I vår tid har ordet "kristen" i manges tankeverden en dårlig klang. Å være kristen sees mer på som en belastning enn en velsignelse. Det betyr for de fleste forsakelser i livet, strenghet og brysomme regler.

Jesus anklaget fariseerne for at de stengte veien til himmelen med sine pedantiske regler og forbud. Men vi bør huske på at den samme fariseeren fremdeles bor i vårt eget hjerte. Man krever forsakelse av nesten alt som hører dette livet til. Særlig alt som mennesker nyter og gleder seg over, er synd. Bare i nødsfall får man lov til å være sammen med dem som tenker annerledes og ikke tror på Jesus. Da må man spørre seg: Hvordan skal vi da kunne følge misjonsbefalingen og vise kjærlighet til vår neste?

Lykkeligvis er ikke dette Bibelens lære om Gud, han som gav livet til mennesker som han elsker. Til livet hører også verdslige goder. "Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt" (1 Mos 1,31). Alt vi har fått av Gud, er gaver fra ham. Vi får lov til å glede oss over og nyte dem med god samvittighet. Det kan vi gjøre i større grad enn dem som ikke kjenner Gud. Sammen med andre kristne kan vi si: Disse gavene er fra vår himmelske Far, og vi kan takke ham for alt dette. Men det som Gud forbyr og sier er urett, skal vi holde oss fra. Der mennesker forvrenger og forbyr Guds gode gaver, vil vi ikke være med.

Det er vanlige menneskers hjem der man lever det livet vi har fått av Gud. Vi kan med god samvittighet gjøre utallige gode ting. "Alt du kan gjøre med din hånd, skal du gjøre etter beste evne" (Fork 9,10). Vi kan bli stimulert gjennom å reise og bli kjent med nye mennesker og kulturer. Vi bør også komme i kontakt med mennesker som ikke tror. Vi vil ikke stenge ute noen, selv om det ofte ville være lettere bare å omgås likesinnede. Vi kan be om at vårt hjem blir et sted der også de som ikke tror, føler seg velkomne. Den som føler seg ille til mote i vår nærhet, er neppe interessert i vår tro.

Det er lett å si: "Vi er jo alle syndere!" Det er vanskeligere å bekjenne: "Jeg er en synder." Min syndighet synes når jeg gjør det som er urett. En kristen blir ikke syndfri i dette livet.

1 Joh 3 inneholder to vers som er vanskelig å oversette. Både vers 6 og 9 taler om at en kristen ikke kan gjøre synd. Likevel har Johannes tidligere med alvor advart mot slike lærere som påstår at de har oppnådd syndfrihet og kan leve uten synd (1 Joh 1,8-10; 2,1). Motsier Johannes seg selv, eller hva betyr dette?

Det er forskjell på å falle i synd og å leve i synd. Hvis en person ved en feiltakelse kjører med bilen i feil retning inn i en enveiskjørt gate, bryter han loven like mye som den som gjør det samme med hensikt. Men om bilføreren stoppes av politiet og stilles for retten, tar dommeren hensyn til om handlingen var gjort med vilje eller ikke. Martin Luther sa: "Du kan ikke hindre fuglene i å fly over hodet ditt, men du kan hindre dem i å bygge rede på hodet ditt." En kristen kan ikke hindre fristelser – og ikke heller alltid at han faller – men han forsvarer ikke synden. Dersom det skjer, er det alvorlig.

Vi bør huske på den innbyrdes rekkefølgen når det gjelder frelsen og helliggjørelsen: Syndfrihet er ikke forutsetningen for å bli en kristen. Guds barn er ikke syndfrie. Paulus kaller synden som bor i oss, for kjøttet. Det er umulig å bli fri fra kjøttet i dette livet. Like umulig er det å bli fri fra synden.

Vi er altså ikke bare syndere i utgangspunktet, men vi gjør også synd. Og syndene vi begår, er virkelige synder, iblant til og med grove. De skader vårt eget og vår nestes liv i virkeligheten. I dette livet blir det aldri en dag da vi ikke trenger Jesus som våre synders og hele verdens forsoner.

En del mener at i et kristent hjem finnes det ingen vanskeligheter dersom troen er "riktig" og om "man lever i overensstemmelse med Guds vilje". En slik påstand er en fornektelse av virkeligheten. Hvordan skulle to ulike, ufullkomne og syndige mennesker – eller flere, dersom det finnes barn i familien – kunne leve sammen uten konflikter?

Vi er syndige mennesker, og det merkes i våre hjem. Man krangler, blir sint, har ulike meninger og sier ting man senere angrer på. Selv om Jesus har lovet å beskytte og bevare oss, kommer vi ut for samme farer og vanskeligheter som andre dødelige. "En og samme lagnad møter alle", sier Forkynneren (9,2). At vi er Guds barn, er ingen heldekkende forsikring mot ulykker, sykdom, død, økonomiske bekymringer og relasjonsproblemer.

Det finnes en bok i Bibelen som taler om nettopp dette: Jobs bok. Den handler om en from mann som hadde uvanlig stor fremgang i livet. Job hadde penger og en lykkelig familie og tjente Gud på en uklanderlig måte. Men da han senere i livet møtte den ene ulykken etter den andre, ble han bitter og anklaget Gud for urettferdighet. Slik er det også med oss. Det er naturlig å tenke slik Jobs venner tenkte: Den som har fremgang, er så god at han har fortjent fremgang. Den som rammes av lidelse, har fortjent lidelse. Men livet er ikke så konsekvent.

Job forkastet likevel ikke Gud i sin fortvilelse og bitterhet, men overlot seg selv og sin sak til Gud og ropte ut sin smerte til ham. Gud var lenge taus, men svarte til slutt. Noe liknende har mange lidende mennesker fått erfare. De har forblitt i Guds hender i sin lidelse. De har ikke forstått hvorfor de rammes, men de har også i sin smerte stolt på Gud. Og på en uforklarlig måte har Gud vært dem nærmest nettopp i deres lidelse. De har forstått hans kjærlighet når han har straffet og gitt dem motgang. Nettopp da har det blitt klart at Gud er god og ikke forlater sine egne.

Det er merkelig at den største takksigelsen til Gud kommer midt i vanskeligheter og mørke og ikke i ære og fremgang, selv om det også er Guds gaver. I vanskeligheter lærer Gud oss hvor god og full av nåde han likevel er. Kanskje er det nettopp derfor han har latt deg rammes av vanskeligheter. Han vil at du skal lære hans godhet og nåde bedre å kjenne. Jobs bok viser at i hvert ulykkesbud til Job inngår en skjult, dobbel velsignelse (42,10).

Det er altså virkelig ikke slik at en familie er forlatt av Gud dersom den har vanskeligheter, f.eks. med barna, arbeidsløshet eller sykdom. Vi mener heller ikke at den familien som har fremgang, velstand og lykke, skulle ligge spesielt godt an hos Gud. Selv om det skulle se ut som om noen av familiens vanskeligheter er følger av synd, er vår første oppgave ikke å lete etter skyldige. Vår oppgave er å hente inn i familien Guds tilgivelse og løfte om at han ikke forlater menneskene i dypeste nød.

Et kristent hjem er et hjem der man iblant nyter gode dager og iblant kjenner dyp smerte, men der Gud er nærværende i de gode dagene og fremfor alt i de vanskelige (Sal 50,15).

Et ord var for israelittene ikke bare navnet på en ting, men en uatskillelig del av tingen selv. En person ble oppfattet identisk med sitt navn. Han eller hun virket der hans eller hennes navn ble nevnt. Ordets spesielle verdi fremheves ytterligere når det er snakk om Guds ord som går ut fra Guds person og virker som skapende kraft. I Johannesevangeliet ser vi tydelig hvordan Jesu ord representerer ham selv (Joh 1,1, 15). "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem" (Matt 18,20). Når man leser og lytter til Guds ord, kommer Gud selv til stedet, berører og virker. Det skjer også når det ikke føles slik. Om du vil at Gud skal komme inn i ditt hjem, føde og styrke troen, skal du bruke hans ord. Gjennom sitt ord utfører han sitt verk i oss. La oss ikke holde Guds gode verk borte fra oss, våre kjære og våre gjester.

På grunn av Kristi forsoningsdød har Gud allerede tilgitt syndene, og derfor får vi syndenes forlatelse uten den minste prestasjon. Men den menneskelige fornuft forstår ikke nådens evangelium. Derfor er det meningsløst å appellere til fornuften når vi forkynner evangeliet. Bare Guds lov skaper behov for å ta imot evangeliet. Troen på evangeliet er alltid en under som bare Gud kan utføre. Det er viktig at det rene evangeliet alltid kommer fram når vi taler. Blant våre tilhørere kan det finnes mennesker hos hvilke loven har utført sitt verk, selv om vi ikke tror det. Det er viktig at både lov og evangelium forkynnes, men uten at de blandes med hverandre.

Å blande lov og evangelium er lett for oss, ettersom mennesket er logisk av natur. Det vil ikke slippe inn noen i himmelen så lett som evangeliet gjør: "Angre nå nok og rett opp din livsførsel, så skal du få tilgitt dine synder", eller "du får dine synder tilgitt hvis livet ditt heretter blir forandret." Slike vilkår er å blande lov og evangelium, og da forsvinner evangeliet. I det sanne evangeliet finnes det ingen vilkår for tilgivelsen. Det er av dette evangeliet at troen fødes og styrkes. Av dette evangeliet får man kraft til å leve og kjempe mot synden. Man får en god samvittighet. Man får et evig liv.

Med årene har min kone og jeg innsett at man ikke en eneste kveld behøver å gå og legge seg uten å klare opp i dagens krangel. Så lenge vårt gamle menneske lever, går det knapt an å unngå uenighet. Men det er viktig ikke å legge seg uforsonlig og ikke å bale med samme sak i dagevis. Det trengs tilgivelse uansett hvor vanskelig det er å tilgi slikt som sårer dypt, hvor vanskelig det enn er å snakke om sine egne feil og bekjenne at man har gjort urett.

Vår tilgivelse burde være som Guds tilgivelse. Gud trekker ikke fram igjen i minnet det han har tilgitt. Den tilgitte misgjerningen er utslettet som om den aldri hadde funnes. Men vi mennesker klarer ikke det som Gud klarer. Vi kan grave fram og minne om allerede tilgitte synder. Eller også tier vi om dem, selv om vi ikke klarer helt å glemme dem.

Tilgivelse er en viljeshandling og en åndelig holdning. Det er viktig bevisst å ville tilgi. Da vi giftet oss, lovet vi å ville vise kjærlighet. Når vi forulemper eller blir forulempet, kan vi ikke kreve at vreden hos den krenkede forsvinner med en gang, til tross for at vi har bedt om tilgivelse. Vi må gi følelsene tid. Følelsene er langsommere, men vi kan si at vi vil tilgi. Viljen til tilgivelse gir ny niste på livsveien.

Takknemlighet kommer fra hjertet som svar på alt det gode vi har fått erfare. Utakknemlighet mot Gud fører til hedenskap (Rom 1,21) på samme måte som syndefallet begynner med utakknemlighet mot Gud (1 Mos 3,2f).

Takknemlighet mot Gud er ikke avhengig av omstendigheter. Midt i fremgang og velstand kan man finne misfornøyde mennesker, og under vanskelige forhold takknemlige og fornøyde. En takknemlig holdning kan man lære seg allerede som barn. Hjemmets klima virker inn. Takknemlighet kan man også til all lykke lære seg senere. Vi kan jevnt og trutt lære oss takknemlighet av Gud. Jesus selv har gitt oss et forbilde. Paulus begynner alltid sine brev med takksigelse (se f eks Rom 1,8; 1 Kor 1,4; 2 Kor 1,3; Ef 1,3). Takknemlighet er en uatskillelig del av et rett gudsforhold. En kristen takker Gud under alle livets forhold (1 Tess 5,18)

Et takknemlig sinn gir styrke. Det er som om det har badet og blitt renset. Takknemlighet er også en sterk kraft mot misunnelse og bitterhet. Den frigjør fra misunnelig sammenligning. Den styrker evnen til å elske og villig dele livets gaver med andre mennesker.

Underdanighet er i følge Det nye testamente karakteristisk for livet i Kristi fellesskap. Dette blir ofte misforstått. For den som lever på verdens vis, er underdanighet fornedrende eller i det minste ubehagelig. Man tar for gitt at makt er en fordel ettersom makten gir makthaveren mulighet til å utnytte andres tjenester.

I Det nye testamente er det tvert om. Underdanighet er å bøye seg under Guds ordning for at vi skal kunne handle rett og tjene hverandre. En kristen vet hele tiden hvilken Herre han tjener. Derfor er tjenerskapet ikke fornedrende. Det utføres på en ny måte og i en annen ånd enn før. Dette kommer tydelig fram i Paulus’ brev til efeserne: "Underordne dere under hverandre i ærefrykt for Kristus!" (Ef 5,21).

Paulus snakker om underdanighet på tre viktige områder: i ekteskapet, i forholdet mellom foreldre og barn og mellom husherrer og tjenestefolk. Tidligere ble disse bibelstedene kalt for hustavler, og de ble lest som en slags modell for borgernes hverdagsliv. Men gjør man dette, misforstår man Paulus.

I Det nye testamente finnes det rikelig med eksempler på hvordan Åndens nye liv er, hvordan man lever som født på ny og kristen, som lem på Kristi legeme. Om man gjør dette om til en samfunnslov som gjelder alle mennesker, også dem som ikke lever i tro på Kristus, blir hele saken fordreid. Da gjør man en glad og frivillig underdanighet for Kristi skyld til en plikt, som noen har rett til å kreve og kan bruke feil for å dra nytte av sin neste.

I Guds menighet skal det ikke forekomme konkurranse, selvhevdelse eller kamp om viktige posisjoner. Det er viktig å ha dette i minnet når vi leser Paulus’ ord om ekteskapet. Det er snakk om hva kristne ektemaker gjør av kjærlighet til sin Herre når de vil bøye seg under hans ordning.

Bibelens undervisning om underdanighet har heller ikke noe å gjøre med mannens og kvinnens intelligens eller dyktighet. Derimot har den å gjøre med Guds visdom: Gud har ved planleggingen av familielivet latt oss vite hva som er viktig for et fungerende og harmonisk ekteskap: Hustruen skal være sin mann underdanig, og mannen skal elske sin hustru slik som Kristus har elsket menigheten og gitt seg selv for den.

Underdanighet er en sak som er vanskelig å forklare uttømmende. Den bør likevel ikke forbigås på grunn av at det er vanskelig. Det er først og fremst et spørsmål om innstilling og forholdet til Gud selv og hans ord. Gud har gitt oss denne formaning for å beskytte livet, for å velsigne, for å bygge mannens og kvinnens mest intime relasjon, ekteskapet, som står under Guds særskilte beskyttelse.

Mannen og kvinnen sammen og begge hver for seg, er Guds bilde og forsont og gjenløst av Jesus. Underdanighet er alltid frivillig, et hjertets valg og innstilling uten tvang. Framfor Gud er mannen og kvinnen likestilte og svarer bare for seg selv. Om mannen tvinger sin hustru til å bli hans tjener, bryter han det femte budet og stiller seg selv ved siden av Gud og til og med over Gud.

Underdanighet blir som alt annet i livet ufullkommen og relativ. Om kvinnen har vanskelig for å ta til seg Bibelens undervisning om underdanighet, er det ikke det spor lettere for mannen: "Dere menn skal elske hustruene deres slik Kristus elsket kirken og gav seg selv for den" (Ef 5,25). Man behøver ikke tenke lenge på dette verset før kaldsvetten bryter fram på pannen. Guds ord får mannen til å bli ganske smålåten. Samtidig kommer mange spørsmål: Lever jeg som ektemann på en slik måte at min hustru gleder seg og med fritt hjerte vil være meg underdanig? Er min kjærlighet til min hustru mye mer enn bare følelser? Er min kjærlighet slik at hun kjenner seg trygg på å leve med meg? Om relasjonen mellom makene preges av kjærlighet og fungerer noenlunde, trenger man ikke måle graden av underdanighet og tjenersinn i ekteskapet så mange ganger.

Mannen har fremfor alt ansvar for sin familie når det gjelder evigheten. Hans oppgave er å sørge for at familien får høre Guds ord. Hans stilling i familien grunner seg på Bibelens undervisning om at mannen og kvinnen er ulike fordi Gud har skapt dem ulike. Å forsøke å ta bort ulikheten, er umulig og viser forakt for Guds skaperverk. Bibelens likestilling innebærer at vi er ulike, men har lik verdi – ikke at man skal bli lik hverandre for å være likeverdige.

I barnefamilier kan foreldres og barns forpliktelser diskuteres. Bibelen påbyr som Guds fjerde bud at barnet skal høyakte (hedre) sine foreldre. Vi skal ikke la barna oppføre seg på en hvilken som helst måte hjemme eller si hva som helst til sine foreldre. Men kravet om høyaktelse innebærer ikke å underkue barna og knuse deres selvstendighet.

Når det tas beslutninger om det som angår hjemmet, har begge makenes mening betydning. Om den ene parten opptrer som diktator, kan man ikke snakke om et velfungerende ekteskap. For å ha et virkelig samtalefellesskap, kreves det at man lytter mye til hverandre.

Målsetningen med samtalen er familiens felles valg. "Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv" (Rom 12,10). Om det mellom makene rår en klar og tydelig høyaktelse, kjenner ingen av partene noe som helst behov for å kjempe om makten. Høyaktelse medfører likestilling og frihet når det gjelder meninger. Et hjem bør være et sted der hver og en våger å snakke åpent om sine ideer, følelser og drømmer uten å være redd for å bli underkuet eller latterliggjort. Følelser påvirker selvsagt også samspillet i hjemmet. Det er viktig å møte hverandres følelser på en måte som bygger opp forholdet.

Å dele glede og sorg, skaper fortrolighet. Med voksende tillit blir det lettere å dele med seg av sine følelser, ønsker, frykt, glede og sorg. Dette fordyper og styrker forholdet.

Det er viktig å uttrykke takknemlighet og anerkjennelse i ord også når det gjelder hverdagslige ting og oppgaver. Hverdagslige tjenester og handlinger forvandles altfor lett til selvfølgeligheter som man glemmer å takke for. Ord som "takk", "det føltes godt", "fint at du la merke til det" osv medfører forbausende mye varme i hverdagen. Atmosfæren i ekteskapet og familien bør være slik at man kan være en feilende og ufullkommen make. Ingen av oss er fullkomne, derfor kan vi ikke forlange det av andre heller. Det er godt å være hjemme hvis man føler seg godkjent som man er, med sine feil og svakheter. Og ikke bare godkjent, men elsket.

Livet uten humor ville vært ganske trist, også ekteskapet. God humor er høflig mot andre mennesker. Den støter ikke, leker og tøyser ikke på feil tid og feil sted. Mannen har jo sin vilje, men kvinnen har sine knep. Humoren har fungert som terapi i mange tilfeller. Å kunne le av seg selv er bra både for en selv og for ekteskapet og bygger opp hele familiens samhørighetsfølelse. Martin Luther later til å ha vært en ordentlig skøyer sammen med sin Katarina og barna. Med Sal 51,7 som bakgrunn, sier han om ekteskapet "at man ikke oppfyller ekteskapet syndfritt. Men Gud bevarer det av nåde, ettersom ekteskapsordningen er hans verk, og han opprettholder også midt i synden alt det gode som han har innsatt i det og velsignet i det."