Høsten står for døren. Selv om det flotte været vi har hatt i det siste har utsatt den, vet vi at den kommer. Vi vet at bladene kommer til å falle av om ikke så lenge. Vi vet at gresset kommer til å visne. Vi vet det, for det er naturens gang. Etter sommer kommer høst, og etter høst kommer vinter.

Høsten minner oss om vår egen forgjengelighet. Den minner oss om at vi også en gang skal visne bort og dø. Like sikkert som at vinteren kommer i naturen, like sikkert er det at vi skal dø en gang. Slike tanker gjøre oss litt triste og nedstemt. Jeg må innrømme at jeg har litt lett for bli litt nedstemt på slutten av sommeren når jeg vet at den er snart over og det er bare den lange høsten og vinteren som ligger foran oss med kuling fra nordvest og regn som pisker i ansiktet.

Men det er noe mer, ikke sant? Om litt kommer det en ny vår. Naturen våkner til nytt liv igjen, og solen skal igjen spre sin varme over oss. Tenk om vi ikke visste at det kommer en vår etter vinteren! Tenk deg at vi trodde at alt var slutt når vi så bladene falle av om høsten. Og når så vinteren satte inn med frost og is og kulde, virket alt fullstendig dødt. Tenk om vi trodde at det var slutt for alltid! Men vi vet bedre, ikke sant? Vi vet at våren kommer. Vi vet at naturen skal våkne opp igjen til nytt liv. Og den vissheten hjelper oss å komme oss gjennom høsten og vinteren, og vi gleder oss til en ny vår og sommer, når naturen igjen står i sin fargerike prakt og solen varmer.

Denne søndagen i kirkeåret er spesielt viet Jesu under da han vekket opp døde. I evangelieteksten hørte vi om da han vekket opp den døde sønnen til enken i Nain. Og i dagens prekentekst er det oppvekkelsen av Lasarus det dreier seg om. Mange mennesker i dag lever uten noe håp om en oppstandelse. De tror at når vi blir gamle og til slutt dør og legges i graven, er alt slutt. De tror ikke på noen ny vår med oppstandelse og nytt liv. Hvor trist må det ikke være å leve et helt liv slik. Livet blir jo da bare som en eneste lang høst hvor vi ser at alt visner sakte men sikkert og døden nærmer seg for hvert sekund. Det var en gang en som sa at vi dør litt hvert eneste sekund. Fra den dagen vi blir født, dør vi litt hvert sekund, for hvert sekund bringer oss ett sekund nærmere døden. Dette gjelder alle, også du som er ung og frisk. Så hvor trist hadde ikke livet vært uten håpet om oppstandelsen.

I sitt Ord gir Gud oss håp og visshet. Han forsikrer oss om at selv om vi dør, er det ikke slutt. Ikke minst det kapitlet som prekenteksten er hentet fra, gir oss et slikt håp. Så bli med nå i noen minutter til dette lille hjemmet i Betania der Marta og Maria og broren Lasarus bodde, og ta imot det håpet som denne fortellingen vil gi deg.

"Da nå Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for hans føtter og sa: ´Herre, hadde du vært her, var min bror ikke død´" (v 32). Bakgrunnen er denne: Lasarus, bror til Marta og Maria, var blitt syk. Som de gode troende de var, sendte søstrene bud til Jesus og sa til ham: "Herre, din venn er syk" (v 3). De ba Jesus om hjelp. De håpte at han ville helbrede Lasarus. Men Jesus hadde andre planer. Hans tanker var annerledes enn søstrenes. Og Lasarus døde.

Men da var Jesu time kommet for å dra til Betania og besøke sine sørgende venner. Da Marta hørte at Jesus var på vei, skyndte hun seg av sted for å møte ham. "Herre, hadde du vært her, var min bror ikke død," sa hun anklagende til ham. Som vi hører, var det ikke mye håp hos henne. Men da sa Jesus de vidunderlige ordene som så mange mennesker har trøstet seg med i døden og ved graven: "Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø" (v 25-26). For noen merkelig ord, og samtidig så fulle av trøst! At noen skal leve selv om han dør, er utrolig og ubegripelig. Men er det egentlig det, når vi tenker oss litt om? Vi har jo ingen problemer med å tenke oss at de blomstene og plantene i naturen som nå visner og dør, skal om ca. et halv år eller så våkne opp til nytt liv igjen. Hvorfor har vi da så store problemer med å forstå at et menneske som dør skal stå opp igjen?

Da Maria kom ut til Jesus, sa hun: "Herre, hadde du vært her, var min bror ikke død." Med andre ord: "Du kunne ha helbredet min bror, men du gjorde det ikke." Hun kunne ikke forstå hvorfor Jesus hadde handlet som han gjorde. Men likevel sluttet hun ikke å tro. Det at hun ikke forsto, førte ikke til at hun sluttet å tro. Ja, er det ikke egentlig slik at troen nettopp retter seg mot det som vi ikke kan forstå? Det at Jesus mange ganger gjør ting som vi ikke forstår, gjør oss ofte usikre og fortvilet. For vi tenker jo så menneskelig. Vi tenker alltid at Jesus må gjøre alt på en slik måte at vi kan forstå det. Men Jesus gjør ikke alltid ting på en slik måte at vi forstår det. For han vil at vi skal tro uten å se, dvs. at vi skal tro uten å forstå. Han vil vise oss at han vet bedre enn oss. Vi tror alltid at vi vet best, men Jesus vet best. For han er den gode og nådige og allmektige Gud som vil oss bare vel. Det var dette han ville lære Marta og Maria, og det er dette han vil lære oss.

Men så leser vi videre: "Da Jesus så at både hun [Maria] og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet" (v 33). Han ble opprørt, står det. Hvorfor? Hva gjorde ham opprørt? Han ble opprørt på grunn av den elendighet som synden hadde forårsaket. Her møtte han den sorgen og nøden og smerten som menneskenes liv er så fullt av. Han møtte fortvilelse og vantro. Han møtte døden. Og alt dette var et resultat av synden. Jesus hatet synden. Han visste at den om ikke lenge skulle drive ham opp på korset. Blir vi rystet slik som Jesus, når vi ser syndens resultater? Vi burde det. Vi burde hate synden slik han gjorde. Det er på grunn av synden i våre liv at livet ikke alltid er så kjekt. Det er på grunn av synden i våre liv at også våre liv blir fylt med smerte og sorg og død. "Syndens lønn er døden," sier Skriften (Rom 6,23). Døden er et nødvendig, uunngåelig resultat av synden. Og framfor alt: Vi burde hate synden for på grunn av den måtte vår Frelser lide og dø på korset. Det var på grunn av oss han måtte dø.

"Hvor har dere lagt ham?" spurte Jesus. De sa til ham: "Herre, kom og se" (v 34). Og så står det: "Jesus gråt" (v 35). Dette er det korteste verset i hele Bibelen. Bare to ord, men likevel så fulle av trøst! Jesus gråt ved Lasarus´ grav. Det viser oss at Jesus er et menneske som oss med følelser som oss. Han gråter ved graven til sin kjære venn Lasarus. Han gråter over å se smerten til Marta og Maria. Når Jesus kunne gråte der ved Lasarus´ grav, vet vi at han også forstår våre smerter. Han forstår oss når vi gråter, for han har selv grått. Men han stopper ikke der. Jesus gjør aldri det. Han forstår oss og har medlidenhet med oss, men han gjør noe mer. For han vil gi oss håpet igjen. Han vil ikke at vi skal "sørge som de andre, de som er uten håp" (1 Tess 4,13). Han vil gi oss håp og fred og glede igjen. Det ville han også gi Marta og Maria denne dagen.

Da jødene som var vitne til alt dette, så at Jesus gråt, sa de: "Se, hvor han holdt av ham." Men noen av dem sa: "Kunne ikke han som har åpnet øynene på den blinde, også gjort at denne mannen ikke var død?" Da ble Jesus enda mer opprørt, men han gikk bare bort til graven. Vi får vite at det var en hule, og en stein var lagt foran åpningen. – Menneskene lurte på hvorfor Jesus ikke hadde helbredet Lasarus før han døde. Han som elsket sin gode venn så høyt, hvorfor hadde han ikke grepet inn før? Vi kan også noen ganger når vi er i stor nød, lure på hvorfor Jesus ikke bruker sin makt og gjør en slutt på problemene våre. Hvorfor hjelper han oss ikke med det samme? Svaret ligger kanskje i ordene som disse jødene uttalte: "Se, hvor han holdt av ham." Jesus holder av oss. Han elsker oss med en uendelig kjærlighet. Og derfor, nettopp fordi han elsker oss, gjør han alltid det han vet er til beste for oss. Om vår Frelser i sin fullkomne visdom vet at det vil komme noe godt ut av våre problemer, bruker han ikke sin makt til å gjøre slutt på dem. "Herren tukter den han elsker," sier Bibelen. Om vi kanskje synes at han drøyer med sin hjelp og kanskje til og med blir fristet til å tenke at Herren ikke er glad i oss lenger fordi han lar oss lide, tar vi likevel feil. Han slutter aldri å elske sine barn.

"Ta steinen bort!" befaler Jesus. "Men Herre," sier Marta, "det lukter alt av ham; han har jo ligget i graven i fire dager." Jesus svarte: "Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?" (v 39-40). Når Jesus ser at tiden er inne til å hjelpe, da gjør han det også. Og da er det ikke spørsmål om han kan eller ikke. Da er det ikke spørsmål om hans allmakt er stor nok. Da er ingenting umulig for ham.

Marta våget ikke helt å tro; det samme er det ofte med oss. Vi våger heller ikke alltid å tro. Tidligere hadde Marta bekjent sin tro tydelig og klart: "Ja, Herre, jeg tror at du er Messias Guds Sønn, han som skal komme til verden" (v 27). Men nå når hun igjen sto utenfor brorens grav og visste at han hadde ligget i graven i fire dager allerede, var hun igjen tvilende og redd. Tenk om det var for sent? Forråtnelsesprosessen var allerede godt i gang i Lasarus´ legeme. Kunne det virkelig være mulig at Jesus kunne gjøre noe nå?

Men Jesus ville ikke at Marta skulle tvile. Han vil heller ikke at vi skal tvile, for tvil er ikke noe bra. Ifølge Guds ord er ikke tvilen noe vi skal dyrke og dvele ved. For tvil er i bunn og grunn vantro. Å tvile på Gud, er det samme som ikke å tro på ham. "Vær ikke vantro, men troende!" sa Jesus til den tvilende Thomas som ikke kunne tro at Jesus var stått opp igjen fra de døde (Joh 20,27). Jesus ville rydde vekk all tvil hos Marta. Det vil han også hos oss. Og da skjer det på ny det store under at selv ikke døden er sterk nok til å stå seg imot hans allmakt. Når døden møter Kristus, da møter den sin overmann. Det gjorde den der utenfor byporten i Nain, og det gjør den her utenfor Betania. Og døden skulle møte sin overmann på påskedagens morgen. Da kunne ingenting holde den døde Jesus i graven. Da lød det: "Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? … Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!" (1 Kor 15,55-57).

"Så tok de bort steinen. Og Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: ´Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste at du alltid hører meg. Men jeg sier dette for folkets skyld som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.´ Så ropte han med høy røst: ´Lasarus, kom ut!´ Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et klede bundet over ansiktet. ´Løs ham, og la ham gå,´ sa Jesus" (v 41-44). Graven hadde møtt sin overmann. I møte med Jesus kan graven ikke holde sine døde, selv om de har gått fullstendig i forråtnelse og blitt helt og holdent til jord igjen. Denne scenen ved Lasarus´ grav var som en generalprøve på det som skal skje på den ytterste dagen. På den dagen skal det som skjedde med Lasarus´ døde kropp, skje med hvert eneste menneske på jord. Jesus har sagt at det skal komme en time "da alle de som er i gravene, skal høre hans røst og komme fram" (Joh 5,28-29).

Dette er vårt håp når vi står ved graven til en av våre nærmeste og kjæreste. Dette er vårt håp når vi selv står ved inngangen til døden. Det fins håp. Døden er ikke slutten. Graven er ikke vårt siste stoppested her på jorden. Vi har en oppstandelse i vente. Og slik har den kristne kirke bekjent det i snart 2000 år: "Jeg tror… på legemets oppstandelse og et evig liv."

Til slutt leste vi i teksten vår: "Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham" (v 45). Dette mektige under gjorde at de trodde at Jesus virkelig var Guds Sønn, Messias, den lovede Frelseren. Bare når vi har denne tro, kan vi se fram mot den ytterste dagen med glede. For om vi ikke tror at Jesus er vår Frelser, vil ikke tanken på en oppstandelse være til trøst for oss. Da vil den derimot være til skrekk for oss. For vi vil måtte fortvile over vår store skyld. Vi vil ikke vite hva vi skal gjøre med våre mange synder. Den ytterste dagen vil bli en forferdelig dag for oss – om vi er uten tro på Frelseren vår.

Men oppvekkelsen av Lasarus beviste at Jesus er Guds Sønn. Hvorfor kom han hit til jorden som en tjener? Hvorfor måtte han lide døden på korset? Han ville bære våre synder og bli straffet for dem slik at du og jeg kan eie tilgivelse og fred og håp. Vi er skyldige den evige fordømmelsen, men for Jesu skyld går vi fri, for "Jesu, Guds Sønns blod renser oss for all synd" (1 Joh 1,7). Uten Jesu død for våre synders skyld og hans seierrike oppstandelse for vår rettferdiggjørelses skyld ville hele snakket om en oppstandelse på den ytterste dagen bare fylle oss med frykt og redsel. Men fordi Jesus døde for oss, er vi fri, og vi trenger ikke frykte for den dagen. Vi vet at vi skal stå opp igjen til den evige herlighet hos Gud.

Etter høst og vinter kommer det en ny vår. Det vet vi ganske sikkert. Like sikkert er det at vi skal oppstå til et nytt liv på den ytterste dagen når Jesus kommer igjen for å hente oss hjem til sin himmelske glede. Og da skal det ikke lenger være noen død. Da er døden for evig beseiret. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)