Har du noen gang opplevd å gå på tur i skogen eller i fjellet med solen stekende fra en skyfri himmel? Du er våt av svette og det eneste du tenker på er å få noe å drikke. Så kommer du til en sildrende bekk, med friskt, klart og rent vann, og du legger deg ned på alle fire og drikker og drikker til du har slokket tørsten. Det er herlig, ikke sant?

Dette enkle bildet er det Jesus bruker i dag for å forklare noen veldig viktige sannheter for folket som hørte på og for oss. Men han taler selvfølgelig om åndelige ting. Han taler om en åndelig tørst som han vil slukke. Og han taler om at de som selv har fått slukket sin åndelige tørst, skal være som nye kilder som bringer fram levende vann til andre som tørster.

Vi feirer pinse i dag. Pinsen er blitt kalt for kirkens fødselsdag, den dagen da den store innhøstingen begynte, den dagen da Gud begynte den store innsamlingen av tørstende sjeler til den hellige kristne kirken, de helliges samfunn. Det tales også om en høytid i teksten vår. Denne høytiden er løvhyttefesten, den store takkefesten som israelittene feiret etter at avlingen var høstet inn og til minne om da Israels barn vandret omkring i ørkenen og bodde i løvhytter.

Under denne høytiden er det altså Jesus stiger fram i Jerusalem og roper ut: "Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!"

Dersom vi kjenner til tradisjonene som fulgte den jødiske løvhyttefesten, forstår vi kanskje bedre hvorfor Jesus bruker slike bilder som han gjør her. Jesus var jo veldig flink til å bruke bilder som passet inn i situasjonen. På hver av de syv festdagene under løvhyttefesten fylte nemlig presten vann i et gullbeger fra Siloa-kilden i Kedron-dalen utenfor Jerusalem, tømte vannet ut på den ene siden av alteret i templet, mens det ble blåst i trompeter og folket lovpriste Herren og sang et vers fra profeten Jesaja: "Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder" (Jes 12,3).

Midt i denne høytiden står Jesus fram og forkynner med høy røst: "Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!"

Det er ikke ofte det fortelles at Jesus stod fram og ropte ut sitt budskap med høy røst. Som oftest satte han seg rolig ned, slik som den gangen han talte i synagogen i Nasareth, eller da han satte seg ned med disiplene og holdt Bergprekenen for dem., eller da han tok inn til Marta og Maria. Men det fins tider da det gjelder å reise seg og rope ut budskapet. Det fins tider da det er viktig at det blir brukt en høy og klar røst for at budskapet skal bli hørt.

Og dette var et slikt tilfelle. Det hersket nemlig stor forvirring i Jerusalem angående Jesus. Folket hadde de forskjelligste oppfatninger om ham. Noen sa: "Han er en god mann", mens andre sa: "Nei, han fører folket vill!" (Joh 7,12). Noen mente at han måtte være Messias, mens andre trodde at han bare var en bedrager. Det hersket full forvirring. Hvem var Jesus egentlig? Ingen kunne gi klare svar. Ikke en gang disiplene var sikre på hvem han var og hva hans oppgave på jorden var. Også de var påvirket av jødenes falske og jordiske Messias-forhåpninger.

Slik var det også den første pinsedagen i Jerusalem. Også da hersket det en stund full forvirring. Jesus hadde lovet disiplene at de skulle få kraft når den Hellige Ånd kom over dem, og da pinsedagen kom, hørte de et brus fra himmelen som om det blåste en sterk storm, og tunger som lignet på ildtunger kom til syne og satte seg på hver av disiplene. Og så begynte disiplene å forkynne evangeliet på andre tungemål, slik at alle som var til stede, fikk høre evangeliet forkynt på sitt eget språk. Men hva ble reaksjonen på alt dette ekstraordinære? Det står at folk visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: "Hva er dette for noe?" Og det var til og med de som gjorde narr av disiplene og sa at de hadde drukket seg fulle (Apg 2,12-13). Men da var det at Peter trådte fram, og midt i forvirringen hevet han røsten sin og holdt sin mektige pinsepreken for folkemengden (Apg 2,14). Også da var det nødvendig å stå fram og skjære gjennom forvirringen og forkynne budskapet med klar røst.

Hva var det Peter forkynte denne første pinsedagen? Det samme budskapet som Jesus forkynte under løvhyttefesten, og det samme budskapet som vi skal forkynne i dag: budskapet om frelsen, budskapet om tilgivelse for angrende synder. Midt i forvirringen forkynte Peter frelsen. Midt i forvirringen stod Jesus fram og talte om seg selv som det vann som slokker all åndelig tørst. Skal vi forkynne noe annet inn i vår forvirrede verden? Skal vi la oss påvirke av alle ideologiene og tankene som strømmer inn over oss i vår tid og som lover å slokke vår åndelige tørst og gi oss et nytt og bedre liv? Skal vi være med på å øke forvirringen og uklarheten ved at også vi slutter å forkynne det rene og klare evangeliet? Nei, vi må mer enn noen gang stå på vår post og forkynne klart og tydelig: "Den som tørster, la han komme til Jesus Kristus, han som er verdens Frelser, og få drikke!" Vi må skjære gjennom forvirringen og uklarheten og forkynne det rene og klare Guds ord for menneskene.

Jesus sier: "Den som tørster, la han komme til meg og drikke!" Hvem er tørst? Hvem er den som tørster? Er mennesket av naturen tørst? Ja, det fins de som mener at mennesket har en naturlig lengsel etter Gud. Alle mennesker søker egentlig etter Gud, det er bare det at de gjør det på forskjellig måte. Men dette stemmer ikke med Bibelen. Det naturlige mennesket søker ikke Gud. Ifølge Bibelen er det ingen som søker Gud, ikke en eneste (Rom 3,11). Det menneskene av naturen trakter etter, betyr fiendskap mot Gud (Rom 8,7). Det kan nok hende at det naturlige mennesket har en slags religiøs tørst, en slags religiøs lengsel, men den må ikke forveksles med den ekte tørsten etter det rene, klare evangeliet. Vi er enig med vennen til Job, Elifas fra Teman, som sa at mennesket "sluker urett likesom vann" (Job 15,16). Mennesket har nok en tørst - men det er en tørst etter det onde, en tørst etter å tilfredsstille sitt onde begjær, en tørst etter å få godkjennelse for sin egen rettferdighet.

Den tørsten verken kan eller vil Jesus slukke. Han vil ikke befeste oss i vår egenrettferdighet og synd. Nei, det er nok en helt annen tørst han taler om. Han taler om en tørst etter det ekte, rene vannet. Han taler om en tørst etter syndenes forlatelse, tørst etter fred med Gud, tørst etter nåde og barmhjertighet.

Mer en noen annen visste Jesus hvordan han skulle gjøre mennesker tørste. Mer enn alle andre visste han hvordan han skulle avkle menneskenes synder. Før han drog opp til løvhyttefesten, hadde han sagt til sine brødre: Verden "hater meg, fordi jeg vitner om at dens gjerninger er onde" (Joh 7,7). Ja, den som tror at han er rettferdig i seg selv, han hater å få høre at han mangler all rettferdighet for Gud. Men til alle dem som var fortvilet og som forstod at deres egen rettferdighet var ingenting verd i Guds øyne, til alle dem som var plaget av sine mange synder, sa Jesus: "Kom til meg og drikk! Kom til meg og slukk din tørst!" Dette sier Jesus til alle syndere. Om du angrer din synd og er fortvilet over dine mange synder, om du går og bærer på en tung skyldfølelse over ting du har gjort eller sagt, om du tørster i hjertet ditt etter fred med Gud, etter syndenes forlatelse, etter nåde og barmhjertighet, etter Guds rettferdighet, kom til Jesus! Hos ham får du slukket din tørst! Hos ham fins det syndenes forlatelse, nåde og barmhjertighet. Hos ham fins alt det du selv mangler. Hele din skyld er strøket ut i Kristi blod. Og du får drikke av bare nåde. Du får ta til deg alt han har å gi. Han vil slukke din tørst helt og fullt. Han sier: "Den som tror på meg, skal aldri tørste" (Joh 6,35). Aldri tørste! Hos Jesus får du slukket din tørst for evig.

Det var også slik Peter forkynte på pinsedagen. Alle de som var kommet til Jerusalem i forbindelse med høytiden, tørstet ikke akkurat etter Jesus Kristus. De var religiøse, meget religiøse, men de hadde ingen tørst etter ham som alene kunne frelse dem. Men Peter stod fram og gjorde dem tørste. Han sa: "Så skal hele Israels folk vite for visst: Denne Jesus som dere korsfestet, har Gud gjort både til Herre og Messias. Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: 'Hva skal vi gjøre, brødre?'" (Apg 2,36). Peter skar igjennom hele deres religiøse fromhet. I sin falske religiøsitet hadde de jo til og med korsfestet Guds egen Sønn. Men de ble avslørt. Peter viste at deres religiøsitet bare var som høy og strå. Det var ingenting å bygge på.

Hva ble resultatet av Peters pinsepreken? Det stakk dem i hjertet, står det. Han hadde gjort dem tørste, tørste etter frelse, tørste etter syndenes forlatelse. Og så ledet han dem til å drikke av frelsens kilde. Han førte dem til nådens midler: "Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få den Hellige Ånds gave," sa Peter (Apg 2,38). Og det var omtrent tre tusen som drakk seg utørste av frelsens kilde denne dagen!

I vår tid er menneskene mer religiøse enn på lenge. Dagens mennesker er mer opptatt av religiøse ting i dag enn for bare noen år siden. New Age-bevegelsen har fremgang, og til og med human-etikere er opptatt av å fylle livet med ritualer. Men om menneskene er blitt mer religiøse, betyr ikke dette at de er blitt mer kristne. Det betyr bare tvert imot at de er på vei bort fra Gud, bort fra frelsens sanne kilde. I stedet for å slukke sin tørst hos Jesus, vil de slukke den i alle mulige andre religiøse oppfatninger og ideologier. Det tales i dag om en individualistisk religion, en religion der mennesker lager seg sine egne, personlige oppfatninger om Gud og frelsen. En slik religion er det som brer seg i dag, og ingen må tro at det har noe som helst med kristendom å gjøre. Ingen må tro at mennesker som f.eks. søker å finne fred med Gud og med seg selv i New Age, finner slik fred. Det er et stort og alvorlig bedrag.

Hvorfor? Fordi Jesus sier: "Den som tørster, han komme til meg å drikke!" Jesus skjærer gjennom menneskenes religiøsitet, deres falske tro på egen rettferdighet. Det gjorde Peter også. Det samme vil vi gjøre. Som Jesus og Peter vil vi gjøre de egenrettferdige tørste, tørste etter Guds rettferdighet, og så vil vi lede dem til Jesus Kristus, han som alene kan slukke tørsten for evig og alltid. For bare hos ham fins syndenes forlatelse, bare hos ham fins fred og salighet.

Jesus sier: "Den som tørster, la ham komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann." Den som har fått slukket sin egen tørst, vil gjerne la andre få slukke sin tørst. Bare tenk på hvordan det er: Du er svett og tørst etter en lang tur i fjellet, og du finner bekken med det rennende, klare vannet, og du legger deg ned på alle fire og drikker og drikker. Og så roper du til alle de andre: Her er det en bekk med herlig, friskt vann! Kom og drikk, dere også!

Det var det som skjedde med Peter og de andre apostlene. Etter at de hadde ventet i Jerusalem til pinsedagen kom og de ble fylt av den Hellige Ånd og kraft, gikk de frimodig ut og forkynte evangeliet om ham som kan slukke all åndelig tørst. De ropte til alle mennesker i Jerusalem, i Judea og Samaria og like til jordens ender: "Kom og drikk! I Jesus Kristus fins det fred og tilgivelse." Det står om alle de andre som hadde fått slukke sin tørst ved apostlenes ord, at de drog rundt og forkynte evangeliet over alt (Apg 8,4). Filip forkynte i Samaria, etterfulgt av Peter og Johannes. Og Peter drog til Cæsarea og forkynte for den romerske offiseren Kornelius og hele hans hus. Og etter at forfølgeren Saulus var blitt døpt og fylt med den Hellige Ånd, rant det også strømmer av levende vann ut over hele den romerske verden ved misjonæren Paulus' misjonsvirksomhet. Og like til denne dag har den Hellige Ånd som ble utgytt på en så spesiell og ekstraordinær måte den første pinsedagen i Jerusalem, fortsatt å utføre sin stille gjerning gjennom det evangelium som stadig nye mennesker har forkynt. Mennesker som selv har fått slukke sin tørst, har blitt til små kilder av levende vann.

Og blant dem er du og jeg. Jesus har slukket vår tørst. Vi har fått fred med Gud ved hans blod. Vi vet at alle våre synder er strøket ut for Kristi skyld. Dette evangelium vil vi fortsette å forkynne for andre så lenge vi kan. La oss fortsette å drikke av frelsens kilde, av evangeliet om Frelseren vår, så vil det også fra oss renne små strømmer av levende vann ut til andre som tørster etter tilgivelse og fred. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)