Sannheten skal gjøre dere fri - Joh 8:31-36.
Preken på Reformasjonsdagen av Tor Jakob Welde

Nåde være med dere, og fred, fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

La oss først tenke oss at dette er en søndags formiddag for 500 år siden, her i Norge. Da ville vi nok her i kirken ikke ha sunget noen salmer sammen. Presten ville nok ha sunget en del alene, på latin, et gammelt språk som nesten bare presten selv forstod. Og bibelboken som presten leste fra var også på latin. Det fantes ikke norske bibler den gangen. Og prestene i kirken syntes heller ikke det var noen god idé å få oversatt og trykt norske bibler. De tenkte at det var farlig hvis vanlige folk skulle begynne å lese i Bibelen selv; Bibelen var vel en altfor vanskelig bok for vanlige folk, tenkte de. Men en prest som het Martin Luther og som bodde nede i Tyskland, han gjorde mye bra; han begynte f.eks. å oversette Bibelen til det språket vanlige folk forstod, og han skrev mange sanger som folk kunne synge i gudstjenesten.

Så på grunn av Martin Luther begynte folk også her i Norge å synge fine salmer i kirken. Og etter hvert fikk vi jammen også bibler som vanlige norske folk kunne forstå. De første biblene som kom var svære, tunge og rådyre. Faktisk kostet en slik bibel omtrent like mye som en hel levende okse (!) Senere kom det mange mindre og billigere utgaver av Bibelen. Og i dag kan hvem som helst gå inn i en norsk bokhandel og kjøpe seg en bibel eller et nytestamente for en billig penge. Vi forstår at det ikke er noen selvfølge hvis vi ser på hvordan de har det i mange land i verden hvor det er forbudt å være kristen og hvor de mangler bibler. De få biblene som finnes må deles på; folk sitter gjerne oppe om natten og skriver av for hånd, noen kapitler eller kanskje en av evangeliebøkene, og deretter må de gi boken fra seg til noen andre som lengter etter å få lese i Bibelen. De betrakter sitt håndskrevne eksemplar av Johannesevangeliet eller Romerbrevet som familiens store skatt, som de leser om og om igjen. De synes ikke de kan få nok av Guds ord.

For en forskjell fra hvordan det er her i Norge, hvor det i dag finnes en bibel i de aller fleste hjem, der den mest står på en bokhylle til pynt og samler støv. "Vi har lest det før, hørt det før," vi er blitt mette og late. "Kjekkere å se på TV." (Ifølge noen beregninger bruker gjennomsnittsnordmannen ni hele år av sitt liv foran fjernsynsskjermen, noe som tilsvarer over 75.000 timer!) Men hvis vi ikke gidder å bruke Guds ord, så er det det samme som at vi forakter det; da bryter vi ett av de ti bud, nemlig det tredje, som handler om hviledagen og at vi skal holde Guds ord hellig, gjerne høre og lære det. Den Store Katekismen sier: "Husk på at det er Guds befaling, og at han vil holde deg til regnskap for hvordan du har hørt, lært og æret Hans ord." Å holde Guds ord hellig betyr ikke at vi skal holde oss unna det til hverdags. Selvfølgelig ikke. "Tilbake til Bibelen" sa Luther, "tilbake til Bibelen," og det gjør også vi klokt i både å si og praktisere.

Prekenteksten vår er fra Johannesevangeliets åttende kapittel, vers 31-36: Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: "Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri." De sa til ham: "Vi er Abrahams ætt og har aldri vært noens treller. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?" Jesus svarte dem: "Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Den som gjør synd, er syndens trell. En trell blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri."

Hvis vi skal forstå Guds ord til oss i den Hellige Skrift, er det viktig å være klar over at Gud der taler til oss på to helt forskjellige måter, med radikalt forskjellig innhold, hensikt og effekt. Både i det Gamle og i det Nye testamente bruker Han to ulike farger, kan vi si. Gud taler til oss med loven – og med evangeliet. De hører nøye sammen, men de to fargene må ikke få flyte over i hverandre og blandes; de må være atskilt og stå ved siden av hverandre, for vi trenger å se på begge to.

Hva skjer hvis du finner frem et malerskrin og setter i gang og blander brunt og blått, grønt og fiolett, alt oppå hverandre, hva får du da? Du får noe grumsete, mørkt og uklart noe, ikke en skikkelig farge, liksom. Og slik blir det også hvis vi blander sammen lov og evangelium.

Loven - hva er det? Loven er alt det i Guds ord som handler om hva vi skal gjøre, hvordan vi skal være, alt som krever noe av oss. "Du skal gjøre dette," "du skal ikke gjøre dette andre." Loven stiller betingelser: Du skal bli frelst og få evig liv dersom du holder loven fullkomment. Og den truer med straff hvis vi bryter loven.

Men evangeliet, derimot, sier aldri noe om hva vi skal gjøre, eller hvordan vi må være. Det handler om hva en annen har gjort, Jesus, hva han har gjort for vår skyld. Evangeliet stiller ingen betingelser, men bare overrekker oss nåde, tilgivelse, rettferdighet og fred. Evangeliet har den flotteste fargen, og det er bare evangeliet som gir oss frelse. Men uten at vi har sett på loven først forstår vi ikke hvor flott evangeliet er, og hvor mye vi trenger det.

På den tiden Martin Luther ble født, for over 500 år siden, var det faktisk blitt nokså uvanlig at prester og andre folk brukte tid på å lese og studere Bibelen, og dette med lov og evangelium hadde blitt så godt som helt glemt. Fargene i kirkens "malerskrin" fløt liksom over i hverandre, slik at alt ble noe uklart og grått. Folk feiret jo jul, fordi en frelser var født i Betlehem, og de feiret påske, fordi Jesus døde på korset og stod opp igjen fra graven. Men samtidig innbilte de fleste seg at de selv måtte stå på og gjøre flest mulig gode gjerninger hvis de skulle ha noen som helst sjanse til å bli frelst og komme til himmelen. Loven og evangeliet var blitt blandet sammen; evangeliet var ikke til å kjenne igjen, det var blitt helt formørket, helt grått, de hadde gjort det til en ny lov.

Martin Luther tenkte slik som de andre da han vokste opp og ble ung mann, han så bare loven, loven, krav, krav, krav. Han trodde det måtte være slik at hvis han bare anstrengte seg nok, ville kanskje Gud godkjenne han. Han så ikke noen annen løsning enn dette. Så Luther ble munk, bodde i et kloster, hvor han bad til alle døgnets tider, fastet, samt plaget seg selv på forskjellig vis. Men uansett hvor hardt han konsentrerte seg og strevde, klarte han aldri å bli slik han visste han måtte være: hellig. Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig, står det skrevet (3. Mos. 19:2). Luther visste at han måtte elske Gud av hele sitt hjerte, av all sin kraft og forstand, og elske sin neste som seg selv, hvis Gud skulle kunne akseptere ham, for det sier loven (Luk 10:27). Han ble mer og mer fortvilet, for han klarte ikke dette. I en av sine salmer forteller han: "Jeg flyktet fra Guds strenge dom,/ men ble av vreden rammet./ Og intet sted var hjelp å få,/ i redsel og i angst jeg så/ at helvete seg åpnet" (NoS 322, v. 3).

Selv om vi personlig kanskje aldri har følt en så stor skrekk over synden som den Martin Luther opplevde, så kjenner også vi lovens krav og anklager i samvittigheten; vi må ofte innrømme at våre tanker, ord og gjerninger er milevis fra slik de burde være. Og vi aner kanskje at de syndene som vi selv er klar over kun er som toppen av et isfjell. Da er det fort gjort at vi også begynner å søle og grise med malerskrinene våre, og blander lov og evangelium. Vi er frelst av nåde, det vet vi, det har vi lært utenat. Men så begynner vi vel av og til å tenke at "jeg får prøve å ta meg sammen, legge meg i selen. Kanskje hvis jeg bare kunne bli mer ivrig, og be mer, få mer skikk på dette tankelivet mitt, liksom overgi meg mer til Gud, bli mer levende og mer fylt av kjærlighet: da ville nok Gud etter hvert bli - ja, ganske fornøyd med meg og synes at jeg er en ganske bra kristen - ja, en virkelig disippel. Og så ville Han akseptere meg, i hvert fall mer enn før. Tenk hvis jeg bare kunne kommet meg opp på det nivået; ja, da kunne jeg nok være helt sikker på at jeg er frelst og fri." Slik kan vi fort begynne å tenke, gjerne uten at vi egentlig er bevisst hva som foregår…….

Men Gud aksepterer oss jo ikke på grunn av hvordan vi er, eller hva vi har gjort: Frelsen er jo noe utenfor oss selv! Evangeliet handler om hva en annen har gjort for oss, ikke om hvordan vi burde ha vært, og hva vi burde ha gjort! Det finns bare en vei til himmelen for oss syndige mennesker, og det er Jesus, han som er Veien, Sannheten og Livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom Ham (Joh 14:6), og altså ikke gjennom eget strev. Paulus skriver i Galaterbrevet: "Dere som vil bli rettferdige for Gud ved loven, er skilt fra Kristus, dere er falt ut av nåden" (Gal 5:4). Så dette er noe vi skal være veldig OBS på, at vi ikke begynner å blande lov og evangelium.

Martin Luther fant en bibel i klosterets bibliotek, en bok ikke behøvde dele med særlig mange andre biblioteksbrukere, for de fleste var, som nevnt, ikke spesielt interessert. Han begynte å lese, han studerte mer og mer i Bibelen, dag etter dag. Og vi vet at det jo er de som blir i Guds ord som skal kjenne sannheten og få friheten, som Jesus sa. Luther oppdaget fantastiske ting, ting som i lange tider hadde vært omtrent helt glemt. Han gjenoppdaget sannheten om det rene, uforurensede evangeliet, som ikke stiller noen krav, men bare lover oss og gir oss Guds kjærlighet og tilgivelse helt uten betingelser. Vi får bare ta imot dette helt gratis og helt ufortjent, for Jesu skyld. Vi blir "rettferdiggjort," eller frelst, ved tro, uten gjerninger.

Da Luther fikk se denne hemmeligheten var det likesom himmelen, Paradiset åpnet seg for ham, forteller han. Han som hadde trodd at han liksom måtte klatre opp til Gud trinn for trinn og egentlig frelse seg selv gjennom sine forsøk på gode gjerninger; det var jo nytteløst! Isteden hadde Gud i sin store kjærlighet forbarmet seg over oss mennesker, og steget ned til oss på jorden, for å redde oss. Jesus, Guds Sønn ble vår stedfortreder. Han steg ned hit til oss, til vårt "nivå," delte våre kår, ble vår bror, et menneske av kjøtt og blod, slik som oss, men uten synd. Og ved å leve et fullkomment hellig liv for oss her nede, kunne han så løfte opp brødrene og søstrene sine, løfte oss opp til sitt guddommelige nivå, til et liv i samfunn med Gud, den hellige Gud.

Gjennom Guds ord skjer det så at vi mennesker får del i dette hellige livet til Jesus, det er der Gud gir det til oss. Et sant kristelig liv, det får ikke du og jeg til å leve, og vi er ofte så frustrerte, skuffet og lei oss på grunn av dette. Et sant kristelig liv er det i bunn og grunn bare Han, Kristus selv, som har levd. Men gjennom nådens midler, gjennom Ordet og sakramentene, blir Hans Kristus-liv vår eiendom, det blir vårt Kristne liv. Hans sanne kristelige liv blir gitt til oss og regnet som vårt. Gud ser på oss og vårt liv gjennom Kristus Jesus; Hans rettferdighet er blitt vår rettferdighet. Når vi gir en presang til noen, vil vi jo at de skal tenke at nå er det deres, nå tilhører gaven dem. Og Gud vil at vi skal tenke på Jesu hellige liv som vårt liv, for Han har jo gitt det til oss i gave. Så da skal ikke vi tenke at det ikke er vårt.

Da Jesus døde på korset var det for å sone straffen for alle våre synder; han har betalt alt det du og jeg skyldte Gud. Det mangler ikke 5 øre, det mangler ingenting; det er fullbragt, vi skal ikke betale noe som helst for å bli skyldfri og reddet. Jesus betalte alt med sitt hellige dyrebare blod.

I Romerbrevet leste Luther at "[evangeliet] er en Guds kraft til frelse for alle som tror, … For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro." (Rom 1:15-16). Og troen, den er det motsatte av gjerninger. Troen er ikke noe som vi skal prestere, ikke en moralsk gjerning vi gjør for å fortjene Guds nåde. Troen er mer som en tom hånd som Gud fyller med alle sine åndelige gaver og velsignelser. For av nåde er dere frelst, ved tro, skriver Paulus til efeserne, det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg (Ef. 2:8). Og i Galaterbrevet står det: Men vi vet at et menneske ikke blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever, men bare ved troen på Kristus Jesus (Gal 2:16).

Martin Luther hadde lært å kjenne sannheten nå, og han var blitt satt fri. Nå var han glad! Et helt nytt lys var kommet over Guds ord: Nøkkelen til å forstå Bibelen rett lå i dette at Gud taler til oss i både lov og evangelium. Selv om en kristen er blitt et nytt menneske, har han eller hun samtidig med seg det gamle syndige mennesket, "den gamle Adam", som fortsetter å synde hver dag. Og derfor har en kristen behov for å høre både lov og evangelium.

De som Jesus snakket med i prekenteksten vår, var mildt sagt forundret og irritert: "Hvordan kan du si at vi skal bli fri?" spurte de Jesus. Han hadde jo sagt at "sannheten skal gjøre dere fri." De syntes ikke de trengte noen befrielse, de var jo ekte jøder, av Abrahams ætt. De var ikke slaver, vel? Til slutt ble de så rasende på ham at de tok opp steiner for å kaste på ham (Joh 8:59).

Det er ingen som liker å bli anklaget av loven. Ikke vi heller. "Ved loven lærer vi synden å kjenne," skriver Paulus (Rom 3:20). Det er tragisk at så mange kristne lærere og ledere i våre dager viker tilbake for å forkynne loven, for vi mennesker trenger å høre loven, ellers skjønner vi ikke hva vi skal med evangeliet.

Hva var det siste Jesus sa før han fór opp til himmelen? "Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende" (Matt 28:18-20). "Alt det jeg har befalt dere", sa han. Han sa ikke "gå ut og lær dem å holde et lite utvalg av det jeg har lært dere, det som slår best an; bare dropp resten hvis dere vil; dropp loven, kanskje, for den virker gjerne skremmende, folk blir gjerne bare irriterte og sure hvis de må høre ord som synd og djevel, og så kommer de kanskje aldri i kirken igjen." Nei, Jesus sa ikke det. "Alt det jeg har befalt dere", sa han. Og han har også sagt: Den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin Fars herlighet (Mk 8:38).

Luther gjorde en gang et tankeeksperiment: Tenk hvis det eneste Gud hadde sagt til oss i sitt ord var "La - La - La - La…..," ja så måtte jeg vel likevel synes at det var helt fantastisk at den store Gud som har skapt hele universet og alt som finnes, ville si noe til lille meg?! Selv om jeg ikke kunne forstå hva Han sa - tenk at jeg skulle få høre og lese noe som Gud har sagt! Men nå er det slik at Gud faktisk har latt oss få vite om sine tanker, sin vilje, sin kjærlighet, ikke ved hjelp av noen komplisert kode, men med menneskelige språk, ord og setninger som vi kan forstå, klart og tydelig. Drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud (2. Pet. 1:21). Og Gud har gitt oss så rikelig av det også, både i poesi, historie, brever osv. Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet (2. Tim 3:16 - Norsk Bibel 1988). Den Hellige Skrift er vår høyeste autoritet, den eneste norm, regel og rettesnor for tro, lære og liv. Jesus har sagt at Skriften kan ikke settes ut av kraft (Joh 10:35) og: Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri i evighet forgå (Matt 24:35).

Bibelen er blitt til gjennom en mirakuløs prosess, der Gud gjorde bruk av menneskelige forfattere med deres personlige stil og språk, men likevel slik at hver setning og ord ble akkurat slik Gud ville, og uten feil. David skriver: "Herrens ord er rene ord, lik sølv som er lutret i smelteovnen, sju ganger renset" (Sal 12:7). Og Guds ord er i seg selv helt klart; vi finner nok ting der som på grunn av vår begrensede forstand kan være vanskelige å forstå, men da skal vi bare, som Luther sa, ta av oss hatten for Guds ord og gå videre, erkjenne at der finnes mysterier det ikke er gitt oss å trenge inn i. Den Hellige Skrift er krystallklar når det gjelder det som er dens hovedformål, nemlig å fortelle oss hva som er nødvendig å vite for å bli frelst og salig. "Ditt Ord er en lykt for min fot og et lys på min sti" står det i Salmenes bok (Sal 119:105)." Guds ord er ikke uklart.

Guds ord er levende og virkekraftig, det vender ikke tomt tilbake (Jes 55:10-11). Dette er godt å tenke på når vi sitter og prøver å lese i Bibelen og iblant føler at vi liksom ikke får noe særlig ut av det. Vi må ikke gi opp, selv om vi ikke føler så mye mens vi leser; Guds ord virker uansett. Og det driver djevelen på flukt; bare det burde være god nok grunn til å bruke Guds ord ofte.

Når vi leser Bibelen skal vi ta loven alvorlig, men vi skal også fortsette og ikke legge boken fra oss før vi har fått ta til oss også av evangeliet. Det er evangeliet som er det største av de to budskapene fra Gud, bare der gis vi frelsen.

Gud tilgir oss i dag hvis vi har vært slurvete og sløve med å bruke Hans ord. Han sier til oss som han sa til en kvinne i Israel: Heller ikke jeg fordømmer deg; gå bort, og synd ikke mer fra nå av!" (Joh 8:11). La oss vende tilbake til Bibelen, alltid tilbake til Bibelen og la Kristi ord få rikelig plass hos oss (Kol 3:16).

Den som blir i Jesu ord, skal kjenne sannheten, sa han. Da Pontius Pilatus spurte Jesus om han var konge, fikk han til svar: "Jeg er konge. For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten hører min røst" (Joh 18:37). "Hva er sannhet?" var Pilatus´ reaksjon.

En kjent programleder på amerikansk fjernsyn uttalte for et par år siden at dersom Jesus virkelig mente at han selv var Veien, Sannheten og Livet, den eneste veien til Gud, da må Jesus være den mest innbilske og intolerante mannen som noen gang har levd! "Intoleranse" blir et stort problem for mange i vår tid, for det betyr jo at visse folk mener at deres egen tro er sann, mens andre, som tror noe annet, tar feil. Og slik er det forferdelig stygt å tenke, synes mange. Det er umulig å kjenne sannheten, det finnes ingen absolutt sannhet, mener de, alt er egentlig relativt. Men da fornekter de Kristus og hans ord. Apostelen Paulus skriver til menigheten i Kolossæ, og til oss: "Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som hviler på menneskers tradisjoner og stammer fra grunnkreftene i verden, ikke fra Kristus" (Kol 2:18).

Til slutt må det nevnes at verken Bibelen eller Martin Luther sier at det er uviktig å gjøre gode gjerninger. Mange tror visst at Luther lærte dette. Men det er feil. Gode gjerninger er viktig, men ikke som et betalingsmiddel for å få komme til himmelen, for dette er umulig. I stedet for å bruke gode gjerninger som et middel til å fortjene noe hos Gud, vil vi gjøre godt i takknemlighet til Gud for hans store godhet mot oss, for den fullt ferdige frelsen vi allerede har fått av ham, helt ufortjent og helt gratis. "Vi elsker, fordi han elsket oss først" skriver Johannes (1 Joh 4:19). Og vi slipper å fantasere og finne på ting selv som vi tror Gud har behag i, for i sitt ord har Han jo vist oss hvordan Han vil vi skal leve, nemlig i loven, f. eks. de ti bud og Bergprekenen. Der har vi en god rettledning for hvordan vi skal leve ut troen vår i det daglige livet.

Tilbake til Bibelen! Hvis vi blir i Jesu ord er vi virkelig hans disipler. Da skal vi kjenne sannheten, og den gjør oss fri. Amen.