Leve Kongen!Preken på Palmesøndag Dagen etter ble det kjent i den store folkemengden som var kommet til festen, at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegrener og gikk ham i møte, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer, i Herrens navn, han som er Israels konge! Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet: Frykt ikke, Sions datter! Se, din konge kommer, ridende på en eselfole. Dette skjønte ikke disiplene den gang, men da Jesus hadde fått del i herligheten, husket de at dette stod skrevet om ham, og at de hadde hilst ham slik. (Joh 12:12-16) I dag begynner den uken i kirkeåret som gjennom mange århundrer er blitt kalt "den stille uke;" navnet går helt tilbake til 300-tallet. Denne uken skulle folk samle tankene sine om Jesu lidelse og død, og alt bråk og støyende aktivitet som kunne distrahere oppmerksomheten skulle unngås, nå i "den stille uke." "Den hellige uke," "den mørke uke" og "sorgens uke" har den også vært kalt. Men er ikke det som skjedde på Palmesøndag egentlig en overraskende og merkelig start på denne uken? Ingen var nok mer overrasket over det som skjedde enn de tolv disiplene. De hadde vært svært nervøse, urolige og engstelige da de gikk av gårde på veien mot Jerusalem i følge med Jesus. Motstanden mot Jesus hadde jo forverret seg den siste tiden. Overprestene og de andre jødiske lederne i Jerusalem mislikte sterkt hvordan folk svermet ut til Betania for å se Lasarus, denne mannen som visstnok hadde vært død og ligget i graven, men som Jesus fra Nasaret hadde gjort levende igjen, bare noen uker tidligere. Fra da av la de planer om å drepe ham. "Overprestene og fariseerne hadde gitt påbud om at den som fikk vite hvor han var, skulle melde fra, så de kunne gripe ham." (Joh 11:57) Derfor gikk ikke Jesus lenger åpenlyst omkring blant folk, men drog bort til et avsides og trygt sted, sammen med disiplene. Men akkurat da, mens store folkemengder samlet seg i Jerusalem for den store påskefesten, finner Jesus det altså for godt å forlate det trygge skjulestedet og vandre mot Jerusalem, rett inn i løvens hule. "Hvorfor, Jesus?" må disiplene ha tenkt, "hva i all verden skal du i Jerusalem å gjøre, akkurat nå? Hva er det du finner på? Markus skriver: "Disiplene var oppskaket, og de som fulgte med, var redde. Da tok han på ny de tolv til side og begynte å tale om det som skulle hende ham: «Se, vi drar opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og utlevere ham til hedningene, og de skal håne ham og spytte på ham, piske ham og slå ham i hjel. Og tre dager etter skal han oppstå.» (Mark 10:32ff). Lukas tilføyer: "Men de skjønte ikke noe av dette. Det var skjult for dem, og de forstod ikke hva han mente"(Luk 18:34). I en gudstjeneste for noen få uker siden hørte vi om at Jesus mettet over fem tusen mennesker, med bare to små fisker og fem små brød som utgangspunkt. Og vi leste at "da folk så det tegnet som Jesus hadde gjort, sa de: «Dette er profeten som skal komme til verden!» Jesus forstod at de ville komme og føre ham bort med makt for å gjøre ham til konge. Derfor gikk han fra dem opp i fjellet, han alene" (Joh 6:14). Jesus unngikk altså dem som ville føre ham til Jerusalem og gjøre ham til konge. En politisk frigjøringshelt var det de ønsket seg, siden de var okkupert av romerne. De hadde misforstått hvem Messias var og hva han skulle gjøre; de forstod ikke at hans kongerike er helt annerledes. Av den grunn hadde Jesus gitt disiplene forbud mot å fortelle noen at han var Messias. Så vi kan bare forestille oss hvor overrasket disiplene ble, da Jesu ankomst til Jerusalem utviklet seg til å bli en kongelig hyllest og rene folketoget; folk tok palmegrener, la kappene sine på veien der Jesus kom ridende på et esel. Og mange ropte "Hosianna! Velsignet være han som kommer, i Herrens navn, han som er Israels konge!" Jesus ble hyllet som konge, Davids Sønn, Messias! Og han tok imot hyllesten! Dette var så nytt og annerledes fra tidligere! Jesus hadde jo bedt dem om å holde det hemmelig at han var Messias, men nå ble det ropt ut offentlig, og han aksepterte det! Nå skulle det ikke være noen hemmelighet lenger! Hva var det som foregikk? Jesus hadde jo fortalt dem at han skulle lide og dø, og Peter hadde protestert og sagt, "Nei, Gud fri deg Herre, dette må ikke hende deg!" Men her ble Jesus tatt imot som konge; dette var jo bare helt fantastisk! Helt "sinnsykt!" (for å bruke et moderne ungdommelig norsk uttrykk). Kanskje det ikke skulle skje noe farlig med Jesus likevel? Disiplene gikk i prosesjonen svimle av stolthet og glede og overraskelse, akkurat som i en drøm. "Hele disippelflokken begynte i sin glede å prise Gud høylytt for alle de mektige gjerninger de hadde sett," skriver Lukas (19:37). Det skjedde helt spontant; verken disiplene eller resten av folkemengden forstod særlig mye av hva de egentlig var med på. Men dette var forutsagt av profeten Sakarja flere hundre år i forveien: "Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han, og seier er gitt ham; ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen" (Sak 9:9). Dette skjønte ikke disiplene den gang, skriver Johannes, men da Jesus hadde fått del i herligheten, husket de at dette stod skrevet om ham, og at de hadde hilst ham slik (Joh 12:16). Det er interessant å merke seg at ifølge den jødiske kalenderen var dette akkurat den dagen da hver familie valgte seg ut påskelammet sitt, lammet som senere i uken skulle slaktes og spises ved påskemåltidet. Jødenes påskefest var til minne om den gangen Gud fridde sitt folk ut av slaveriet i Egypt. Blodet fra lammene, som den gang ble strøket på dørstolpene og dørbjelken i husene til israelittene som spiste måltidet, var et tegn, et frelsestegn som førte til at ingen ødeleggelse kom over dem som var innenfor. Men akkurat denne dagen, da lammene ble valgt ut, var ifølge Guds kalender dagen da Jesus, Guds Sønn, skulle komme til Jerusalem som det sanne påskelammet, Guds lam, han som var valgt ut til å være et offerlam som skulle slaktes og være et sonoffer for hele verdens synder. Nå var tiden inne for offentlig kunngjøring: her kom Messias, Frelserkongen som Gud hadde lovet. Men de fleste av dem som deltok i hyllesten på Palmesøndag var egentlig mest interessert i en politisk konge, som kunne gjøre store ting, befri dem fra romerne og lede nasjonen inn i en ny gullalder. Noen dager senere var en del av de samme menneskene trolig med i mengden som stod og brølte og krevde at Jesus måtte bli korsfestet. Det går jo en film på norske kinoer akkurat nå, som handler om Jesu lidelse, en film som er sterkt omdiskutert, ikke bare pga all volden og brutaliteten, men også fordi mange er redd for at den bidrar til å spre hat og forfølgelse av jøder. Filmen fremstiller jødene som altfor barbariske og grusomme, synes mange. Regissøren av filmen har svart at han ikke ønsker å legge skylden for Jesu død på noen enkelt gruppe; det var jo de romerske myndighetene i samarbeid med lederskapet for jødene, som hadde ansvaret for korsfestelsen. Men regissøren sier også at det finnes et bedre svar på spørsmålet om hvem som har skylden for Jesu død. Han uttaler til en norsk avis: - Jeg tror at vi alle står bak. Han døde for menneskets synd gjennom alle tider, og jeg ville vært først i rekken av de skyldige. Det er sjelden vi opplever at verdensberømte filmfolk uttaler den slags til store aviser. Dette er jo sterk kost, og virkelig bibelsk forkynnelse. For Bibelen sier klart at Jesus ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger (Jesaja 53:5). Det var for vår skyld han døde, det var faktisk pga oss dette måtte skje. Men hvordan kunne nå egentlig det være nødvendig? All denne lidelsen for vår skyld? Gud er jo god og barmhjertig. Så om jeg synder litt her og der, kan det egentlig være så farlig? Slik kan vi gripe oss i å tenke. Vi mennesker er flinke til å bagatellisere det gale vi gjør: Om jeg gjør noen feiltrinn, kan nå det være noe å bråke så mye for? Hvorfor skulle noen behøve å dø for meg, for å sone og gjøre opp for mine synder? Mange innbiller seg at det egentlig står rimelig godt til med deres forhold til Gud, fordi de selv synes de har levd et nokså anstendig og hederlig liv. Men vi bedrar oss selv hvis vi tenker slik, for Gud er hellig; han kan ikke inngå noe som helst vennskap med synden. Synden gjør oss til Guds fiender, synd betyr krig mot Gud. "Syndens lønn er døden", sier Guds ord. Når vi betrakter Jesus på korset, skal vi tenke på hvor alvorlig synden vår egentlig er, at det måtte så mye til for å gjøre opp for den, at dette var nødvendig. Gud selv, Guds egen sønn, ofret seg og fornedret seg selv, ble lydig til døden, ja, korsets død. (Filipperbrevet 2:8). Jesus sonte syndens straff i vårt sted. Profeten Jesaja har skrevet:
Jesu lidelse var ikke bare fysisk mishandling, voldsomt smertefulle piskeslag og korsfestelse. Den var også åndelig. Iblant kan et menneske bli så fylt av skamfølelse og dårlig samvittighet på grunn av stygge tanker, ord og gjerninger, at det kan føles som om det nesten er for mye å bære. Men for Jesus var dette så uendelig mye verre. Han hadde ingen egen synd å bære på, men alle menneskehetens synder var lesset på ham; det var alt dette som tynget ham ned da han i Getsemanehagen ble grepet av angst og gru og sa "Min sjel er tynget til døden av sorg." Han følte at han ble knust av den enorme byrden som var lagt på ham, Han bad så inderlig i sin dødsangst at svetten falt som blodsdråper til jorden. Det er umulig for oss å forstå dypet av hans lidelser. "Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet," skriver Paulus. "Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger." (2 Kor 5:21, 19) Med andre ord, resultatet av Jesu lidelse og korsdød er altså at vi nå er forsonet med Gud. Han tilregner ikke oss våre misgjerninger, fordi all vår synd ble tilregnet Jesus. En kongehylling var helt riktig den dagen, som en innledning på denne viktige uken i Jerusalem. For det var en virkelig konge som kom, men en som er noe mye, mye mer enn en vanlig konge. Det var Messias, Frelserkongen, Guds lam som frivillig bærer verdens synd. Full av kjærlighet og nåde kommer han også til oss i dag gjennom sitt ord. Så la oss hente rik trøst fra det som står i evangelieteksten vår: "Frykt ikke! For se, din konge kommer." Din konge kommer til deg (Sakarja 9:9). Så høyt er du elsket av Gud, at han for deg gikk døden i møte, for at du skulle slippe å måtte sone straffen for dine synder. Så frykt ikke! Ikke vær redd! Ingenting skal du prestere, det er han som kommer til deg, med alt han vil gi deg; tilgivelse, fred med Gud, evig liv. Du får bare lov å ta imot ham, med glede, i tro. Så la oss ikke stenge porten igjen for ham, men i stedet være med å hylle ham, og la ham være konge i vårt liv. Han vil lede oss dag for dag. Han er den gode hyrden, som gir sitt liv for sauene. Hans offer og blod betyr befrielse fra et mye verre slaveri enn trelldommen i Egypt. Gjennom Jesus, Guds lam, er vi befridd fra slaveriet under synden, djevelen og døden. Gud være takk og lov! La oss be: Herre Jesus, gode hyrde, du som bar vår syndebyrde, gikk for oss i dødens strid, takk skje deg til evig tid! Takk for kjærlighetens under, legedom ved dine vunder! Takk for seiren som du vant, takk for freden som vi fant! (NoS 337, 1-2) Amen. (Pastor Tor Jakob Welde)
|
