"Shalom!" Har dere hørt dette ordet før? Det er det hebraiske ordet for "fred". "Shalom! Fred være med dere!" Det var det første Jesus sa til disiplene etter at han var oppstanden fra de døde. Hvilke herlige ord å bli møtt med! Hvilken trøst å få høre for disse disiplene som eide alt annet enn fred. I disiplenes hjerter var det ikke fred og ro, glede og tilfredshet som eksisterte. Men det var frykt og redsel, motløshet og fortvilelse. "Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet," sier evangelisten.

"Da kom Jesus; han stod midt iblant dem og sa: ´Fred være med dere`!" Ja, for virkelig å vise disiplene at all grunn til frykt og redsel, fortvilelse og motløshet var borte, gjentar han denne herlige hilsenen: "Fred være med dere."

"Fred være med dere!" Denne hilsenen møter også Jesus oss med i sitt Ord. Jesus sier til oss også "Fred være med dere!" Og det kan han gjøre fordi han er både…

1. Fredsstifteren, og
2. Fredsbringeren

1. Fredsstifteren

Begrepet "fred" går som en rød tråd gjennom hele Bibelen. Det begynner med den aronittiske velsignelsen som vi avslutter alle våre gudstjenester med: "… Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred." Profetene taler om fredsfyrsten som skal komme og opprette sitt fredsrike. De mest kjente stedene er vel de vi leser hos profeten Jesaja, først i det 9. kapitlet: "Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste" (Jes 9,6). Og videre i det 52. kapitlet: "Hvor fagert det er når den som bringer gledesbud, kommer løpende over fjell, melder fred og bærer godt budskap, forkynner frelse og sier til Sion: ´Din Gud er konge!`" (Jes 52,7). Hos profeten Jeremia leser vi: "Jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp" (Jer 29,11). Og profeten Esekiel forkynner: "Jeg vil sette en hyrde over dem, min tjener David, som skal gjete dem. Han skal gjete dem og være deres hyrde… Så slutter jeg en fredspakt med dem" (Esek 34,23-25).

Alle disse fredsløftene kjente disiplene til. Og når vi videre tenker på hvordan englene sang for hyrdene ute på marken etter at fredsfyrsten, Jesus Kristus, var født: "Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!" (Luk 2,14), og når vi tenker på hva den gamle Simeon sa etter at han hadde fått holde Jesusbarnet i sine egne hender: "Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred!" (Luk 2,29), og når vi husker hva Jesus selv sa til disiplene sine like før han ble tatt til fange og ført til Golgata for å korsfestes: "Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet… Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen" (Joh 14,27-28) – da er det bare én ting å si, nemlig at Jesus Kristus er den rette fredfyrsten. Etter at Jesus var stått opp fra de døde og hilste sine disipler med ordene: "Fred være med dere!" da framstod han som den virkelige fredsstifteren. Da forkynte han at det årtusener gamle fiendskapet mellom Gud og mennesker var kommet til ende. Det var stiftet fred mellom Gud og mennesker!

Men hvordan kunne disiplene tro dette? Hvordan kunne de overhode tro at Jesus var den rette fredsstifteren? Hvordan kunne de vite at det virkelig var stiftet fred mellom Gud og mennesker? I deres hjerter var det ikke fred. De var redde, ikke bare for jødene, men også redde og fortvilet fordi de hadde syndet. Selv om alle sammen, og spesielt Peter, hadde lovet Jesus at de aldri skulle svikte ham, flyktet de hals over hode da soldatene kom for å gripe ham. De var så feige og redde for sitt eget skinn. Og Peter da – denne hovmodige Peter som trodde at han kunne stå fast selv om alle de andre sviktet! Hvilken grov sviker var han vel ikke selv! Tre ganger fornektet han sin Herre og Mester – av pur redsel, av pur feighet.

Så disiplene var redde! De var fulle av skyldfølelse og skam. Ikke trodde vel de at Gud var fredelig stemt mot dem. Ikke kunne vel de forstå at Gud kunne hadde fredstanker med noen som hadde sviktet så grovt.

Så for virkelig å overbevise disiplene om dette, viste Jesus dem et tydelig og klart tegn på at det var sluttet fred med Gud. Hva var dette tegnet? Vi leser: "Da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side." Hendene hans og siden hans var tegnet. Han viste dem ikke dette bare for identifisere seg selv, bare for at de ikke skulle være i tvil om at det var ham. Han viste dem ikke dette bare for å gjøre det helt klart for dem at han som stod lys levende framfor dem, var den samme som de hadde naglet til korset og som soldaten hadde stukket spydet i siden på. Men Jesus viste dem dette også for å henvise deres fryktsomme og fortvilede hjerter til det som skjedde på korset etter at han hadde forkynt freden.

Det er som om Jesus vil forsikre dem: "På grunn av disse naglemerkene og dette såret i siden, på grunn av min lidelse og død, har jeg kjempet mot og overvunnet alle deres fiender. Dermed er nå freden opprettet. Jeg har oppfylt det som profeten har sagt om meg: ´Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom` (Jes 53,5)".

"Han viste dem sine hender og sin side" – den levende og oppstandne viser dem dødsmerkene og sier dermed samtidig: "Min himmelske Far har godkjent løsepengen som jeg har betalt, nemlig mitt eget legeme og blod, min lidelse og død. Dette har min himmelske Far godtatt som en full og hel løsepenge for alle menneskers synder. Han har oppvekt meg fra de de døde og dermed erklært for all verden, at mitt sonoffer var tilstrekkelig. Nå fins det fred med Gud. Gud er tilfredsstilt. Han har ingen flere krav og fordringer å komme med til menneskene."

Fordi menneskenes frafall fra Gud og deres synd mot Gud var årsaken til fiendskapet mellom Gud og mennesker, så er det dermed stiftet fred mellom ham og oss nå når Jesus har gjort opp for alle synder. Jesus er den rette fredsstifteren. Det fins ingen annen enn ham som kan stifte fred med Gud. "Fred være med dere," sier han derfor til disiplene og til oss. Ja, den virkelige freden, freden med Gud, har vi for Jesu Kristi skyld.

Hva skjedde med disiplene da Jesus hadde vist dem sine hender og sin side? "De ble glade," står det. Selvfølgelig ble de glade! De måtte ha hatt hjerter av stein om de ikke var blitt glade. Tenk å få se igjen sin Herre og Mester! Tenk å få det synlige beviset for at han ikke var død, men at alt hadde skjedd nøyaktig som han hadde forutsagt. Tenk å få det synlige beviset for at alle deres synder var sonet! Selvfølgelig ble de glade! Deres Frelser levde. Synden var sonet. Døden var beseiret. Kristus var sannelig oppstanden.

Ja, for hva er det som skjer når et engstelig hjerte finner fred? Hva skjer når en krigstrett befolkning får høre at det er inngått fredsavtale? Det blir glede og jubel. Selvfølgelig gjør det det! Hvordan reagerer vi? Han viser seg ikke synlig for oss. Han kommer ikke til oss slik han kom til disiplene denne kvelden. Han rekker ikke ut sine korsmerkte hender og viser oss såret i siden. Likevel forkynnes freden også for oss.

I Ordet om korset, i evangeliet om Frelseren som vi hører gang på gang forkynt for oss, kommer han til oss og forkynner freden for oss. Og i nattverdens hellige sakrament hvor hver og en av oss får ta imot Kristi sanne legeme og blod under brød og vin og høre av prestens munn: "Dette er Jesu legeme som er gitt for deg… Dette er Jesu blod som er utgytt for deg", kommer han til oss og forkynner freden for oss. Hver gang vi går til nattverd forsikrer han oss helt konkret at han har fredstanker med oss, og ikke fiendtlige tanker. Det fins fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.

Hvordan reagerer vi? Vi blir glade, gjør vi ikke vel? Synden er sonet, døden er beseiret. Gud er en forsonet Gud. Klart vi blir glade!

2. Fredsbringeren

Jesus er vår fredsstifter. Men han er også fredsbringeren. Han bringer fred med seg overalt hvor han kommer og hans ord blir forkynt.

For andre gang sier Jesus til disiplene: "Fred være med dere!" Og så sier han: "Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere." Og han åndet på dem og sa: "Ta imot den Hellige Ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt."

"Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere," sier Jesus. Utsendelse betyr på latin "mission". Jesus sender ut sine disipler som utsendinger, som misjonærer. Hvorfor? For å tilgi synder og for å fastholde synder. Jesus sender dem ut for å bringe den freden han allerede har stiftet mellom Gud og mennesker, videre ut til andre mennesker. De troende har det samme oppdraget som Jesus fikk: å oppsøke og frelse det som var fortapt, bare med den forskjellen at de troende forkynner en hel og ferdig frelse til menneskene, nemlig den frelse som Jesus allerede har skaffet til veie da han led, døde og oppstod for alle mennesker.

Dette er et stående oppdrag, det vil si: Oppdraget og utsendelsen har ikke sluttet å gjelde. Det fins dem som mener at det bare var disiplene som fikk dette oppdraget. Men dette gjelder alle kristne. Og evangeliet må ikke stanse med oss. Vi er blitt nådd med fredens budskap av mennesker som har vært tro mot kallet, og forkynte det for oss. Kanskje var det en søndagsskolelærer, en pastor eller predikant, kanskje var det mor eller far som fortalte det til oss, eller kanskje vi hørte det fra en god venn eller venninne. Én ting er i alle fall sikkert: Vi har hørt det av en som var tro imot kallet.

Nå vil vi bære det videre til andre. Vi vil ikke at det skal stanse opp med oss. "Gå og fortell at tom er hans grav, livet han vant da livet han gav." Slik synger vi i en av våre kjære påskesalmer. "Gå og fortell!" Det er oppdraget! "…at tom er hans grav!" Det er innholdet i oppdraget! Gå og fortell at graven er tom og at han gav sitt liv for oss og for alle. "Han var død, men se, han lever!" Hvilket herlig fredsbudskap å bringe videre! Han gav sitt liv for alle menneskers synder, han ble lagt i graven, men han stod seierrik opp fra graven. Slik at nå fins det syndstilgivelse og frelse for alle mennesker i hans navn.

I går var vi samlet til misjonskveld i forsamlingen vår. Vi hørte om den misjonen som vår søsterkirke ELS driver i Peru. Vi så lysbilder fra arbeidet i små og fattige landsbyer langt opp i Andesfjellene og i de fattige slumområdene i hovedstaden Lima. Det så ikke så veldig glamorøst ut. Det var støvet og skittent overalt. Misjonærene måtte dra langt av sted, på hesteryggen og noen ganger til fots mange tusen meter over havet ofte under meget strabasiøse forhold. De måtte overnatte i enkle hus uten vann eller elektrisitet. Men er det bare mennesker som bor på koselige og rene og pene steder og i fine hus som skal få høre fredsbudskapet? "Gå ut i hele verden," sa Jesus, "og forkynn evangeliet for alle mennesker!" (Mark 16,15).

Du og jeg, da? Hva med oss? Ja, vi trenger egentlig ikke dra så langt av sted for å finne mennesker som trenger å få høre fredsbudskapet. Vi omgås med mennesker hver eneste dag som trenger å få høre at det er stiftet fred mellom Gud og mennesker. Vi kjenner kanskje noen som sliter med skyldfølelse og er fortvilet for ting de har gjort. Fortell dem at Jesus har sonet all synd da han døde på korset. Fortell dem at Gud er nådig mot alle syndere for Jesu Kristi skyld. Eller vi kjenner kanskje mennesker som ikke bryr seg om denne freden, som ikke bryr seg om synden. Disse må vi fortelle at dersom de fortsetter å leve i synd, vil de dø i synden og de står dermed utenfor himmelen. Dette sier vi ikke for å dømme dem, men for å advare dem. Det er vår hellige plikt å fortelle dem dette. "Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt," sa Jesus. "Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt," sa han også.

Men kan da Gud bruke meg? Gud kan vel ikke bruke meg som kjenner meg så liten og svak og redd og forsagt? Selvfølgelig kan han det! Og vi trenger ikke være redd for at vi skal utføre oppdraget alene, i egen kraft. "Ta imot den Hellige Ånd!" sa Jesus til disiplene før han gav dem oppdraget. Den Hellige Ånd skal være med oss og gi oss kraft, ja, være selve drivkraften. Gud den Hellige Ånd skal være med oss. "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende," sa Jesus etter at han hadde gitt misjonsbefalingen. Hver eneste dag skal han være med oss.

Og husk: Det er et fredsbudskap vi skal forkynne! Det er ikke et trist budskap vi går ut med, men det glade budskapet om freden som er stiftet mellom Gud og mennesker.

"Fred være med dere!" Det var de første ordene Jesus møtte de redde og engstelige disiplene med. "Fred være med dere!" kan vi også si til mennesker som er redde og engstelige, nedtrykte og trette, som bærer på skyld og har lyst til å gi opp. "Fred være med dere!" Fordi Jesus Kristus har kommet og stiftet fred med Gud, en fred som gjelder alle mennesker, også deg og meg! Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)