Mennesker feirer jul på forskjellige måter. Det fins forskjellige juletradisjoner. I Norge feirer vi jul litt annerledes enn de gjør for eksempel i Sverige, Tyskland eller USA. Og hver familie har laget seg sine egne tradisjoner som de følger når de feirer jul. Men selv om vi feirer jul på forskjellige måter, fins det egentlig bare to måter å feire jul på. For enten feirer vi jul uten overhode å bry oss om julens hovedperson og hovedårsak, Guds Sønn som ble menneske, født av jomfru Maria og lagt i en krybbe, eller så bryr vi oss så mye om Jesus at vi tar imot ham og lukker ham inn i våre hjerter i det vi sier: "Takk, kjære Jesus, at du kom til meg og vil være min Frelser!"

Det fins bare to måter. Likevel virker det som de fleste helst vil gjøre det på en tredje måte. De vil nok ha Jesus med i sin julefeiring, synge alle de kjente julesangene og kanskje ta seg en tur i kirken, men selve julens innhold, selve hensikten med at Guds Sønn steg ned til vår jord og ble et menneske som oss, det vil de ikke tenke så mye på. De vil ha Jesus med i julefeiringen, men de vil ikke ha ham med i sitt hjerte og i sitt liv. De vil gjøre Jesus til noe annet enn det han er. Men vi kan ikke gjøre Jesus til noe annet enn det han er. Han er Frelseren fra synden og døden og djevelens makt. For å si det enkelt: Enten synger vi "Han er Frelser min," bare med munnen, eller så synger vi "Han er Frelser min," både med munn og med hjerte, ja, med hele vårt liv.

BARE TO MÅTER Å FEIRE JUL PÅ:
1. Enten bryr vi oss ikke om han som er julens hovedperson,
2. eller så tar vi imot ham i våre hjerter.

Johannes skriver: "Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn." Er ikke dette ganske ubegripelig? Han, den enbårne, Guds egen Sønn, han som Gud hadde lovet gang på gang at han skulle sende til sitt folk for å frelse det, han som skulle knuse slangens hode, han som skulle være av Abrahams ætling og gjennom ham skulle alle jordens folk bli velsignet, han som skulle være fyrste over Davids hus, han som skulle være Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste - "han kom til sitt eget", han kom til sitt folk, til det folk som Herren hadde sagt til: "Jeg har kalt deg ved navn, du er min" - "og hans egne tok ikke imot ham"! De ville ikke vite noe av ham. De trang ham ikke.

Det var ikke det verste at menneskene ikke hadde noen annen plass for ham enn en stall og en krybbe da han kom til jorden. Det var ikke det verste. Kanskje kunne herbergseieren lagt seg litt mer i selene for å finne en bedre plass når han så at Maria var høygravid. Men han jagte nå i alle fall ikke Maria og Josef bort. En fødsel i en varm stall er nå bedre enn å føde i en grøftekant.

Tristere er det vi får høre i juleevangeliet om at da hyrdene fortalte alle om "alt som var blitt sagt om dette barnet", om engelen som hadde forkynt: "I dag er det født dere en Frelser i Davids by; han er Kristus, Herren", så står det ikke: "Og alle som hørte det, sprang til krybben for å se". Nei, det står bare: "Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte". Ikke noe mer, bare undring.

Like trist er det som skjer i Jerusalem når de vise menn kommer den lange, lange reisen helt fra Østerland til Jerusalem for å spørre hvor jødenes konge var, han som nå var født, og som de hadde kommet for å tilbe. Da står det ikke at Jerusalems befolkning drog i store skarer av sted til Betlehem for å se sin konge som var født. Det står bare at hele Jerusalem ble urolige, og de tre hedningene måtte dra alene til Betlehem for å finne barnet. "Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham".

Men på en måte er kanskje alt dette likevel forståelig. For det dreide seg jo egentlig bare om et barn. Mange ville vel heller vente og se hva det ble til med dette barnet, om det virkelig ble noe av ham og om det ble noe stort. Men det som virkelig er trist og alvorlig, er når han så senere vokser opp og begynner på sin offentlige virksomhet og både med kraftige ord og store undergjerninger klart og tydelig vitner om at han virkelig er profetienes oppfyllelse, at han virkelig er Messias, så vil folket heller ikke da ta imot ham. Det som skulle være Guds folk, vil ikke ta imot ham som er Guds egen Sønn. Derfor klager han over Jerusalem og sier: "Jerusalem, Jerusalem, hvor ofte har jeg ikke villet samle dere som en høne samler kyllingene under sine vinger? Men dere ville ikke!"

Men det aller verste og mest ubegripelige er tross alt at folket ikke bare lot være å bry seg om ham, var likegyldig til ham, men at de rett og slett støtte ham bort, ja, at de tok og dømte ham som den aller verste forbryter og hang ham på korset på Golgata. I stedet for å ta imot ham, drepte de ham. "Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham."

Men ved nærmere ettertanke er kanskje heller ikke dette så ubegripelig. For kanskje forstår vi det uforståelige i Israelsfolkets handlinger, dersom vi betrakter oss selv litt. Vi er jo også hans eiendom. Vi tilhører også ham. Gjennom dåpen har han gjort oss til sine barn. Vi er, som Peter skriver, "en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom" (1 Pet 2,9). Og vi bekjenner med Luther i forklaringen til den andre trosartikkelen: "Jeg tror, at Jesus Kristus, er min Herre... som har gjenløst meg, fortapte og fordømte menneske... for at jeg skal være hans egen...". Vi tilhører ham. Han kaller oss for "sitt eget".

Hvordan tar så vi imot ham? Hender det ikke at vi også av og til ikke vil ta imot ham, ikke vil lukke ham inn i våre hjerter, ikke vil ha ham til vår Herre? "Jeg vil være min egen Herre, jeg vil bestemme over mitt eget liv." Slik taler vi heller. Vi vil heller tjene andre guder som vi har laget oss, enn å tjene ham, den ene, sanne Gud, som har skapt oss og gitt oss livet. Vi vil ikke tjene ham, for det livet han venter at vi skal leve, er så trist og kjedelig, eller tungt og vanskelig. Eller kanskje det er med oss som det var med jødene: Vi trenger ingen frelser, for livet vårt er godt nok uten ham. Vi har ingen synder å bli frelst ifra. Vi er bortimot perfekte.

Israel ville ha en Messias som var etter deres eget hjerte. Han måtte være slik at de fikk alle sine jordiske og egoistiske ønsker oppfylt. Er det en slik Frelser vi også egentlig ønsker oss, en som skal være slik som vi vil ha ham? Men en Frelser som venter at vi skal være lydige og villige til å bære korset, som venter at vi skal omvende oss ifra våre synder, forsake vår gamle natur, osv. - en slik Frelser vil vi ikke ha? Men dermed gjelder jo dette oss også: "Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham." "Dette folk ærer meg med sine lepper, men deres hjerte er langt borte fra meg."

Men enda er det ikke for sent for oss. Johannes sier: "Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn." Ja, vi må bare bekjenne at vi ikke har tatt imot ham som vi burde. Vi har ikke lukket ham inn i våre hjerter. Vi har ikke alltid sagt: Kom, Herre Jesus, og bo i oss og lev i oss. Men likevel er det et ganske utrolig under at han likevel tar imot oss. Jesus er nemlig en slik Frelser som ikke bare tar imot dem som har gjort seg fortjent det, men han tar imot dem som ikke har gjort seg fortjent det. Det var derfor han kom til jorden. Det var derfor han ble født, for å frelse oss, for å frelse oss fra vår egoisme og selvopptatthet, vår uvilje til å tjene Gud. Han ville ikke at vi skulle gå fortapt. Han ville at vi skulle bli frelst for all evig.

Og det er jo ganske fantastisk det Johannes sier her. Han sier at "alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn". Vi har fått rett til å bli Guds barn. Egentlig står det "makt til å bli Guds barn", eller enda bedre: "fullmakt". Vi har fått fullmakt av Kristus til å bli Guds barn. Den som tror på Jesus, har ikke bare rett eller fullmakt til å kalle seg "Guds barn", men han har rett eller fullmakt til å være Guds barn.

Vi kan bare tenke på lignelsen om den fortapte sønnen, om han som forlot faderhuset og ofret sønnenavnet til fordel for synden. Han fikk sønnenavnet igjen av bare nåde, av en nåderik og kjærlig far som ikke ønsket noe annet enn at gutten hans skulle får være, ikke bare kalles, men være hans sønn. Slik handler Gud også med oss. Uansett hvor langt borte fra vår himmelske Fars hus vi har rotet oss med våre liv, så vil han likevel at vi skal komme tilbake, og han vil fortsatt at vi skal være hans barn og han vår Far.

Vi har fått rett til å være Guds barn. Dermed er Gud nå en Far som vi kan utøse vårt hjerte for og som vi kan legge alle våre bekymringer og sorger på, for han har omsorg for oss. Vi er jo hans barn. Jesus, vår Frelser, har gitt oss retten til å være det. Og er vi barn, ja, da er vi også arvinger. Har vi fått rett til å være Guds barn, ja, da har vi også fått arverett. Og arven vi skal få, ligger ferdig for oss i himmelen. Det evige livet hos Gud er vår arv. Denne arven har vi rett på, for Jesus har gjort det slik for oss at vi har fått rett til å være Guds barn.

Så fins det bare to måter å feire jul på. Ja, det fins egentlig bare to måter å leve på. Enten tar vi ikke imot Jesus, og da har vi ingen rett. Eller vi tar imot ham og tror på ham. Vi lukker ham inn i vårt hjerte og sier: Han er Frelser min. Han har ofret seg på korset for min skyld. Han har tatt mine synder og strøket ut da han døde for meg. Og så har vi rett til å være Guds barn, fullmakt til å gå til Gud som vår gode og nådige Far. Dermed blir ikke livet så vanskelig og tungt og trist, men det blir lett og fylt med glede. For vi vet hvem vi er: Vi er Guds barn og Gud er vår Far for Jesu Kristi skyld. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet