BIBEL OG BEKJENNELSE - Organ for Den lutherske bekjennelseskirke
Ansvarlig redaktør: Egil Edvardsen

Den apostoliske trosbekjennelsen – del 9
Av Wayne Laitinen

Jeg tror på Gud Fader den allmektige, himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet; fór ned til helvetet, sto opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter hos Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på den Hellige Ånd, en hellig, alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. 

Etter at Adam hadde falt i synd, ønsket han likevel ikke å forlate Paradis. Han kunne aldri glemme hvordan det var å leve i harmoni med sin Skaper og all skapningen. Hans lengsel for Edens hage var så sterkt at Herren bokstavelig talt måtte drive ham ut. I tillegg måtte en engel med flammende sverd holde vakt for å unngå at Adam og hans etterkommere skulle storme portene.

Den andre Adam, vår Herre Jesus, forandret alt dette. Gjennom Kristi gjenløsningsverk er mennesket igjen ett med sin Skaper. Paradisets porter er åpne. Himmelen er vår. Kjerubene og sverdet er borte.

Livet øst for Eden
Dessverre virker det som om også Adams minne om Paradiset er borte. Hans barn virker ikke som de har evne lenger til å finne ut hvorfor de skulle vende tilbake. Livet øst for Eden er alt de kjenner til, og alt de bryr seg om å vite noe om. Det fins mye smerte og sorg der ute. I sitt ansikts sved eter de sitt brød og er redd for å sove. De vet ikke om de vil våkne opp neste morgen. For om de ikke skulle våkne opp, har de en sterk mistanke om på hvilken side av Guds rettferdighet de vil befinne seg. Men det orker de ikke å tenke på nå. De har nok med dagens strev med å rive opp alle tornene og tistlene. "Dette livet er alt vi har fått," forsikrer de hverandre, "så vi kan ikke gjøre noe annet enn å gjøre det beste ut av det."

To menn står og lener seg på ljåene sine og stirrer på de åpne portene til Eden i det fjerne. Den ene av dem tørker av seg svetten i pannen og sier ettertenksomt: "Det sies at om vi går gjennom den porten, kan vi legge fra oss redskapene."

"De påstår også at menneskene der inne smiler og synger og oppfører seg skikkelig hele tiden."

"Jeg kan ikke tenke meg noe mer kjedelig, kan du?"

"Uff nei!"

Så langt rekker den kollektive visdommen til dem som går fortapt.

Fra unnfangelsen av har vi falt så langt fra Gud at vi foretrekker markene øst for Eden framfor selve hagen. Vår tanke er så forvrengt at vi kaller fremmedheten i forhold til Gud for "frihet". Fellesskap med Gud er "slaveri". Lydighet er noe tungt. Opprør er ren glede. Opprør mot autoriteter er det motto vi lever og beveger oss etter og er til for. I vårt trassige hovmod er vi villige til å betale de pinefulle følgene av våre holdninger. Kort sagt, vi foretrekker helvetet framfor himmelen.

Gjennom troen gir Gud oss Eden
Vi ville fått som fortjent om den hellige og rettferdige Gud ga oss det vi ønsket. Men – av en nåde som langt overgår vår villeste fantasi! – mens vi fremdeles var hans fiender, sendte han sin Sønn i kjødet for at han skulle gjøre det vi var maktesløse til. Vår Frelser fant frihet og glede ved å lyde sin Fars lov på våre vegne. Han ofret seg selv i vårt sted som en pinens og dødens tjener under sin Fars rettferdighet.

Ved å lyde sin Fars vilje, brakte han ære til seg selv og til alle Adams barn.

Ved vann og Ord brakte den Hellige Ånd oss den glede som følger av Kristi lydighet. Og etter dette blir vi stadig fornyet i vår lengsel etter å leve i den fullkomne lydighet som vi var skapt til. Vi lengter etter å kunne glede oss i et fullkomment felleskap med vår himmelske Far. Vi er beredt til å lide all smerte, forsake all fornøyelse, og oppgi all jordisk frihet som kan hindre oss i å nå fram til den himmelske herligheten.

Derfor sier Kristi brud: "Jeg tror på… det evige liv." Hun vil ikke leve evig utenfor hagen. Fortsatt lever hun på denne siden av de åpne portene. Men snart, veldig snart, skal hun få leve på den andre siden med både legeme og sjel. Med apostelen Paulus sier hun: "Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre…" (Fil 1,23). Dette er ikke et ønske om å dø. Det er håpet om herligheten.

Selv om himmelen var tom, ville det være vår største glede å få leve evig i Gud vår Frelsers nærhet. Johannes skriver: "Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er" (1 Joh 3,2). Nå ser vi ham gjennom hans Ord, men da skal vi se ham ansikt til ansikt. Nå kjenner vi ham bare delvis, men da skal vi kjenne ham slik han kjenner oss.

Livet i Eden
Det er vanskelig å forestille seg vårt himmelske hjem. Problemet vårt er at vi er bundet av tid, rom og andre jordiske begrensninger. I 2 Kor 12 taler Paulus om det synet av himmelen som han hadde hatt. Det eneste han kunne si var at han fikk "høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale". Han mener at det himmelske språket er så herlig at våre stemmebånd ikke er i stand til å gjengi lydene. Alle erfaringer av himmelen overgår alt det våre jordiske sanser kan fatte eller forestille seg.

For å hjelpe oss til å begynne å forstå litt av himmelens herlighet, bruker de hellige forfatterne konkrete, jordiske bilder: gater av gull, en by omgitt av en kraftig mur, dyrebare steiner, en herlig hage.

Vi vet at våre jordiske legemer skal forvandles slik at de blir lik Jesu legeme etter at han var stått opp fra de døde. De skal være immune mot alle de infeksjoner som Adams synd tilførte oss. Våre nye legemer skal være åndelige legemer som ikke skal være underlagt døden og fordervelsen. Ettersom kampen mellom kjødet og ånden da er over, vil våre legemer aldri mer bli brukt i Satans tjeneste. Vår indre hellighet vil fylle hele vårt vesen.

Ennå befinner vi oss utenfor portene til hagen. Her svinger vi ljåen og arbeider og svetter. Men ofte stopper vi opp og stikker hånden i jakkelommen for å tenke en stund på den løsepenge som garanterer at vårt egentlige hjem er et annet sted. Snart, veldig snart, skal vi se Kongen komme i sin skinnende herlighet og høre ham si: "Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt." Ja, kom snart, Herre Jesus!

(Wayne Laitinen er pastor i Gethsemane Lutheran Church i Oklahoma City, USA.)

Bibel og Bekjennelse      Til hovedside