Kirken i himmelen

Preken over Johannes Åpenbaring 7,9-17 av professor John Brug

Hva tenker du på når du tenker på kirken? Tenker du på den slik du ser den i verden i dag? Tenker du på en kirke som er splittet av falsk lære, angrepet av fiender, i kamp for å holde seg flytende på et stormfullt hav av umoral og vantro, og som stadig erfarer nye skuffelser og strid på grunn av synd og svakhet blant kirkens egne medlemmer?

Eller tenker du på den som den hellige kristne kirken, de helliges samfunn, Kristi lyteløse brud, Kristi legeme - som er gjort hellig i Kristi blod og som har fått kraft av hans oppstandelse?

Det er faktisk slik at begge bildene er riktige. Begge disse bildene var sanne når det gjaldt Kristus, så begge må være sanne når det gjelder kirken som hans legeme.

Selv om Kristus hele tiden var den allmektige Gud, så det ikke alltid slik ut. Han måtte gjennom mange vanskeligheter, lidelser og spott før han gikk inn i hvilen og herligheten.

Også kirken må gjennom to slike stadier. På jorden er den den stridende kirken, som kjemper mot fiender fra alle kanter. I himmelen er den den seirende kirken, som har endt all sin strid, og som hersker sammen med Kristus.

Johannes skrev til kristne som sto midt i denne striden - ikke bare til de kristne på hans egen tid, men til alle kristne til tidens ende. Faktum er at en av de viktigste tingene Johannes ser i Åpenbaringen, er at denne striden skal rase uten stans like fram til Kristi gjenkomst.

Men Johannes er også et annet bilde. Han ser en kirke som lever i fred i himmelen. I alle synene han får se, står disse to bildene side om side. Begge bildene er nødvendige for de kristne. Sammen lærer de oss å møte store problemer i verden, men samtidig aldri å gi opp på grunn av den herlige framtiden vi har i vente.

I vår tekst gir Johannes, den inspirerte forfatteren, oss et levende bilde av kirken i himmelen. Han viser oss at 1) Der skal vi leve for Guds åsyn, og 2) Der skal vi ha fullkommen glede.

1.

For det første, hvem består denne kirken av? "Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper og med palmegrener i hendene."

Kirken er en stor skare, så stor at den er umulig å telle, lik stjernene på himmelen eller sanden ved havets strand. Den består av mennesker fra alle tider, av alle raser og alle språk. Der skal skaden bom ble gjort ved opprøret ved Babels tårn, gjøres godt igjen. Det betyr ingenting om vi har snakket norsk eller engelsk, tysk eller finsk her. Der skal alle skillelinjer være borte, og vi skal være én lykkelig familie.

Vi skal få være med i denne skaren fordi vi er blitt frelst av Lammet. Vi skal være med ikke fordi vi har fortjent det ved vår egen godhet. Selv om vi har syndet ofte, skal vi likevel få være med fordi vi er blitt gjort hellige i Lammets blod.

Hva blir den største gleden i himmelen? Det er klart at Skriften plasserer konsekvent en sak på toppen av denne listen: Å stå for Guds åsyn er den største gleden i himmelen. Omgitt av engler skal vi få oppleve et fellesskap med Gud som til og med er større enn det Adam og Eva fikk oppleve i Paradis.

Vi skal stå omkring hans trone og ha del i hans herlighet. Vi skal bli lik ham når vi får se ham som han er.

I det vi står omkring Guds trone, skal vi lovprise og tjene ham i all renhet slik han har fortjent. Å prise Gud skulle også ha vært vår største glede her på jorden, men vi må innrømme at på grunn av vår synd, er det ofte ikke slik. Ofte har vi det så travelt med andre ting at vi ikke har tid. Ofte er tankene våre helt andre steder. Ofte blir vår tilbedelse hindret av bitre følelser overfor andre.

I himmelen skal vår tilbedelse være full av glede og iver, uten uvilje og uoppmerksomhet, uten å bli distrahert av problemer. Slik skulle vi ønske at vi kunne tilbe Gud også her og nå, men vi kan ikke. Nå er vår tilbedelse svak og kald. I himmelen skal vi prise Gud i renhet slik han har fortjent.

2.

Vårt liv i himmelen skal være helt annerledes enn vårt liv på jorden. Livet på jorden kalles "den store trengsel". Over alt i Skriften gjentas Jesu ord: "I verden har dere trengsler." Daglige opplevelser påminner oss om at "vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler".

Men Johannes ser ut over dette livet. Det nederlandske språket har et uttrykk for døden som ordrett betyr "å slippe fra lidelse". Når noen dør, sier de: "Han har sluppet fra lidelsen." Dette er en treffende måte å uttrykke tankene i teksten vår: "De skal ikke lenger sulte eller tørste, og sol eller brennende hete skal ikke falle på dem. For Lammet, som står midt foran tronen, skal være deres hyrde og føre dem til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne."

Sult og tørst er to av de mest grunnleggende behov i livet. Den som sulter, vil gjøre nesten hva som helst for å skaffe seg mat og vann. Til og med vi som lever i stor velstand, må bruke en stor del av vår tid til å skaffe oss de grunnleggende tingene i livet. Men tenk deg et sted hvor alle disse behovene blir oppfylt uten at vi trenger bekymre oss eller streve for det. Tenk deg et sted hvor det aldri er for varmt eller for kaldt. Tenk deg et sted hvor det ikke er smerte av noe slag, ingen sykdom, ingen sorger, ingen frykt, ingen bekymring, ingen skuffelse, ingen tårer. Gud skal tørke bort hver tåre fra dine øyne.

Det er viktig at vi ikke glemmer årsaken til denne lykken: "Lammet, som står midt foran tronen, skal være deres hyrde." Vår glede har sin årsak i ham. Han skal være vår kilde til liv for all evighet. Han skal gi oss et liv som er evig, et liv uten tårer.

Dette syn, dette velsignede håp får oss til å se lenger enn bare til den kirken vi ser i dag. Det gir oss mot og håp på den veien som fremdeles ligger framfor oss. Amen.

(John Brug er professor ved Wisconsin Lutheran Seminary, Mequon, USA.)