Preken over Joh 19,17-18 på femte søndag i faste, av T. J. Welde.

Temaet for prekenen i dag er Korset. Hva slags symbol er egentlig korset? Hva viser det oss? Hvorfor er nettopp korset kristendommens viktigste symbol? Folk bærer kors som smykke rundt halsen. Mange kirker, for eksempel Korskirken i Bergen, er formet som et kors, og det står kors på alteret inne i kirkene og kors på gravene på kirkegårdene. Mange prester tegner korsets tegn i luften, for eksempel når de lyser velsignelsen i gudstjenesten, dette har vært vanlig i omlag 1900 år. Mange kristne tegner seg med korsets tegn når de står opp om morgenen, og fotballspillere fra Brasil gjør det også før viktige fotballkamper, som dere kanskje har sett på TV.

Ja, hvorfor er akkurat korset et så viktig kristent symbol? Hvorfor ikke heller bruke for eksempel Betlehemsstjernen eller krybben, eller en due, symbolet for Den Hellige Ånd? Korset er jo et gammelt henrettelsesredskap, og noen synes at det blir omtrent som å bruke en elektrisk stol, en giljotin eller en galge som symbol. Det er liksom noe veldig brutalt med korset. Ja, det er en del sannhet i det. I Romerriket var korsfestelse den mest smertefulle, langdryge og skamfulle måten å dø på. Ingen som var romerske borgere fikk denne grusomme behandlingen, bare slaver og utlendinger ble henrettet slik. Men etter at Jesus fra Nasaret døde på korset på Golgata, er korset framfor alt blitt det viktigste symbolet på Guds uendelige kjærlighet. Gud har elsket verden så høyt at han sendte sin egen Sønn til oss for å leve her og dø på et kors, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv.

Korset minner oss også om noe annet meget viktig; hvor alvorlig, hvor dødsens alvorlig vår synd er. Den er ikke noe å ta lett på. For hva sier Bibelen er den egentlige årsaken til at Jesus døde på korset? Vi leser at "Han ble overgitt til døden for våre synders skyld" (Rom 4:25).

Vi mennesker er flinke til å bagatellisere det gale vi gjør: "ingen er jo perfekt," sier vi; "det er menneskelig å feile, vi har alle gjort dumme ting." Eller vi legger skylden på Gud eller på andre mennesker: "Det at jeg er så hissig og sint og ufordragelig av og til, har nok mye å gjøre med oppveksten min, jeg har sikkert arvet mye av det fra faren min, og bestefaren min han var akkurat lik. Jeg kan vel ikke noe for at jeg er slik?" Slik er det vanlig å tenke. Og ordet synd er gått mer og mer ut av bruk, det føles bedre å kalle det for "dumme ting" eller "feiltrinn," det høres liksom mindre alvorlig ut.

Vi er stolte, vi mennesker, vi vil være vår egen herre. Slik vi er av naturen, frafalne fra Gud, synes vi at ingen andre har noe med å legge seg opp i hva jeg gjør med mitt eget liv, heller ikke Gud. "Jeg vil ikke bøye meg for noen, og jeg synes jeg klarer meg ganske godt på egen hånd. Jeg gjør vel noen feil iblant, det gjør jo alle, men kan nå det være noe å bråke så mye for? Hvorfor alt dette triste snakket om synder som må sones og gjøres opp for? Hvorfor skulle noen behøve å dø for meg? Jeg tror faktisk jeg kan klare å ta ansvar for meg selv, takk!"

Men at syndene våre på ingen som helst måte er å regne som bagateller, skjønner vi godt når vi ser at Jesus, Guds sønn, han som er sann Gud fra evighet, henger der mellom himmel og jord til spott og spe, med forferdelige smerter, spikret fast til et kors på grunn av oss, for våre synders skyld, som straff for alt det gale vi har gjort, sagt og tenkt. Så alvorlig er synden. Tanken på dette burde egentlig få oss til å skjelve av skrekk.

Ingen av oss liker å høre om synd, faktisk ikke prester heller. Men når Gud i sitt ord taler til oss om synd, må vi ikke vende det døve øret til, men lytte. For Gud ville ikke ha sagt så mye om dette hvis det ikke var veldig veldig viktig.

Det er svært forvirrende for mange som leser i Bibelen at det kan virke som om den motsier seg selv hele tiden: ett sted leser jeg at Gud er så glad i meg, han elsker menneskene, og han tilgir oss alle våre synder. Dette er evangeliet, og dét er fint og godt å lese. Men så leser jeg senere, kanskje i samme kapittel, at Gud vil ikke la den skyldige slippe straff, for Gud er rettferdig og hellig; alt som er synd står i dyp motsetning til Guds vesen. Han krever at vi skal holde hans bud til punkt og prikke, han kan ikke tåle synd, han hater den og er uendelig vred på all synd og ondskap. Dette er lovens budskap; loven krever mye av oss, og den dømmer oss, får oss til å føle oss fordømt. Det er én og samme Gud som taler til oss i både lov og evangelium. Gud er både streng, rettferdig, hellig, og han er Kjærlighetens Gud, som ikke vil at den ugudelige synderen skal dø (Esek 18:23,32). Det er helt nødvendig at vi ikke blander sammen disse to helt ulike budskapene. Men hvordan går det an at de kan stå side om side ved hverandre?

I sin uendelige kjærlighet og visdom fant Gud en løsning på dette for oss: Korset! Der på korset på Golgata lot Gud den strenge og rettferdige straffen for menneskehetens synd ramme Jesus, Guds egen sønn. Han som ikke hadde gjort noen som helst synd, ble gjort til synd for oss, leser vi (2 Kor 5:21). Syndens lønn er døden, og ved Guds nåde smakte Jesus døden for oss alle, slik at vi får gå fri! Det var kjærlighet som drev Jesus til å ofre seg slik for oss. På korset bad han til og med for bødlene sine: "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør" (Luk 23:34). Han viste kjærlighet til siste åndedrag.

Ikke bare fysisk led Jesus ufattelige smerter; også psykisk og åndelig var det en helvetespine som vi ikke kan forestille oss: skylden som vi alle hadde lot Herren ramme ham, syndebukken, som ble knust for våre misgjerninger. Det var nødvendig å gå til dette store offeret for å redde oss mennesker fra synden, djevelen og en evig fortapelse. For vår skyld sparte Gud ikke en gang sin elskede Sønn. Han elsker oss på tross av vår dårlighet, ugudelighet, vantro og tvil. Korset er et symbol for denne uendelig store kjærligheten.

Paulus skriver: "Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet" (2 Kor 5:19-21). Jesus døde på korset for alle mennesker, for hver enkelt av oss: ikke bare for han eller hun som sitter på stolen ved siden av; nei, også for akkurat deg.

"Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull" (Jes 1:18). Dette er det herlige evangeliet vi får ta imot. Vi skal ikke prestere noe, men bare ta imot, bare tro på det. "Det er fullbragt!" ropte Jesus like før han åndet ut på korset. Frelsesverket var fullkomment, 100 %. Det var ikke 99 %, slik at vi måtte gjøre det lille som gjenstod. Nei, det var fullbragt. Det finnes ikke noe mer vi kan prestere enn det Jesus allerede har gjort; han har både levd for oss og dødd for oss. Han er vår stedfortreder.

Vi leste at Paulus kalte evangeliet for "ordet om forsoningen": Gud "overgav ordet om forsoningen til oss." Et annet uttrykk han bruker er "ordet om korset": "Ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft" (1 Kor 1:18). Det rimer ikke med menneskelig fornuft, dette budskapet. Det virker så urimelig, ja, rett og slett uetisk, synes mange, at Gud skulle straffe en uskyldig mann på en så brutal måte og la de skyldige gå fri! Dette er anstøtelig for vår fornuft. Det er vanskelig for mennesker å forstå at Jesus faktisk ikke gjorde dette av tvang, men av kjærlighet, og at det var Gud selv som tok vår plass og tok vår straff. Her må troen komme inn, for fornuften må melde pass.

Gud besluttet å frelse dem som tror ved den dårskap vi forkynner, ordet om korset, skriver Paulus. "For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig og for hedninger uforstand, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom" (1 Kor 1:21ff).

Tilhengerne av jødedommen venter jo dessverre fremdeles på Messias, de kan ikke akseptere tanken på at Jesus fra Nasaret, tømmermannens sønn, var Han som skulle komme; Jesus som led en så ynkelig, skamfull og smertefull død, som en forbryter på et kors! En slik svak og lidende Messias tar de anstøt av, de forventer at Messias og hans rike skal komme til jorden med stor prakt og herlighet. At Jesus stod opp igjen fra graven den tredje dagen er alltid blitt bortforklart av jødedommen, og selvfølgelig også av svært mange andre.

Men den eneste veien til frelse går gjennom Kristi kors; der og bare der er porten til Guds rike, for både jøder og grekere, arabere, europeere, asiater og alle andre.

Tenk på hvordan korset ser ut: Én bjelke ligger horisontalt; den kan minne oss om skillet som lå mellom oss mennesker på jorden og Gud i himmelen; kontakten og fellesskapet ble brutt på grunn av syndefallet. Men se på den andre bjelken som kommer ovenfra og ned: Guds Sønn steg ned og ble en av oss, han ødela skillemuren, åpnet veien til Gud, forsonte oss med vår skaper ved å ta all vår skyld på sine skuldre. Han ble løftet opp på korset, og der hang han, mellom himmel og jord. Han er samtidig både sann Gud og sant menneske i en person, og gjennom ham og hans offer blir alle som tror "ordet om korset" Guds barn på ny, og de får evig liv i fellesskap med Gud i himmelen.

Jeg ble glad da jeg fikk høre en liten historie om maleren Marc Chagall. De fleste har sikkert en eller annen gang sett noen av bildene hans; drømmeaktige, fargerike, ofte romantiske - om kjærlighet mellom mann og kvinne. Chagall var født og oppvokst i en jødisk familie i Hvite-Russland tidlig i forrige århundre, men som ung mann slo han seg ned i Paris. Han bestemte seg da for at han ville male et bilde av Kjærligheten, med stor K. Men hvilket motiv skulle han velge? Det endte med at han malte nettopp korset, Jesus på korset. Det må vi si var et svært godt valg, for aldri har noe menneske elsket så høyt som ham, Jesus Kristus.

Apostelen Johannes skriver: "Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham. Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre" (1 Joh 4:9ff).

Ja, når vi tenker på korset og Guds kjærlighet til oss, og at han har gitt oss evig liv; da blir det lett å elske andre. Da trenger vi ikke knuge om og holde så krampaktig rundt det som er mitt og vårt, da kan vi ha begge hender frie til å leve og elske Gud og vår neste. Og tanken på hvor dyrt våre synder kostet Jesus på korset, får oss til å ville flykte fra all synd og ondskap.

Likevel synder vi mye hver dag. I dette livet forblir vi alltid samtidig både syndere og hellige, i Guds øyne, vi som tror på ordet om Kristus og korset. Men Jesus vil at vi hver dag skal komme til ham med syndene våre og alt som tynger oss, alt vi sliter med, og at vi skal legge fra oss den tunge byrden ved hans kors og ta imot syndstilgivelsen. Han sier: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile."

Det er min bønn for alle dere som leser dette, og for meg selv, det som Paulus skriver i Efeserbrevet ved Den Hellige Ånds inspirasjon: "Jeg ber om at [Gud] som er så rik på herlighet, må styrke dere i det indre menneske med sin kraft og med sin Ånd, så Kristus ved troen kan bo i deres hjerter, og dere kan stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Da kan dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne hele Kristi kjærlighet, som er mer enn noen kan fatte…" (Ef 3:16ff). Må Gud i sin nåde gi dette til oss alle. Amen.

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet