Hvem kan jeg være en neste for?
Det er godt å ha gode naboer. Det er godt å slippe å ligge i strid med naboen om hvor grensen skal gå og hvor høy hekken skal være. Det er fint å ha naboer som kan hjelpe til om vi trenger hjelp en dag, som kan måke litt snø for oss den dagen vi våkner med kink i ryggen, eller som kan låne oss litt sukker en søndag vi har fått gjester og ikke kan få laget vafler fordi vi ikke har sukker i hus. Men det er kanskje ikke alltid vi tenker på at våre naboer trenger oss, og spør oss selv om vi er gode naboer for dem. I dag forteller Jesus en lignelse om en som viste seg som en god neste for en som var i nød. Ofte kaller vi denne lignelsen for lignelsen om den barmhjertige samaritan, men vi kunne like gjerne kalt den for lignelsen om den gode neste eller den gode nabo. Jesus konkluderer nemlig lignelsen med å stille spørsmålet: "Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?" "Hvem viste seg som en neste?" spør Jesus. Ja, det er hovedsaken i denne lignelsen: Å være en neste for andre. Denne lignelsen fascinerer ofte de minste. En gang skulle noen barn framføre et skuespill over lignelsen. Først måtte de velge hvem som skulle spille de forskjellige rollene. Det var ikke vanskelig å finne noen som vil være den barmhjertige samaritan. Heller ikke var det vanskelig å få en til å være ham som ble overfalt av røvere. Ja, til og med røverne var det mange av guttene som hadde lyst til å spille. Også vertshuseieren ble utpekt uten protester. Men da de skulle be noen om å spille presten og levitten som bare gikk forbi, var det ingen som stilte opp. Til slutt måtte de bare peke ut noen. Åtte år gamle Per ble kommandert til å spille presten. Men da protesterte han og sa: "Jeg vil ikke være presten, og jeg vil ikke være levitten. Og om det ikke er noe annet jeg kan være, så la meg i alle fall få være eselet til samaritanen som bar ham som ble overfalt til herberge." Så mye hadde lille Per forstått av lignelsen at det var bedre å være esel enn prest. Samaritanens esel var en bedre neste for den stakkars mannen, enn presten og levitten var. Og det er nettopp det Jesus vil vise den lovkyndige og oss: Hvordan kan jeg være en neste? Han vil ikke at vi skal spørre: "Hvem er min neste?", men: Hvem kan jeg være en neste for? Jesus krever at vi skal være en god neste for alle Det står at den lovkyndige ville sette Jesus på prøve. Det var altså hensikten med spørsmålet. Han ville utfordre Jesus. Han var ikke interessert i hvordan han skulle bli frelst. Han hadde ikke en lengsel i sitt hjerte etter å bli frelst, etter å få fred med Gud, etter å få sine synder forlatt. Han ville prøve Jesus for å se om han svarte rett ut ifra loven. Men Jesus som kjenner alle menneskers tanker, så også inn i den lovkyndiges hjerte. Han så hvor egenrettferdig han var. Han visste om den lovkyndiges store selvbedrag, nemlig at han trodde han kunne holde loven, ja, at han hadde holdt loven. Derfor henviser Jesus ham til loven for å vise at han bedrog seg selv. Han holdt ikke loven, ja, han kunne ikke holde den. "Hva står skrevet i loven? Hva leser du der?" spurte Jesus. Og den lovkyndige svarte helt korrekt: I loven står det at "du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." "Du svarte rett," sa Jesus. "Gjør det, så skal du leve." "Hold loven, du, og du skal bli frelst." Her ser vi hvor vis Jesus er. Han er som en klok lege. Om et dødssykt menneske forteller sin lege at han er helt frisk og ikke trenger noen medisin, ja, at han til og med, om han vil, kan stå opp av sengen og gjøre nøyaktig det samme som et friskt menneske gjør, så kanskje legen ville si til ham: "Vel, om du er så frisk, så stå bare opp og begynn å arbeide!" Han sier det ikke fordi han tror at den syke er i stand til det, men fordi han vil få ham til å innse sin virkelige tilstand. Slik er det også Jesus går fram i teksten vår. Når Jesus sier til den lovkyndige: "Gjør det, så skal du leve," er det ikke fordi han tror at den lovkyndige kan gjøre det, men for å få ham til å innse at selv om loven viser en vei til himmelen, så kan ikke det falne mennesket gå den veien. Det er umulig for et menneske å bli frelst ved loven. Loven er virkelig en vei til himmelen, men bare om den blir oppfylt fullkomment. Bare om vi elsker Gud over alle ting og vår neste som oss selv, det vil si: fullkomment, kan loven frelse. Men det naturlige mennesket er ute av stand til å gjøre dette fordi det er født i synd og av naturen en fiende til Gud. I stedet for å elske Gud, frykter det Gud og betrakter ham som sin fiende. Så ved å henvise den lovkyndige til loven, vil Jesus kort og godt vise ham hans synd, at han kommer til kort overfor loven. Han vil vise ham at loven ikke er noen vei til frelse. Han vil få ham til å spørre etter en annen vei. Men den lovkyndige er tydeligvis ikke fornøyd. Og det er jo nettopp det som skjer når det naturlige mennesket blir konfrontert med loven: Det blir absolutt ikke fornøyd. Det blir ikke tilfredsstilt. Tvert imot, det får vonde og urolige tanker. Det vil derfor forsøke å rettferdiggjøre seg selv, slik at det kan få roet ned sine urolige tanker. Ofte gjør det som den lovkyndige i teksten gjorde. Det tenker som så: Det er greit at jeg skal elske min neste som meg selv, men: Hvem er så min neste? På denne måten forsøker det naturlige mennesket å vri seg unna det plagsomme kravet om fullkommenhet. Den lovkyndige innså at loven krevde fullkommenhet av ham, at loven krevde at han hadde en fullkommen kjærlighet til sin neste. Hva gjorde han med det? Jo, han forsøkte ganske enkelt å sette en grense for loven, en grense som det var mulig for ham å holde seg innenfor. Det er greit at jeg skal elske min neste, men hvem er det? Det kan da vel ikke være alle mennesker? Jeg skal da vel ikke elske alle? Du kan da vel ikke vente, Jesus, at jeg også skal elske dem som ikke har fortjent det? Vi skal ikke være så snare til å fordømme den lovkyndige for at han prøver å innskrenke nestekjærlighetsbudet til bare å gjelde noen få. For også vi har ofte lett for å tenke at bare dem som har gjort seg fortjent min kjærlighet, skal få den. Ingen andre! Jeg er ikke forpliktet til å elske, gjøre godt mot, være vennlig og snill mot noen andre enn dem som har fortjent det. De andre får bare ha det så godt! Slik tenkte den lovkyndige, og slik tenker vi nok ofte selv. Derfor er spørsmålet: "Hvem er så min neste?" et meget naturlig spørsmål, men det er et feilaktig spørsmål. Og for å vise oss dette, vrir Jesus på spørsmålet etter at han har fortalt lignelsen om den barmhjertige samaritan. I stedet for å lure på hvem det er jeg skal elske, hvem min neste er som jeg skal gjøre godt imot, så skal spørsmålet vårt være: "Hvem kan jeg være en neste for? Hvem trenger min hjelp? Hvem trenger min støtte? Hvem trenger min trøst og oppmuntring?" Og da blir svaret ikke: "Den som har fortjent det", men: "Den som har det vondt." Den som har falt, trenger min hjelp til å kunne reise seg igjen. Den som har opplevd en stor sorg, trenger min trøst. Den som lider nød, trenger min hjelp. Den som har problemer, trenger mine råd. Den som er fortvilet, trenger min oppmuntring. Og framfor alt: Den som går og drasser på hele sin skyldfølelse og bærer på alle syndene sine, han trenger det evangeliet som jeg kan gi ham, jeg som selv har fått alle mine synder tilgitt. Dermed blir altså spørsmålet et helt annet. Det blir ikke slik som gutten på søndagsskolen som etter at han hadde fått høre lignelsen om den barmhjertige samaritan og ble spurt av læreren hva han hadde lært av denne lignelsen, svarte: "Jeg har lært at om jeg skulle havne i slik trøbbel som denne mannen gjorde, så burde noen komme og hjelpe meg." Nei, spørsmålet blir ikke: "Hvem kan være en neste for meg?" men: "Hvem trenger meg som sin neste?" Den barmhjertige samaritanen i lignelsen viste seg som en virkelig neste for han som var blitt overfalt av røvere. Det måtte også den lovkyndige innrømme. Så når Jesus til slutt formaner ham: "Gå du bort og gjør likeså", forteller han dermed den lovkyndige at spørsmålet hans var feilaktig. Loven kan ikke innskrenkes. Nestekjærlighetsbudet kan ikke begrenses til bare å gjelde våre venner og slektninger og ellers de som vi synes har gjort seg fortjent det. Nestekjærlighetsbudet er ubegrenset, slik hele loven er. Den krever fullkommenhet av oss. Den krever at vi til og med elsker våre argeste motstandere, at vi ber for dem som forfølger oss, at vi gjør vel mot alle, uansett. "Gå du bort og gjør likeså," er lovens formaning til oss i dag. Vær en neste for dem som trenger deg! Gjør vel mot alle! 2. Jesus var en god neste for oss Om den barmhjertige samaritanen er et bilde på vår Herre Jesus, er den som falt blant røvere et bilde på oss mennesker. Satan har overfalt menneskene og slått dem slik at de ligger der i veikanten helt ute av stand til å hjelpe seg selv. Han som ligger der, er med andre ord du og jeg. Vi ligger der halvdøde, ja, Bibelen sier til og med et sted at vi er som døde, døde i overtredelser og synder. Men Jesus går ikke forbi oss. Han synes inderlig synd på oss, kommer til oss, bøyer seg like ned til oss, løfter oss og bærer oss og sørger for at vi får god pleie. Han leger alle sårene våre, sårene som syndene har påført oss. Han helbreder den syke sjelen. Herberget som den syke ble ført til, er et bilde på Kristi kirke. Hva er Kristi kirke? Hva består den av? Bare vellykkede og prektige mennesker? Bare fullkomne? Nei, Kristi kirke er et eneste stort sykehus, et herberge der alle de falne får komme og få pleie. I Kristi kirke finnes det bare syke mennesker. Alle som en har de mange svakheter og skrøpeligheter. Men felles for dem alle er at Jesus Kristus har kommet til dem og leget deres sår og båret dem på sine skuldrer. Den barmhjertige samaritanen gav to denarer til verten i herberget for at han skulle sørge for mannen. Slik har også Kristus gjort i sin kirke. Han sørget selv for at pleien av de syke fortsatte etter at han selv forlot jorden. Først ble dette gjort av apostlene, og deretter av alle de som har fortsatt å gå ut med evangeliet. Medisinen er Guds Ord. Det er evangeliet om nåden. Det er Ordet om korset. Slik har mennesker fått pleie. De har fått trøst og hjelp. De er blitt båret og styrket av evangeliet. Og betalingen har Frelseren selv sørget for. Han har betalt for alle mennesker, "ikke med sølv eller gull, men med sitt hellige, dyre blod og sin skyldfrie lidelse og død." "Ved hans sår, har vi fått legedom" (Jes 53,5). Slik har Jesus Kristus vist seg som en virkelig neste for alle mennesker, for deg og meg. Han har gjort opp for alle våre synder, også for alle de ganger vi har gått forbi en som trang vår hjelp og støtte. I vissheten om dette vil vi ta Jesu formaning til hjertet, og be om kraft hver dag til å være en neste for hverandre, for alle som trenger oss. Det er godt å ha gode naboer. Det er fint å ha mennesker rundt seg som kan hjelpe oss når vi trenger det. Er vi slike som er der med vår hjelp når andre trenger oss? Jesus sier til den lovkyndige, og til oss: "Gå du bort og gjør likeså!" Amen. (Preken av pastor Egil Edvardsen.)
|
|
|
