Preken over Johannes 4:46-54

Jeg tror det skjer (eller har skjedd) i livet til de fleste av oss: noen ganger føles det som om alt går rette veien, den ene gode tingen skjer etter den andre i livet ditt; alt går slik du vil, virker det som. Tilværelsen føles lett og herlig, fuglene synger, og det er ikke en eneste sky å se på himmelen. Livet er bare godt! Når vi har slike dager (dessverre fryktelig lenge siden sist, sier du?), kan det føles lett å tro og stole på Gud: "Tenk at jeg får oppleve alt dette, at Gud velsigner meg på denne måten! Gud er jammen god mot meg, dette må bety at han er glad i meg, at han er på min side!" Og det er helt sant; Gud er glad i oss, og det er han å takke at vi får oppleve mye godt.

Men: det er fare på ferde hvis vi blir avhengig av å se ytre fremgang, lykke og suksess i livet for å kunne stole på Gud og hans nåde. For hva skjer da når det kommer tider da jeg bare møter motgang og problemer, sykdom og sorg, dager og uker da alt går galt, den ene lille katastrofen følger etter den andre? Betyr da disse tingene at Gud er vred, at han hater meg, at jeg ikke er et Guds barn likevel? Er det slik dette skal tolkes?

Nei, Gud skifter ikke fra uke til uke på den måten; hans ord og løfter står alltid fast og gjelder oss, både på mørke regnværsdager og på lyse solskinnsdager. Men det er typisk for oss mennesker at vi så gjerne vil se ytre tegn og bevis: "Jeg tror det ikke før jeg får se det," sier vi. I prekenteksten vår i dag lærer vi at Jesus hjalp et menneske til å tro uten å se bevis; den kongelige embetsmannen måtte bare stole på Jesu ord, på det løftet han fikk med seg. Det fikk være nok. Og Gud vil at vi også skal lære oss det samme: å tro uten å se. Må han hjelpe oss til det.

Like før denne hendelsen vi hører om i teksten, hadde Jesus tilbrakt noen dager i landsdelen Samaria, i byen Sykar. Vi husker den samaritanske kvinnen ved brønnen og samtalen Jesus hadde med henne, om det levende vann som han ville gi henne. Hun sprang inn i byen og fortalte om Jesus, som var ukjent for folket der, og mange kom da ut til ham og lyttet ivrig til hans ord. De ville ikke gi slipp på ham, så han ble to dager der i byen og underviste. Mange kom til tro. Og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser» (Joh 4:42). Ingen tegn og under gjorde han der i Samaria; de trodde på ham fordi de hadde hørt hans ord. Ordet alene.

Men nå hadde Jesus forlatt Samaria og var tilbake i Galilea, i Kana, der han tidligere hadde vært i bryllup og gjort sitt første tegn. Og i denne landsdelen var det ganske annerledes. Der var folk for det meste kun opptatt av selve undrene han kunne gjøre. Jesus var i deres øyne først og fremst en mirakelmann; hans ord og undervisning brydde de seg visst langt mindre om. Men dette var veldig dumt. For de mektige gjerningene hans var jo tegn som viste at han var den som skulle komme, Messias, Guds Sønn. De burde jo være aller mest opptatt av å lytte til budskapet hans, det glade budskapet om Guds rike, den guddommelige undervisningen som hadde makt til å frelse deres sjeler. De fokuserte på feil ting.

Nå kom altså denne kongelige embetsmannen til Kana, han kom hele veien fra Kapernaum, en reise som normalt tok mellom seks og åtte timer. Sønnen hans lå syk med høy feber og var i ferd med å dø der hjemme. Det er ikke vanskelig å forestille seg at mannen må ha vært ganske desperat. Når en av våre aller nærmeste er dødssyke, er vi villige til å løpe til verdens ende og gjøre nær sagt hva som helst, for at hun eller han må bli reddet og bli frisk igjen. Mannen hadde sikkert prøvd forskjellige leger i hjembyen sin, men ingen kunne hjelpe. Nå satset han alt på Jesus. Og han ville ikke overlate til tjenerne sine oppdraget med å tilkalle Jesus, nei dette var så viktig at han måtte gå selv. Han forlot familien sin og håpet at den kjære sønnen fremdeles ville være i live når han kom hjem igjen, sammen med Jesus fra Nasaret, han som kunne gjøre mirakler. Da han nådde fram til Kana bad han Jesus komme ned og gjøre sønnen hans frisk, for gutten var døden nær. Han bad ham komme, står det på norsk. I den greske grunnteksten står ordet for "bad" i en verbform som uttrykker at dette var noe som gjentok seg: han begynte å be, og han fortsatte med det. Han maste altså på Jesus, bønnfalt ham gjentatte ganger: "vær så snill, kom!"

Svaret Jesus gir ham virker kanskje litt merkelig, synes vi; på en måte ganske uvennlig, ufølsomt og hardt. Han sier: «Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke.» Stakkars mann, han er jo desperat, og så får han høre dette? Forstår ikke Jesus hvordan han har det? Kan han ikke bare hjelpe mannen slik som han ber om? Mannen gav ikke opp, men bad innstendig: «Herre, kom – før gutten min dør!» Jesus forstod denne mannen veldig godt, han visste hva som bodde i ham, ja, han vet hva som bor i oss alle, og han vet akkurat hvordan han skal gå fram for å hjelpe oss. For det er det han vil, hjelpe oss. Med disse ordene «Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke», ville han få mannen til å ransake seg selv, han ville riste litt i ham for å løsrive troen hans fra denne fikseringen på ytre tegn, at troen hans isteden skulle feste seg ved hans guddommelige ord, og stole på ham uten å ha synlige bevis.

«Gå hjem, din sønn lever!» sa Jesus. Det var et løfte om at gutten ikke skulle dø. Så står de merkelige ordene: "Og mannen trodde Jesu ord og gikk av sted." Vi kunne vel ventet at han ville protestere litt og si: "Må jeg virkelig vende tilbake alene? Du mener altså at du ikke vil komme med meg? Nei, hør nå her, Jesus! Jeg er en kongelig embetsmann, og jeg har kommet lange veier for å be deg om hjelp. Sønnen min ligger hjemme i Kapernaum og holder på å dø, og så sender du meg tilbake bare med en kort setning på fem ord, "Gå hjem, din sønn lever"?! Hvordan kan jeg være sikker på at det er sant? Bare fordi du sier det?! Tenk hvis det ikke virker! Tenk hvis jeg kommer hjem igjen og så ligger sønnen min der fremdeles syk, bare enda verre; da blir det for sent å redde ham. Den risikoen kan jeg ikke ta. Nei, jeg må nok insistere på at du blir med meg, Jesus, for sikkerhets skyld; jeg tør ikke å bare stole på disse ordene du gir meg…!" Nei, mannen sa ikke noe slikt. Han var nok forundret over Jesu respons, det var jo ikke slik han hadde tenkt seg det. Han fikk bare med seg Herrens ord og løfte, «Gå hjem, din sønn lever!» Dette mektige løftet skapte tro i ham, og han satte alt sitt håp til det. Det var nok for ham. "Mannen trodde Jesu ord og gikk av sted," står det bare.

Jesus oppnådde akkurat det han ville. Det var av kjærlighet han hadde refset mannen for hans svake og overfladiske tro. Jesus ville at han skulle stole på hans ord, stole på at det var sant og at det virket, selv om han ikke kunne se noen synlig virkning der og da. For det er det som kjennetegner en sann tro. Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser, står det i Hebreerbrevet (11:1).

Jesus vil at også vi skal stole fullt og fast på hans ord, at det er sant, selv om vi kanskje verken kan se eller føle at det er sant. Gjennom sitt ord virker han, gjennom ordet vil han hjelpe oss, der er han oss nær. Noen tenker kanskje som så: "Hmm… - gjennom "ordet", sier du? Ja, dette har vi hørt så mange ganger før; - ordet, ordet og ordet. Men hvordan kan nå egentlig ordet hjelpe meg? Har nå det egentlig så stor makt? Ser vi ikke og opplever vi ikke stadig midt iblant oss hvor forgjeves ordet er, hvor lite virkning det har? Det skjer jo ingenting! Tenk om vi bare kunne få se litt mer action! Noen mektige tegn, noen av alle de fantastiske ting Gud kan gjøre! Og få oppleve store ting i lag med Jesus! Ja, da ville vi synes at vi hadde noe å bygge på. Men - skal vi bare stole på ordet?"

Når de tunge motgangstidene kommer over oss, når det virker som om alt som kan gå galt går galt, og vi blir deprimert og ikke merker noe som helst til slike søte og glade følelser fordi vi er frelst; da er det fort gjort at vi kan miste all tiltro til Guds løfter om at han er oss nådig. For vi ser jo ingenting, føler og opplever ingenting av det. Det er jo alt annet enn herlighet og fryd i mitt liv. "Kanskje jeg har mistet Jesus; kanskje han aldri har vært min? Jeg kan jo ikke se noe som helst i meg selv som tyder på at jeg er et Guds barn." Når vi erfarer syndens makt i oss, merker med oss selv at vi fremdeles er uverdige, elendige syndere, fylt av all slags selviskhet, likegyldighet, kulde, ukjærlighet, urenhet og verdslighet; ja, da våger vi nesten ikke å tro på Guds nåde. "Jeg trodde jeg var en kristen, men når jeg ser alt dette i meg selv, blir jeg helt forskrekket; jeg kan nesten ikke bare tro på Guds løfter om nåde, slik som jeg er...!

Men nå er det slik med løfter, at når vi selv lover noe, (selv om vi kanskje ikke er helt 100% sikre på hvordan vi skal klare å oppfylle løftet), blir vi ganske fornærmet og triste dersom den personen vi har gitt et løfte svarer at han nok ikke bare kan stole på det vi sier uten at vi legger fram bevis som han kan se med sine egne øyne (!) "Hva?!" tenker vi da, "tror du meg ikke på mitt ord? Vil du ikke ta løftet mitt alvorlig? Jeg lover deg jo…!" For vi vil jo gjerne anses for å være ærlige folk, som holder det vi lover.

Men tenk da på Guds ord og løfter! Gud har all makt – kan han ikke oppfylle det han lover? Var det litt ugjennomtenkt eller forhastet det han sa da han lovte deg sin nåde? Var han kanskje ikke klar over hvor ille det stod til med deg, hvor store og mange dine synder er? Mener han ikke det han sier, når han taler til deg og gir deg sine store løfter om tilgivelse og frelse for Jesu skyld? Jo, han mener det i fullt alvor.

Er det ikke egentlig en stor skam hvordan vi ofte tviler på Guds ord og løfter? De er visst ikke bra nok for oss? Vi vil helst se noe, tegn og bevis, og helst føle og oppleve saker og ting før vi tror? Er ikke dette egentlig en stygg fornærmelse mot Gud? «Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke», sa Jesus.

La oss i dag lære av Jesus det samme som den kongelige embetsmannen lærte, å stole på Guds ord, å tro uten å se! For det er jo Gud selv som i sitt ord sier til deg, akkurat slik du er i deg selv nettopp nå, at Han elsker deg, og at han har sendt sin egen sønn til verden for deg. Guds sønn ble menneske, for å frelse deg fra dine synder, fra døden, djevelen og en evig fortapelse. For vår skyld levde Jesus et fullkomment lydig liv her på jorden og ofret seg selv på korset som et sonoffer for verdens synd. Dette gjelder akkurat deg. På grunn av frelseren din erklærer Gud at du er skyldfri, tilgitt, du er rettferdig, du er fri! Ikke på grunn av noe i deg selv, men bare av nåde, helt ufortjent. Jesus stod opp fra de døde og sitter nå ved Faderens høyre hånd, og han har lovet deg og meg at vi også skal få komme og være der han er, i himmelen.

Den kongelige embetsmannen trodde Jesu ord og gikk av sted; han hadde et godt stykke å gå før han kom hjem, men da han endelig var framme ved målet, fikk han se med sine egne øyne at det var helt sant det Jesus hadde sagt. Vi som tror er jo også på vandring mot et mål, vårt himmelske hjem. Og vi synes ikke akkurat at vi ser så mye alltid av det vi håper på; det føles ikke alltid så bra. Mange sorger, problemer og synder forstyrrer gleden. Likevel skal vi få lov til å stole fullt og fast på det Gud sier til oss i sitt ord, at han har tilgitt oss alle våre synder for Jesu skyld og at vi er arvinger til det evige liv. Det er først når vi kommer fram at vi får se med egne øyne og erfare den store gleden og herligheten i himmelen. Men allerede her og nå får vi ha denne vissheten om syndsforlatelse og evig liv. En del har ment at det ikke er særlig fromt og fint å ha full visshet; at det er bedre å være litt usikker. Men det er ikke noe fint med å tvile på Gud. Det er Gud selv som har gitt oss løfter om sin kjærlighet og nåde, derfor kan vi stole fullt og fast på dem. Og gjennom disse mektige løftene og denne vissheten gir Gud Den Hellige Ånd oss kraft til å leve et nytt liv, allerede her og nå; kraft til å leve for Gud og for vår neste. "Salige er de som ikke ser, og likevel tror," sier Jesus (Joh 20:29). Ja, salig er du som ikke ser, og likevel tror. Amen.

(Pastor Tor Jakob Welde)