Det kan være den familien man er barn i, forholdet til søsknene og foreldrene, eller den familien man selv er foreldre i eller som man planlegger å bli foreldre i en gang i framtiden. Familien er viktig. Selv om den moderne tidsånden mer og mer løser opp de naturlige idealene og framhever individet og ens eget jeg, er familien likevel viktig for mange.

Ungdomskriminalitet skyldes ofte mangel på en trygg familie. Våre fengsler er fulle av skilsmissebarn, selv om ikke alle skilsmissebarn har det dårlig. Men ikke heller den opprørske ungdommen klarer seg uten familie. De søker etter en annen type familie. En kriminell ungdomsgjeng i Borlänge i Sverige kalte sitt fellesskap for "familien".

Familien er viktig, for den gir trygghet og fellesskap. Jesus velsignet familiens guddommelige innstiftelse ved å være til stede som gjest i bryllupet i Kana, og ved selv å fødes inn i og vokse opp i en familie. Han underordnet seg foreldrene sine og sørget for at hans mor fikk en trygg alderdom da han på korset overlot ansvaret for henne til apostelen Johannes.

Men det fins noe som er viktigere enn til og med den biologiske familien. Det fins en familie som har en annen betydning enn den familien som består av mor, far og barn.

Viktigst av alt her i livet er at vi lærer å kjenne vår Far i himmelen. Og det kan vi gjøre selv om vi ikke har noen jordisk familie. Det er også når vi lærer å kjenne vår Far, at vi kan lære oss å bli gode barn eller gode foreldre.

Men den feministiske teologien sier at vi ikke skal kalle Gud for far. Det fins så mange som er blitt krenket av det patriarkalske samfunnet, sier man, derfor er det bedre å kalle Gud for mor. Man har til og med kalt sin gud for "Sofia". Men om vi fedre mislykkes med å gi et riktig bilde av det guddommelige farskapet, gjør vi ikke saken bedre ved å kalle Gud for mor. Da er det bedre å la Guds ord få vise oss hvordan rette fedre skal være ved å tale om Guds kjærlighet og omsorg, slik at vi fedre har en god Far som vi kan rette oss etter og forsøke å etterligne. Og de kvinner som er blitt krenket av menn, kan få et nytt bilde av hvordan en god mann og far ser ut ved å se på Gud. Uansett lærer Bibelen oss å betrakte Gud som vår Far, og det bibelske ordet har vi ingen rett til å forandre. Det er den beskrivelsen av seg selv som Gud selv vil gi, og da får vi holde oss til den. Ethvert annet gudsbilde enn det som Gud har åpenbart om seg selv i Bibelen, er et avgudsbilde.

Men om vi skal betrakte Gud som Far, må vi først forstå at vi er barn av Gud. Vi blir født av våre foreldre. Vi er deres barn, enten vi vil det eller ikke. Men ingen er Guds barn av naturen. Bibelen sier at det som er født av kjød, er kjød. Det kan vi ikke endre på. Bibelen sier at vi må fødes på ny eller fødes ovenfra for å bli barn av Gud og få komme inn i hans familie.

Vi blir født på ny når vi har lært å kjenne Gud og ser hvem han er og hva han har gjort for oss. Vi blir født på ny i dåpen. Og vi blir født på ny ved Ordet.

Ef 2,1-3 viser oss hvordan vi blir Guds barn: "Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i luftens rike, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre."

Vi ser hvordan vi er når vi blir født, hvordan vi er av naturen. Gud sier gjennom apostelen Paulus at vi er døde i våre synder. Har mennesker ikke åndelig liv, kan vi ikke forvente oss at de skal frambringe åndelig gode gjerninger. Paulus sier at da vi gjorde det som var naturlig for oss, "fulgte vi lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker". Ja, ikke bare det, vi "levde på den nåværende verdens vis og lot oss lede av herskeren i luftens rike, den ånd som nå er virksom i de ulydige". Vi fulgte den onde og gjorde det han ville. Det er ikke så merkelig at verden ser ut som den gjør, og at vi er som vi er. Men ga Gud oss dermed opp? Vi hadde ikke kunnet klandre ham om han hadde gjort det. Men han gjorde det ikke.

Paulus fortsetter: "Men Gud er rik på miskunn. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre synder. Av nåde er dere frelst" (v 4-5). Selv om vi var døde og fiender av ham, elsket han oss. Slik er altså den gode "patriarkale" Faderen! Han er en Far som elsker. Ja, han elsker oss så mye at han sendte sin enbårne Sønn til vår verden. Og Sønnen tok på seg alle våre synder, bar dem opp på korset og sonet og betalte for dem. Vi var skyldige for Gud, men Kristus lot seg straffe i vårt sted for at vi skulle stå skyldfrie framfor den hellige Gud. I ham er vi tilgitt, og ved hans soningsdød er Faderen nådig mot oss. I ham har vi fred med Gud. Og det er i ham vi lærer å kjenne Gud Fader. Skriften sier: "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne Sønn, som er Gud, og som er i Faderens favn, har vist oss hvem han er" (Joh 1,18).

Jesus sa til Filip: "Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Faderen" (Joh 14,9). Dette innebærer ikke at Faderen og Sønnen er samme person. Men når vi ser på Kristus, forstår vi at Gud er en nådig Gud.

Når Gud ved sin Ånd og gjennom sitt Ord har latt oss få se dette, se hvem Gud er, er vi blitt født på ny. Vi er blitt troende Guds barn, levendegjort og oppvekt. Paulus fortsetter i Efeserbrevet: "Han gjorde oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre synder. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise sin uendelig rike nåde og sin godhet mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg" (Ef 2,5-9).

Slik er det vi blir Guds barn, av nåde. Kristus har sonet våre synder. Gud gir oss troen som griper Guds gave. Og troen i seg selv er å bli levendegjort, født på ny og oppvekt fra de døde.

Da ser vi plutselig at Gud er en nådig Gud og ikke bare en streng Gud. Han er en Gud som har elsket oss så mye at han ofret seg selv for oss. Den som er forenet med Gud gjennom troen på Kristus, er født inn i Guds store familie der Gud er vår Far. Den familien er den viktigste og største.

I Matt 12,46-50 finner vi et eksempel på at mennesker ikke alltid klarer å skille det viktige fra det viktigste: "Mens han ennå talte til mengden, kom hans mor og hans brødre. De stod utenfor og ville gjerne snakke med ham. Da var det en som sa til ham: Din mor og dine brødre står utenfor og vil gjerne snakke med deg." Kristus, Guds evige Sønn, befant seg i et hus der han holdt på med å undervise disiplene sine. Dette var hans oppdrag her på jorden. Så kom hans jordiske slekt og krevde å få hans oppmerksomhet. De henviste til sitt slektskap med ham og mente at det skulle gi dem adgang til ham. Men det viktigste i Guds rike er ikke den jordiske slekten, men den åndelige.

Romerske katolikker tror at de får lettere adgang til Kristus ved å gå gjennom hans mor, den hellige jomfru Maria. Kanskje tenker de som så: "Jeg kan ikke gå til ham, men han hører sikkert på sin mor." Men så mye betyr ikke det jordiske slektskapet, forklarer Jesus i Lukas 11. Der fortelles det om en kvinne som ropte til Jesus: "Som han sa dette, var det en kvinne i folkemengden som ropte: Salig er det morsliv som bar deg og det bryst du diet" (v 27). Jesus avviser en slik Maria-dyrkelse ved å svare henne: "Si heller: Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det" (v 28).

Også i teksten i Matt 12 avviser Kristus tanken på å sette den jordiske slekten over den åndelige. "Han pekte med hånden på disiplene og sa: Der er min mor og mine brødre. For den som gjør min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster og mor" (v 49-50).

Hva var den himmelske Fars vilje som betydde mer enn Jesu mor og brødre i dette tilfellet? Disiplene satt akkurat ved Kristi føtter og lyttet til hans Ord. Dette var viktigere. Det er dette som er grunnen for det åndelige slektskapet med Gud, vår himmelske Far. Jesus hadde jo sagt til denne kvinnen som var mer interessert i den mor som hadde født og ammet Jesus: "Si heller: Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det" (Luk 11,28). I Joh 8,47 sier han: "Den som er av Gud, hører Guds ord." Kjærligheten til Kristus og hans ord står over alt annet. Kristus sier: "Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd" (Matt 10,37).

Av og til hender det at den jordiske slekten står i motsetning til den åndelige. Noen av oss har kanskje opplevd at familien eller slekten ikke blir like velvillig innstilt når vi følger i Kristi fotspor. Vi skal alltid gjøre så godt vi kan for å ære og ha omsorg for vår familie og slekt, men det er ikke alltid at dette er gjensidig. Også dette har Kristus talt om (Luk 12,52-53; Matt 10,37).

Da er det viktig å påminne om at vi alle er velkomne inn i Jesu familie. Kristus peker på sine disipler og sier: "Der er min mor og mine brødre. for den som gjør min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster og mor."

Akkurat som i den jordiske familien er alle vi som er med i Guds familie, ikke fullkomne i oss selv. Vi tramper hverandre på tærne iblant. Men vi er i slekt med Gud vår Far og derfor også med hverandre. Og et søsken kjenner vi igjen på det som Jesus sier: At han eller hun gjør min himmelske Fars vilje, lytter til Guds ord, tror på det og dermed er en disippel.

Til alle som ikke er kommet inn, vil jeg si: Velkommen inn i Jesu familie! Kristus har gitt oss barnekår hos Gud ved å ofre seg selv for våre synder, og ved sitt kors og blod har han skaffet oss tilgivelse. Han gir oss dette barnekåret i dåpen og ved troen på hans hellige Ord. Når vi stoler på at vi er tilgitt for Kristi skyld, er vi Guds barn ved troen.

Til alle dere som allerede tilhører Jesu familie i menigheten, vil jeg si: Glem ikke den åndelige slekten! La oss ikke glemme våre søstre og brødre i troen. Men framfor alt, la oss alltid glede oss over at vi har en evig Far i himmelen som elsket oss så mye at han ofret sin enbårne Sønn. Amen.

(Fra Bibel og Bekjennelse, 2/2002)

Bibel og Bekjennelse      Til hovedside