Preken på Kristi Himmelfartsdag

Far, jeg vil at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg, så de får se min herlighet, som du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Rettferdige Far, verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har kunngjort dem ditt navn og skal gjøre det igjen, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem. (Johannes 17:24-26)

Kristi Himmelfart – hva slags betydning har den for oss? Angår den egentlig oss så veldig mye? Når vi feirer Kristi fødsel heter det "Jeg synger julekvad, jeg er så glad, så glad… Han er frelser min! Vi forstår at det er for oss dette barnet er født. Og når vi feirer påske, synger vi om at Han er vår korsfestede og oppstandne frelser. Den seieren han har vunnet, er min seier over synden og døden, dette angår deg og meg. Men dette med hans himmelfart - at Jesus, som vi sier i trosbekjennelsen, "fór opp til himmelen, sitter hos Guds, den allmektige Faders høyre hånd" - har dette egentlig så stor betydning for meg og deg, i dag? Ja, svaret er at Kristi Himmelfart er av svært stor betydning, den er viktig for oss.

Vi kan sammenligne dette med det som skjedde med Josef og familien hans, som vi leser om i 1. Mosebok. Josefs brødre la ham for hat og gjorde en grusom forbrytelse ved å selge ham som slave, så han havnet nede i Egypt. Gud var med Josef, og han ble en betrodd tjener i huset til en mann ved navn Potifar. Men så en dag ble han kastet i fengsel for noe han ikke hadde gjort. Der ble han værende noen år, inntil han plutselig ble hentet opp fra det mørke fangehullet, opp til selveste Farao sin trone, den utrolig mektige kongen av Egypt. Med Guds hjelp tydet Josef kongens drømmer, og Farao syntes at ingen andre i landet kunne være så vis og forstandig som Josef. Så kongen tok sin seglring av hånden og satte den på Josefs hånd. Han kledde ham i fine linklær og hengte et gullkjede om halsen på ham, og satte ham til å styre over sitt hus og over hele Egypt. "Jeg er farao," sa han, "ingen skal røre en hånd eller fot i hele Egypt uten at du vil det." (1 Mos 41:44)

Tretti år gammel var Josef da han ble opphøyet fra å være en tjener og fengselsfange til å bli den høyeste embetsmannen i landet. Mon tro om ikke dette angikk Josefs familie? Eller ble det ikke av noen særlig betydning for dem at Josef var blitt opphøyet til maktens tinder, til Faraos høyre hånd? Jo, selvfølgelig.

Brødrene hans ble først vettskremte da de kom til Egypt for å kjøpe korn og det gikk opp for dem at det var deres bror Josef som var blitt så mektig. De tenkte at han nå sikkert ville hevne seg på dem, for den store synden de hadde gjort mot ham. Men Josef gjorde ikke det. Han tilgav dem alt det vonde og ville hjelpe dem. Han ville at brødrene og faren og hele familien skulle komme til ham, han ville så gjerne at de skulle være der han var. Han sa til brødrene sine: "Så er det da ikke dere, men Gud som har sendt meg hit. (…) Skynd dere nå og dra hjem til far og si: Så sier din sønn Josef: «Gud har satt meg til herre over hele Egypt. Kom ned til meg, og dryg ikke! Du skal få bo i Gosen og være i nærheten av meg, både du og dine barn og dine barnebarn. (…) Og jeg skal sørge for deg der, så verken du eller ditt hus eller noen av dine skal lide nød.» (1 Mos 45:8ff)

Så vi skjønner at det fikk veldig stor betydning for Josefs familie at han hadde fått så stor makt og herlighet. De berget livet og fikk nyte godt av det beste som fantes i hele Egypt. Ingen kunne undertrykke dem eller gjør dem noe vondt så lenge Josef satt ved makten og de fikk være der hos ham.

Hvor mye større betydning har ikke Kristi Himmelfart for oss! At Jesus, vår Herre, vår bror og venn, er blitt så høyt opphøyet og sitter ved Faderens høyre hånd med all makt i himmel og på jord!

I prekenteksten vår i dag, ber Jesus: Far, jeg vil at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg, så de får se min herlighet, som du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Med disse ordene tenkte han ikke bare på apostlene som satt rundt ham akkurat da. For bare noen få vers tidligere sier han: Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg (Joh 17:20). Han bad altså også for alle troende som har levd siden den tid, inkludert oss.

Jesus bad ikke denne bønnen på sin himmelfartsdag, men på Skjærtorsdag, sent på kvelden, like før han skulle bli tatt til fange i Getsemanehagen og bli mishandlet og korsfestet. Men han så lenger fram og visste at han etter sin lidelse og død skulle stå opp fra graven, og så fare opp til himmelen og trone der i herlighet.

Jesus fortsatte sin bønn og sa: Rettferdige Far, verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har kunngjort dem ditt navn og skal gjøre det igjen, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem.

Verden har ikke kjent deg, sa Jesus, men jeg har kjent deg. Verden, menneskeheten hadde falt i synd, vi hadde gjort opprør mot vår Skaper, og var blitt helt fremmede for Gud. Vi kjente ham ikke lenger, og vandret våre egne veier, gikk oss vill i våre egne tanker. Vi hadde havnet i mørke og ulykke og gjort oss fortjent til streng straff.

Du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt, sier Jesus. Kristus Jesus, som er Guds Sønn, ett med Faderen og ett med Den Hellige Ånd, var til før verdens grunnvoll ble lagt, ja fra evighet av. Og "i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige,(…) alt er skapt ved ham og til ham," skriver apostelen Paulus. "Han er før alle ting,  og alt består ved ham." (Kol 1:16-17)

For å frelse oss hjelpeløse og fortapte mennesker ble Guds Sønn sendt til verden; han ble et menneske - Jesus fra Nasaret - som er sann Gud og sant menneske i en person. Dette er helt umulig å forstå med vår fornuft, men sant er det uansett. Det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham, og ved ham forsone alle ting med seg selv, alt i himmelen og på jorden, da han skapte fred ved hans blod, på korset. skriver Paulus. (Kol 1:19-20)

Han ble unnfanget av Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria som et virkelig menneske, men uten synd, for å ta vår plass og gå i våre sko, leve og dø for oss, for å oppfylle all rettferdighet, og på den måten forsone oss med Gud.

Når Jesus snakker om "den herlighet som du har gitt meg," er det sett ut fra hans menneskelige natur, akkurat som når han sa "Meg er gitt all makt i himmel og på jord" (Matt 28:18). Som sann Gud hadde han jo all makt og herlighet fra evighet av, og denne guddommelige herligheten og allmakten ble gitt til hans menneskelige natur.

Det er en viktig sannhet dette, at mens Jesus vandret omkring her på jorden eide han faktisk all makt i himmel og på jord. Han var jo, og er, sann Gud og sant menneske i én person. Men han viste ikke alltid denne herligheten, og gjorde ikke alltid full bruk av sin allmakt. Iblant gjorde han det - vi har hørt om den gangen disiplene ble grepet av frykt og undring og sa til hverandre: "Hvem er han? Han befaler både vind og sjø, og de adlyder ham" (Luk 8:25). Jesus fra Nasaret er nemlig herre over naturkreftene, han kunne stille stormen. Også alle som var tilskuere da han helbredet syke, fikk se glimt av hans allmakt. Johannes døperen erkjente at han ikke var verdig til å bøye seg ned og løsne sandalremmen til denne guddommelige personen. Vi husker også at en gang Jesus var oppe på et fjell sammen med tre av disiplene sine, ble utseendet hans forvandlet for øynene på dem, hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. (Matt 17:2) De fikk der et glimt av hans guddommelige herlighet.

Men i det store og hele valgte han å ikke gjøre bruk av sin allmakt, mesteparten av tiden han levde her på jord skjulte han sin herlighet. Han vandret omkring til fots, i sandaler, og ble støvete og svett og sliten. Han kunne bli skuffet, såret og trist. Han ble foraktet og spottet av eliten i landet. Og da de kom for å ta ham til fange og mishandle og korsfeste ham, lot han det skje. Han var ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for alle oss syndere, sa han. Han ble svak, fattig og elendig for vår skyld.

Men det vi feirer i gudstjenesten i dag er at Jesus førti dager etter sin oppstandelse fòr opp til himmelen, og tok plass ved maktens høyre hånd. Fra og med den dagen gjør han full bruk av sin allmakt, som menneske og som Gud, hele tiden. Han er ikke det minste svak og elendig lenger.

Dette angår oss svært mye. For akkurat som Josefs familie ikke behøvde å uroe seg så lenge han, deres bror, satt ved makten i landet, så behøver heller ikke vi å være redde for noe som helst, når det er han, Kristus Jesus, vår herre og vår bror, som sitter med all makt i himmel og på jord. Vi trenger ikke å være vettskremte selv om vi vet at han hadde hatt god grunn til å straffe oss, vi som har krenket ham med tanker, ord og gjerninger. Nei, frykt ikke! For han er full av nåde og kjærlighet mot oss og tilgir oss alle våre synder, for sitt navns skyld. Ufortjent, av bare godhet og nåde.

Av og til lurer du kanskje på om han har glemt deg, der du går omkring med alle dine plager og problemer. Men mener du at Jesus holdt ut så mye lidelse for din skyld, for siden å bare slippe deg og overlate deg til deg selv? Har han ikke sagt at han vil være med deg alle dager? Han vil at du i dag skal huske at det er han som regjerer, og at du skal trøste deg med at han har lovet å føre deg gjennom alt, trygt fram til målet.

Selv om det ofte kan se ut som om livet ditt holder på å gå helt av hengslene, og situasjonen ellers i denne syndens verden også ser nokså kaotisk ut, så er det likevel sant at Herren Jesus har kontrollen. Full kontroll. Og han lar alt som skjer tjene til det beste for deg som tror på ham. Derfor trenger vi ikke å uroe oss. Vi skal heller stole fullt og fast på ham. I Hebreerbrevet leser vi at "troen gir visshet om ting en ikke ser." (Hebr 11:1) Med våre øyne kan vi ikke se at Jesus har all makt og full kontroll, vi kan bare tro ham på hans ord.

Ofte sørger du nok fordi du føler du ikke er i stand til å bli en så trofast disippel som du burde være. Du blir urolig og engstelig når du kjenner hvor sterk den fordervede naturen er i deg. Det er jo bare de som er tro inntil døden som skal få livets krone. Men du synes du blir så sløv, trøtt og tvilende. Istedenfor glede i troen, kommer redde og tunge tanker sigende. Og når du finner så lite kraft i deg selv, mister du rent motet.

Men hvis du fortsetter å bare se på deg selv, blir du gående i en vond sirkel og vil aldri finne noen trøst. Nei, løft blikket! For se, ved Faderens høyre hånd sitter han som vil være din kraft. Derfra kommer hjelpen. Om du er en stor synder, uren og dømt, så er jo Han din rettferdighet og hellighet og forløsning! Det er han, ikke du selv, som er troens begynner og fullender. Ikke ved din egen kraft, men ved Guds makt skal du bevares i troen til den frelse som ligger ferdig til å åpenbares ved tidens ende.

Så la ikke hjertet bli grepet av angst, sier Jesus. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. (Joh 14:1-3). Ja, Jesus skal komme tilbake på samme måte som apostlene så ham fare herfra. 

Før vi avslutter, er det på sin plass å understreke at Kristi himmelfart jo ikke har noe med romfart å gjøre(!) Det er kanskje lett å blande sammen dette. Romfart handler om astronauter og romskip og raketter som suser av gårde ut i verdensrommet, men det var jo ikke det Jesus gjorde ved sin himmelfart. Den himmelske verden, hvor Gud har sin trone og sin bolig, er ikke et sted i vårt univers. Den kan ikke plasseres på noe kart, og det er umulig å reise dit i noen romrakett. Guds himmel befinner seg utenfor tid og rom, som vi er så vant med. Den er i en helt annen dimensjon, som vi mangler forutsetninger for å forstå.

Likevel beskriver Bibelen himmelen for oss med bilder og symboler, slik at vi skal kunne gjøre oss noen tanker om den. Det fortelles for eksempel om det himmelske Jerusalem, en praktfull by med gater av gull. Det er også et bilde når det heter at Jesus har satt seg på sin trone, har tatt plass ved Faderens høyre hånd. "Faderens sterke høyre hånd" er et uttrykk som står for Guds allmakt. "Gud har gjort storverk med sin sterke arm," kan det stå. Det er billedspråk, som forteller oss om hvor mektig Gud er. At Jesus sitter ved Faderens høyre hånd, betyr at det er han som sitter ved makten, han har all makt i himmel og på jord. Men det er ikke slik å forstå at Jesus bare sitter i ro på et bestemt sted, på en trone. Nei, han utøver sin allmakt over alt. Ja, over alt.

Jesus har ikke forlatt oss, han styrer ikke på avstand, langt bortefra et sted. Nei, han er svært nær oss. Gjennom sin Ånd, Den Hellige Ånd, er han alltid hos sin menighet. Det er jo virkelig Jesus som er hos oss når Ånden er hos oss, for de er ett - Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd er ett. Gjennom sin Ånd, som virker gjennom Ordet og sakramentene, bor han i hjertet vårt. Gjennom Ordet og sakramentene skaper han troen, og bevarer og styrker troen. Han har kunngjort Guds navn for oss, slik at vi vet at han er Guds utsendte og vår frelser. Og ved troen, gjennom sin Ånd, bor han i oss med all sin kjærlighet.

Vi som er døpt til Kristus, er blitt Guds barn, vi er blitt Guds arvinger og Kristi medarvinger, sier Bibelen. Den himmelske herligheten tilhører nå oss. Han som troner der, ved Faderens høyre hånd, han er min, og han er din! Vår Herre, vår frelser, vår bror. Og han hører oss når vi ber til ham. Vi skal ikke be til Sankta Maria eller Sankta Teresa. Nei, vi har direkte adgang til tronen, vi får be til Herren Jesus selv, og han vil alltid hjelpe oss, som han har lovt.

Og i alterets sakrament (som han innstiftet samme kvelden som han bad denne bønnen som er prekenteksten vår), kommer han oss veldig nær på en helt spesiell og forunderlig måte. Han forener oss med seg, ved å gi oss seg selv, sitt eget legeme og blod, til å spise og drikke, og han forsikrer oss på den måten om at han tilgir oss alle våre synder. I den hellige nattverden får vi en forsmak på den himmelske festen. Og vi får ny kraft til å leve for ham og vår neste, og være vitner her i verden om Guds veldige gjerninger, helt til vi en gang får inngå i herligheten.

Den himmelske saligheten er en tilstand, en tilværelse som framfor alt består i å være fylt av en usigelig glede over å se Guds åsyn, se Guds enbårne som han er, se Herren Jesus ansikt til ansikt. Det var dette gamle Job så fram til, da han sa: Men jeg vet at min gjenløser lever; og som den siste skal han stå fram på jorden. Når det ikke er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt er tæret bort, da skal jeg skue Gud. Jeg skal se ham med egne øyne, jeg selv og ikke en fremmed. Å, jeg fortæres av lengsel! (Job 19:25ff.)

Der finnes det ingen synd, sykdom eller sorg, ingenting som kan legge noen demper på gleden. Alle våre innerste lengsler blir tilfredsstilt når vi får se Guds herlighet. Og da går Jesu ord i oppfyllelse: Far, jeg vil at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg, så de får se min herlighet, som du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Amen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

(Tor Jakob Welde)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet