Han gjorde det for ossLangfredagsbetraktelse - Joh 19,23-30 Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Han gikk den tyngste veien, I salmen vi nettopp sang understrekes det at "han gjorde det for oss," og nettopp dette er jo noe vi ikke må miste av syne når vi hører Jesu lidelseshistorie. Men det er så vanlig å glemme det, det går ofte folk hus forbi, at det hendte "for oss". Det skjer mye grufullt i verden fremdeles nå i 2010, stygg mishandling, vold, og drap. Når vi hører om slike ting i nyhetene, kan vi bli så forarget på mennesker som gjør dette. At folk kan være så stygge mot hverandre. Men dersom det først og fremst er forargelse vi fylles av når vi hører Jesu lidelseshistorie, forargelse på romerne og jødene som var så slemme og brutale mot en uskyldig mann, da er dette en avsporing. For Guds ord sier at det var på grunn av oss Jesus led så mye vondt, han døde på grunn av våre synder; han gjorde det for alle og for oss, for vår skyld skjedde det. Det er også naturlig å fylles av medynk, å synes synd på Jesus som hadde det så vondt, og å synes synd på stakkars Maria, moren hans, som stod i nærheten av korset. Det var som et sverd gikk gjennom sjelen hennes (som gamle Simeon i templet hadde profetert, Luk 2,35). En intenst smertefull opplevelse for Maria. Engelen Gabriel hadde fortalt henne, vel 30 år tidligere, at "Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme" (Luk 1,32f). Men nå hang han der på korset til spott og spe for alle, avkledd, blodig; "Jesus fra Nasaret, jødenes konge" stod det på skiltet over hodet hans, en ironisk overskrift fra Pilatus’ hånd. Nå måtte kongen, Marias sønn, lide en langsom, smertefull og skamfull død, mens folk ropte foraktelige hånsord opp til ham. Visst er det naturlig å synes synd på ham, og å synes synd på Maria som opplevde dette. Men vi skal merke oss noe Jesus sa på vei opp til Golgata: "Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn". Ikke gråt på grunn av Jesus, altså. Skal vi gråte og sørge når vi leser Jesu lidelseshistorie, er det først og fremst på grunn av oss selv vi skal gråte og sørge. Men står det virkelig så ille til med oss? Er det ikke altfor negativt og pessimistisk å tenke slik om seg selv? Vi mennesker liker å høre noe mer optimistisk: "Tenk positivt, du er bra som du er, ikke la noen fortelle deg noe annet. Å gråte over seg selv og føle skyld og skam er ikke bra for noen. Livet er for kort til at du skal forpeste det med slike tanker." Ja, slike og lignende ting er jo vanlig å høre i vår tid. Men realiteten er at synden bor i oss, noe som gjør at vi har syndige tanker, ord og gjerninger. Synden skiller oss fra Gud, Han som er hellig, hellig, hellig! "Syndens lønn er døden", sier Guds ord. Så alvorlig er det med synden. Den fører til død og fortapelse for kropp og sjel. Så når vi tenker på synden i oss, har vi egentlig god grunn til å sørge og gråte. Men da blir det også et vidunderlig budskap for oss, at Jesus "ble overgitt til døden for våre synder" (Rom 4). Det var ikke en meningsløs tragedie som utspilte seg på Golgata, fordi en som var uskyldig ble straffet med døden. Nei, det var dypt meningsfylt, det var Guds vidunderlige plan. Det var Jesus som av kjærlighet til oss tok på seg vår straff, han "ble gjort til synd for oss", og derfor døde han, istedenfor oss, som vår stedfortreder. All vår synd ble spikret fast til korset. "Skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham" (Jes 53,6). At Jesus var stedfortrederen vår og tok vår skyld på seg, det betyr at vi får gå fri, for vi er skyldfrie! Derfor er ikke Langfredag først og fremst en trist dag, den er jo tross alt en vidunderligt god dag, Good Friday, som er det engelske navnet på dagen. Det som skjedde den dagen var forutsagt i Guds ord, det var Guds vilje. Og det er slående hvordan profetiene gikk i oppfyllelse til minste detalj: "Jeg tørster", sa Jesus fra korset. Og evangelisten Johannes bemerker at det skjedde for at Skriften skulle bli oppfylt. Han følte en intens tørst, kroppen skrek etter noe å drikke. I salme 22 av David er det forutsagt: "Min strupe er tørr som et potteskår, og tungen klistrer seg til ganen." Derfor: "Jeg tørster" "Det stod et kar der med eddikvin. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans." I salme 69 står akkurat dette forutsagt: "For tørsten gav de meg eddik å drikke." Den detaljen at det akkurat var en isopstilk som ble brukt, kan minne oss om den aller første påsken, i Egypt. Før utgangen fra slaveriet fikk israelittene beskjeden: "Slakt påskelammet! Så skal dere ta en isopkvast, dyppe den i blodet i skålen og stryke noe av blodet på dørbjelken og på dørstolpene" (2 Mos 12, 21f). Og når Gud så blodet fra lammet, skulle ikke ødeleggelsen ramme dem som befant seg inne i huset. Han ville "gå forbi", pesach (hebraisk), passover (engelsk), eller påske. Dette var noe som pekte fram mot Golgata: På grunn av Guds lams uskyldige blod på korsbjelkene, skal vi ikke rammes av ødeleggelse, død og fortapelse. Vi er berget fra synden, straffen rammet Jesus. Vi får feire påske, for ødeleggelsen går oss forbi; vi kan være helt trygge i Kristus, i troen på ham. En annen profeti som gikk i oppfyllelse, var jo detaljen om hva soldatene gjorde med Jesu klær. Alle de fire evangelistene nevner faktisk dette. I salme 22 står det: "En flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter... De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe." Påkledningen, klærne, spilte jo en ikke uviktig rolle den gangen, som i dag. Det å bli avkledd med makt i alles påsyn, var en stor ydmykelse og skam. Dette skjedde med Jesus. Og mens han lider og er døden nær på korset, ser han de ufølsomme soldatene opptatt av å fordele klærne hans mellom seg, de få eiendelene han hadde i sitt fattige liv her på jorden. Dette var også en del av Jesu dype fornedrelse "Om jeg bare får røre ved kappen hans, blir jeg frisk", tenkte en kvinne som hadde vært syk i tolv år uten å bli hjulpet av leger, og hun rørte ved kanten av kappen hans bakfra. Og Jesus gjorde henne frisk (Matt 9,20ff). Denne kappen hans skiftet eier på Golgata, en av bødlene vant den ved loddtrekning. På 1960-tallet utkom en roman i Amerika som ble en stor bestselger, den ble også filmatisert med kjente skuespillere i rollene. "The Robe" het den ("Kappen" på norsk) og handlet om hva som skjedde videre med den romerske soldaten som overtok Jesu kjortel/kappe. Soldaten ble en kristen, og kappen hadde visst en spesiell virkning. Dette er diktning, fiksjon, Bibelen forteller ikke noe om det. Men Guds ord forteller oss om en kappe
som de troende er kledd i. "Jeg vil glede og fryde meg i Herren,
min sjel skal juble i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt og
svøpt meg i rettferdighets kappe" (Jes 61,10). "Vi som er
døpt til Kristus, har kledd oss i Kristus" (Gal 3,27). Foran
tronen i himmelen kunne Johannes se en stor skare kledd i hvite kapper,
de står og lovpriser Gud, de er blitt vasket rene i Lammets blod (Åp
7,9.14) Evangelisten Johannes forteller til slutt: "Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: "Det er fullbrakt!" Så bøyde han hodet og oppgav sin ånd". Ja, disse tre ordene "Det er fullbrakt" må vel være blant de mest trøsterike ord i Bibelen. Frelsesverket er fullbrakt, vi verken kan eller behøver å komplettere det på noen måte. Jesus har ikke gjort 99 % prosent og overlatt til oss å gjøre resten. Nei, han har brakt et fullkomment offer for all synd og skyld, han har ofret seg selv en gang for alle. "Det er fullbrakt!" betyr ikke at det nå finnes en mulighet for oss til å bli frelst, om vi bare spiller kortene våre riktig. Nei, det betyr at loven er oppfylt, og alt det vi skyldte Gud er blitt betalt. Løsepengene for vår frigivelse er blitt betalt til siste øre, av Guds egen sønn, med hans eget liv og blod. Det betyr at du er frelst og fri, du får bare ta imot i tro, helt gratis, uten motprestasjoner, uten betingelser, en fullt ferdig frelse. "Det er fullbrakt." Gud være takk og lov for Langfredag, den gode fredagen! Han gjorde det for oss, for deg og meg. Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. (Tor Jakob Welde)
|
