva betyr pinse for oss lutheranere? Har vi et litt problematisk forhold til denne kirkelige høytiden? Føler vi kanskje at det i første rekke er pinsevenner og karismatikere som kan feire pinse, mens vi heller får konsentrere oss om de to andre store høytidene jul og påske? Det er litt dumt at det kanskje er blitt slik at vi konsentrerer oss mye om julens og påskens budskap, mens vi nesten helt glemmer pinsebudskapet. For pinsebudskapet er like viktig som jule- og påskebudskapet. Ja, det er faktisk slik at uten han som står i sentrum for oppmerksomheten på pinsedagen, den Hellige Ånd, ville det ikke funnes noen kristen kirke, og slett ingen luthersk bekjennelseskirke.

Når det hevdes at pinsedagen er den kristne kirkens fødselsdag, så gjelder dette oss også. Det er også vår kirkes fødselsdag. Også vi må spore vår historie helt tilbake til den første pinsedagen da den Hellige Ånd ble utgytt synlig over apostlene og som en følge av Peters første pinsepreken ble de første tre tusen medlemmer innlemmet i den kristne kirken. Heller ikke vi hadde eksistert om det ikke hadde vært for den Hellige Ånd og hans mektige gjerning med å kalle og opplyse oss ved evangeliet. At du og jeg tror på den Herre Jesus Kristus og er et medlem av den kristne kirke på jorden, er ene og alene et verk av den Hellige Ånd gjennom evangeliets ord.

Men kanskje mer enn å være kirkens fødselsdag, er pinsen selve innhøstingsfesten. For de gammeltestamentlige israelittene var den en av tre årlige høstfester eller innhøstingsfester. For oss som lever i den nye pakt er den også en høytid som markerer innhøsting - ikke en innhøsting av jordisk grøde, men en innhøsting av menneskesjeler. I den kristne pinsefesten feirer vi at den Hellige Ånd ble synlig utgytt over apostlene, noe som var selve startskuddet for den verdensomspennende innhøstingen av sjeler i Guds rike.

PINSE - DEN STORE INNHØSTINGSFESTEN

1. Den gamle pakts innhøsting av hvete

Pinse kommer fra et gresk ord som betyr den femtiende. Pinsedagen faller på den femtiende dagen etter påske. Også jødene feiret pinse. Det gjorde de av to grunner. For det første feiret de pinse til minne om da Moses gikk opp på berget og fikk de to steintavlene med loven av Gud. Denne dagen markerte opprettelsen av den gammeltestamentlige kirken.

Men kanskje framfor alt var pinse for jødene en takkefest for den første innhøstingen. Ved den første innhøstingen i Israel høstet de korn. På pinsedagen skulle derfor israelittene ofre til Herren den første grøden av hveteavlingen. Dette gjorde de ved å ofre til Herren to hvetebrød som var laget av førstegrøden.

Legg merke til hvordan alt i den gamle pakt pekte fram mot den nye, hvordan alle ting fungerte som et forbilde for det som skulle komme. På den dagen da israelittene skulle se seg ut påskelammet som senere skulle tilberedes og spises i forbindelse med påskemåltidet, på den dagen var det Jesus, det Guds lam, red inn i Jerusalem (Palmesøndag). Og på den dagen da israelittene var opptatt med å slakte og spise påskelammet, på den dagen ble Jesus slaktet og hengt på korset som vårt "påskelam" (Langfredag). Videre på den samme dagen som israelittene skulle ofre det første kornbandet, nemlig søndagen etter påske, stod Jesus opp fra de døde "som førstegrøden av dem som er sovnet inn" (1 Kor 15,20) (Påskedag). Og så igjen: På den dagen da israelittene skulle bringe den første hvetehøsten til Herren, da skjedde den første innhøstingen av menneskesjeler til den kristne kirke (Pinse). Se altså hvordan alt i den gamle pakt peker fram mot den nye! Se hvor vist Gud har ført sin frelsesplan fram! Og legg merke til hvor mye vi kan lære oss også ved å studere den gamle pakten.

2. Den nye pakts innhøsting av sjeler

Men den gamle pakten var bare et forbilde. Paulus bruker et sted ordet "skyggebildet" om den gamle pakt og alt det den gamle pakten innebar (Kol 2,17). Et skyggebilde er aldri det samme som virkeligheten. Det virkelige bildet er den nye pakt. Den har avløst den gamle, og på pinsedagen ser vi hvordan også den gammeltestamentlige pinsefeiringen er avløst av en ny pinsefeiring, en pinsefeiring der det ikke er innhøstingen av jordisk grøde som feires, men der vi feirer innhøstingen av menneskesjeler.

Denne innhøstingen skjer når den Hellige Ånd gjennom evangeliet som de apostlene og deres etterfølgere forkynner og den dåpen som de utfører, fører mennesker til tro på Jesus Kristus og innlemmer dem i den kristne kirken. Etter at Peter hadde holdt sin første preken, sin store tale for tusenvis av mennesker på pinsedagen i Jerusalem, står det at tre tusen ble døpt og lagt til menigheten (Apg 2,41). Innhøstingen hadde begynt, og det skjedde gjennom det forkynte Ordet, Peters tale, og dåpen. Og slik har denne innhøstingen pågått til denne dag, nemlig ved evangeliet i Ord og sakrament. For dette er de midler som den Hellige Ånd bruker. Det er effektive og kraftige midler, for det er Gud den allmektige som virker i dem og gjennom dem. Evangeliet i Ord og sakrament er en Guds kraft til frelse (Rom 1,16).

Det som skjedde på pinsedagen i Jerusalem, er et kraftig uttrykk for at det er Gud selv som står bak innhøstingen. Vi er bare hans redskaper. Det ser vi ikke minst når vi studerer de to innledende kapitlene i Apostlenes gjerninger. Jesus hadde sagt til apostlene at de skulle være hans vitner "i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender" (1,8). Han hadde gitt dem det store oppdraget om å gå ut i hele verden og forkynne evangeliet for alle mennesker (Mark 16,15). Men de måtte vente til Gud selv ga startskuddet. De skulle ikke sette i gang før tiden var inne. De måtte ikke gå ut i egen kraft og på eget initiativ. Først måtte de utrustes til oppdraget. Jesus sa at de skulle vente i Jerusalem til Faderen selv skulle sette sin plan i verk og starte innhøstingen (Apg 1,4).

Jesus sa en gang til disiplene: "Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans" (Luk 10,2). Vi skal legge merke til at Jesus sier "grøden hans". Grøden tilhører høstens Herre. Innhøstingen er Guds sak. Det er inn i hans kirke vi skal føre mennesker med evangeliet. Vi skal ikke samle mennesker til oss selv, men føre dem til tro på Jesus Kristus.

Hvor ofte har vel ikke kirkens menn opp gjennom historien glemt dette. De har oppført seg som om de nærmest hadde en slags eiendomsrett på grøden som ble høstet inn, dvs. på dem som kom til tro gjennom deres forkynnelse. Men vi som forkynner evangeliet, er bare redskaper for Gud. Og et redskap har som kjent ingen annen funksjon enn å være til hjelp for ham som bruker redskapet. En hammer er ingenting i seg selv om den ikke blir brukt av snekkeren. En skurtresker er en uvirksom ting om ikke bonden tar den i bruk og skjærer kornet med den. Slik er det også med den store innhøstingen av sjeler til Guds rike. Gud må sette oss, som er hans redskaper, i arbeid. Han må ta oss i bruk, ellers kan vi ingenting gjøre av oss selv.

Og derfor måtte apostlene vente i Jerusalem til tiden var inne, nemlig til de ble utrustet med "kraft fra det høye" (Luk 24,49). For de skulle gå ut i hele verden og forkynne evangeliet – ikke i sin egen kraft – men i den Høyestes kraft. De skulle være hans vitner – ikke sine egne vitner – like til jordens ender.

Hvor lenge måtte de vente? Ikke lenge, faktisk ikke mer enn 10 dager. Da ble løftet oppfylt og de ble virkelig utrustet med kraft fra det høye, for da ble den Hellige Ånd utøst over dem, på en hørbar, synlig og mirakuløs måte.

3. Innhøstingen starter

Hva var det egentlig som skjedde den første pinsedagen i Jerusalem? Tre store ting var det som skjedde. For det første: "Det kom et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm, og det fylte huset hvor de satt" (vers 2). Det var det første store merkverdige tegnet, et brus fra himmelen "som når det blåser en sterk storm". Vi må ikke hoppe over det lille ordet "som", for det er viktig. Det var nemlig ikke en sterk storm som feide inn over Jerusalem den dagen, men det var et brus som av en sterk storm som ble hørt av alle. Vi vet hvordan en sterk storm høres ut. Det hører vi mange ganger, spesielt om høsten på våre kanter av landet. Det er en veldig kraftig lyd. Denne kraftige lyden var det som fylte det stedet der apostlene befant seg. Det står ikke at det blåste noen storm, men det står at det var et kraftig brus som fylte stedet. Det var altså ikke et ganske vanlig naturfenomen som skjedde, dvs. en sterk storm som blåste i Jerusalem den dagen, men det var et overnaturlig tegn fra Gud.

Hva var hensikten med dette første tegnet? For disiplene var hensikten at de nå skulle forstå at Gud var i ferd med å gripe inn med sin makt. Og av det som følger i teksten forstår vi at Gud også brukte dette mektige bruset til å få en stor menneskemengde til å gå til det stedet der den kraftige lyden kom fra. Bruset fungerte med andre ord som et trekkplaster på folk. Gud ville at mange mennesker skulle komme for å høre disiplene tale om "Guds storverk" for dem.

Det andre underet som skjedde, leser vi om i det tredje verset: "Tunger likesom av ild kom til syne, og de delte seg og satte seg på hver enkelt av dem." Heller ikke her må vi hoppe over det lille ordet "som" eller "likesom" som det står i vår oversettelse. Det var altså ikke virkelige ildtunger som plutselig flammet opp over hver av disiplenes hoder. Det var noe som lignet på ildtunger. Hva var det da? Vi vet ikke annet enn det teksten sier. Det var noen tunger som lignet på ildtunger som "kom til syne". Disse tungene var synlige for alle. De kunne sees med det blotte øyet. Mer vet vi ikke. Men at det var et bemerkelsesverdig tegn, er sikkert.

Hva var hensikten med dette tegnet? Det første tegnet, bruset fra himmelen, fungerte som et hørbart tegn, med andre ord slik at også alle blinde kunne høre at noe var i ferd med å skje. Det andre tegnet, tungene som lignet på ildtunger, var et synlig tegn, og dermed kunne også alle døve se at noe var i ferd med å skje. I Bibelen er "ild" ofte et symbol på Guds dom. Vi husker beskrivelsen av helvetet som en ild som aldri slokker. Men det er nok ikke denne betydningen som det siktes til her, for det er ikke akkurat Guds dom som står i sentrum på pinsedagen, men framfor alt hans frelse. Døperen Johannes hadde forutsagt han som kom etter ham, Jesus, skulle døpe med "Hellig Ånd og ild" (Matt 3,11). Ild ble brukt ikke bare til å brenne opp ting med, men også til å rense ting med. Og det er den siste betydningen vi har her. Den Hellige Ånd er som en rensende ild som renser de hjertene han tar inn hos, slik at de står rene og feilfrie for Guds åsyn. Hva er det den Hellige Ånd bruker når han renser hjertene? Han bruker Guds ord, lov og evangelium. Ved loven driver han menneskene til syndserkjennelse, og ved evangeliet leder han dem til tro på syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld. Slik blir våre hjerter renset av den Hellige Ånd. Det skjer ved Ordet som vi forkynner. Ilden er dermed blitt stående som symbolet på den Hellige Ånds fremste og viktigste gjerning, nemlig renselsen av hjertene.

Det tredje miraklet som skjedde på denne spesielle dagen i Jerusalem, var ikke mindre viktig. Det var et kraftig tegn på at frelsen er for alle folkeslag. For ti dager siden hadde Jesus sagt til disiplene at de skulle gjøre "alle folkeslag" til hans disipler (Matt 28,19). Og her begynner arbeidet. Her begynner innhøstingen. For her får de tolv, ved hjelp av et Guds under, evnen til å tale språk slik at folk fra hele den romerske verden kunne få høre evangeliet på sitt eget tungemål. Det står at de alle "ble fylt av den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne" (vers 4). Uansett hvor menneskene som var samlet omkring dem, kom fra, enten de var partere, medere eller elamitter, folk fra Mesopotamia, Judea og Kappadokia, fra Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, fra Egypt og Libya-området mot Kyrene, enten de var jøder eller hadde gått over til jødedommen og hadde flyttet til Jerusalem fra Roma, enten de var kretere eller arabere (vers 9-11), fikk de høre om "Guds storverk" på sitt eget naturlige språk. Den Hellige Ånd ga apostlene evnen å tale deres språk.

Jeg skal ikke i dag komme inn på hva Bibelen sier om Åndens gaver og særskilt om tungetale. Det får bli behandlet i et bibelstudium om emnet. Men jeg kan si så mye at det er ingenting som tyder på at dette som skjedde på pinsedagen i Jerusalem, da apostlene plutselig fikk evnen til å tale andre virkelige språk, har noe med det fenomenet som kalles for tungetale innenfor den karismatiske delen av kristenheten i vår tid. Vår tids tungetale har ingenting med pinseunderet å gjøre. For pinseunderet var noe helt spesielt som skjedde én gang og med én spesiell hensikt, nemlig for å markere innledningen til den store innhøstingen av menneskesjeler til Guds rike. Både bruset fra himmelen, tungene som lignet på ild og satte seg på hver av disiplenes hoder, og ikke minst dette miraklet at enkle menn, mange av dem ulærde, plutselig kunne snakke helt andre språk, var mektige tegn på at Gud virket gjennom dem med sin Hellige Ånd i det de nå skulle begynne på sin innhøstingsarbeid.

For hva er egentlig det viktigste i dagens prekentekst fra Apg 2,1-13? Det er det som alle disse menneskene sier etter at de har fått være vitne til disse store tingene: "Vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne språk." Legg merke til dette! De framhever ikke bruset fra himmelen eller ildtungene. De framhever det de har fått høre. De har fått høre om "Guds storverk". Og det sluttet ikke med dette, for like etter sto Peter fram sammen med de andre apostlene og talte til folkemengden om den korsfestede og oppstandne Frelseren, slik at til slutt ble tre tusen mennesker frelst gjennom hans forkynnelse.

Så hva var egentlig det viktigste? Det viktigste var at mennesker fikk høre evangeliet. Det viktigste var ikke alt det merkelig som skjedde. Hva er det viktigste i dag? Er det helbredelser og tungetale? Er det nye profetier og åndsåpenbaringer? Er det sensasjonelle og spektakulære hendelser og opplevelser? Nei, det viktigste, ja, det eneste nødvendige er at mennesker får høre evangeliet om "Guds storverk". Det viktigste er at de får høre om Ham som ved sitt fullkomne liv har oppfylt loven i deres sted, og ved sin skyldfrie lidelse og død har sonet synden i deres sted. Det viktigste er at mennesker blir frelst. Og det blir de bare ved å få høre evangeliet. Tusen helbredelser kan ikke erstatte ett enkelt vitnesbyrd om Frelseren som døde på korset. Om hundrevis taler i tunger, kan dette aldri erstatte den klare og tydelige forkynnelsen av evangeliet. For det er bare evangeliet som frelser, ingenting annet.

Slik startet innhøstingen av sjelene til Guds rike. Og denne innhøstingen pågår fortsatt. Gud den Hellige Ånd fortsetter å utføre sitt mektige verk den dag i dag. Vi trenger ikke sitte å vente til det skjer noe spektakulært. For vi har det mektige og kraftige midlet vi trenger, nemlig evangeliet i Ord og sakrament. Gjennom dette midlet fortsetter den Hellige Ånd innhøstingen av sjeler. Og vi er blant dem som er høstet inn og som har fått oppdraget om å fortsette innhøstingsarbeidet. Vi vet hva vi må gjøre! Oppdraget er ikke slutt! Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet