BIBEL OG BEKJENNELSE - Organ for Den lutherske bekjennelseskirke
Ansvarlig redaktør: Egil Edvardsen

Den apostoliske trosbekjennelsen – del 8
Av Wayne Laitinen

Jeg tror på Gud Fader den allmektige, himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet; fór ned til helvetet, sto opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter hos Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på den Hellige Ånd, en hellig, alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. 

I løpet av de første århundrene etter vår Frelsers himmelfart satte de romerske keiserne i gang ti blodige forfølgelser mot de kristne. Om du var en kristen på den tiden, var valget enkelt: Ofre din tro eller ofre din sjel. De kristne kunne berge livet om de spottet Kristus eller ofret litt røkelse til keiserens ære på et offentlig alter.

Under disse forhold var det ikke uvanlig at mennesker fornektet Kristus. I en by var køen til keiserens alter så lang at de romerske soldatene måtte dele opp køen og be dem som ikke hadde fått ofret, om å komme igjen neste dag.

Men det fins også mange historier om menn, kvinner og barn som vitnet med sine liv og ikke skammet seg over å bekjenne Jesus som sin Frelser. I år 167 e.Kr. ble Polykarp, biskop i Smyrna, arrestert og ført til en stadion som var fullsatt med opphissede hedninger. Keiserens representant krevde: "Forbann, så skal jeg slippe deg fri. Forbann Kristus!"

Biskopen svarte: "I 86 år har jeg tjent ham, og han har aldri gjort meg noe vondt. Hvordan skulle jeg kunne forbanne min Konge som har frelst meg?" Men prokonsulen ga seg ikke og sa: "Sverg ved keiserens lykke". Polykarp svarte: "Om du innbiller deg at jeg vil sverge ved keiserens lykke, som du sier, og du tror at jeg ikke vet hvem jeg er, så vil jeg nå gi deg et klart og tydelig vitnesbyrd: ’Jeg er en kristen.’"

Vi føler oss alene
De kristne ble forfulgt over hele det romerske riket med djevelsk kløkt. Menneskelig sett virket det som den perfekte strategien for å utrydde kirken: De trofaste kristne ble drept; de svake ble skremt til å fornekte troen. Det fantes nok mange isolerte kristne som likesom profeten Elia (1 Kong 19) tenkte at de var de eneste troende igjen. I slike tider frister Satan oss til fortvilelse og får oss til å tenke: "Hvordan kan du innbille deg at du er den eneste som har den rette troen, mens resten av verden tar feil?"

Når vi tenker på all den motstand de kristne møter – fra den ikke altfor subtile politiske korrekthetens forfølgelse og sjelsødeleggende lærer som er for(1kledd som sannhet, til den grusomme torturen av kristne i mange land – er det ikke merkelig om vi av og til lurer på om vår Herre skal finne troen på jorden når han kommer tilbake. Ville vi ha klart å holde ut i troen under en grusom forfølgelse? Eller vil troen vår bli bevart i en tid av fred og velstand?

De første kristne brukte et veldig passende bilde som symbol på den hellige alminnelige kristne kirken – et bilde av et skip i storm. Troende i alle tider har kjent noe av den samme redsel som de tolv apostlene erfarte da Frelseren sov bak i båten mens den ble kastet hit og dit av stormen. "Herre, Herre, vi går under!" var – og er – den lille hjordens rop.

Jesus er alltid med oss
Når våre lidelser kommer over oss, er det noe vi trenger mer enn alt annet – syndenes forlatelse. All frykt springer ut fra kunnskapen om at vi er skyldige for Gud og fortjener hans straff både her i livet og i det kommende. Adam var redd for å møte Gud da han hadde syndet. De tolv var redde for å drukne. De første kristne fryktet for døden. Vi er redde for nøyaktig de samme tingene, for vi vet at vi også er skyldige. Dødens brodd er synden.

Men alle kristne vet hvor de skal vende seg når frykten stiger opp i hjertene deres. De vender seg til Jesus. Noen ganger kan det virke som at han sover bak i båten. Men ikke en gang helvetets porter skal få makt over oss så lenge han er der. Jesus har gitt sin kirke, sin lille hjord av troende, selve motgiften mot fortvilelsen – syndenes forlatelse. Han deler ut den gode nyheten om frelsen bare til sin kirke. Det er bare kirken som har fått dåpens sakrament der syndere får ta imot hans hellighet. Bare kirken deler ut Jesu sanne legeme og blod til syndenes forlatelse. Bare her kan vi høre Frelserens beroligende ord når han med sin røst befaler stormen å bli stille. Utenfor kirken fins det ingen Frelser, ingen forlatelse, ingen sakramenter og intet evangelium.

Andre kristne er også sammen med oss
Hver uke blir vi påminnet om at vi ikke er alene i båten. Vi samles og bekjenner: "Jeg tror på en hellig alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse..."

Legg merke til at vi ikke sier: "Jeg ser en hellig alminnelig kirke." Medlemskapet i Kristi hellige kirke kommer av troen på ham. Den frelsende troen er det bare Gud som ser.

Hvilken enorm oppmuntring Gud gir oss når han sier at vi ikke kjemper alene mot stormen. Over alt der evangeliet blir forkynt rett og sakramentene blir brukt slik Jesus innstiftet dem, fins det tilgitte syndere som står skulder ved skulder med oss i den gode striden.

Også den kirkelige arkitekturen gjengir disse sannheter om den usynlige kirken. Det sted hvor vi samles for å lytte til vår Frelsers ord og ta imot hans sakrament, blir ofte kalt "kirkeskipet". I dette skipet befinner Jesu etterfølgere seg. I større kirker er det ofte et kor som synger oppe fra et galleri. Dette får oss til å tenke på de trofaste hellige som har stått fast i stormene gjennom århundrene. Vår synlige gudstjeneste hjelper oss til å holde den alminnelige kirkens fellesskap for våre øyne. Og det gir oss mot til å fortsette i Jesu navn.

Etter sin "rettergang" gikk Polykarp verdig fram til den plassen der han skulle brennes til døde. Mens han tok av seg sin prestekappe, ba han en takkebønn til Gud som hadde gjort ham verdig til å lide martyrdøden for Jesu skyld.

Det knepet Satan brukte for å ødelegge den kristne kirken, brukte Gud til å styrke den. Til og med Polykarps fiender undret seg over hvordan han så frimodig kunne ofre sitt liv. Svaret var enkelt: Der verden så "en kirke av tapere", så Polykarp "en hellig alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv."

(Wayne Laitinen er pastor i Gethsemane Lutheran Church i Oklahoma City, USA.)

Bibel og Bekjennelse      Til hovedside