Tenk om 
vi skulle
begynne det
nye året og
tenke at i 
det nye året
skulle vi betale
alt det vi
skyldte Gud.



Hvert nytt år 
er et nytt
nådeår, 
et nytt år hvor
Jesus vil gå 
i forbønn for 
oss hos sin
himmelske Far
og be ham 
om å ha
tålmodighet
med oss.

Nyttår er en tid for oppgjør - oppgjør med det gamle året. For en bedriftseier er det en tilfredsstillelse å kunne se tilbake på det gamle året dersom det har gått med pluss. Har det blitt underskudd, er det mindre kjekt, særlig ikke om underskuddet er stort.

Nyttår maner oss til ettertanke over det forgangne året. Vi slår opp i livets regnskapsbok, i den boken hvor gjerningene våre står oppskrevet, enten de er gode eller dårlige. Og vi spør oss selv: Har vi lykkes i det forgangne året? Har vi lykkes like godt på det åndelige området som på det jordiske området? Er livets regnskap like godt som det økonomiske regnskapet? Har det gått med pluss eller med minus?

Tid for oppgjør
Om vi vil være ærlige overfor Gud, er det vel helst slik at vi med beklagelse må slå våre regnskapsbøker igjen. Og vi anklager oss selv at de rike velsignelsene som vi har fått, har gitt så lite vinning, at vi har båret så lite frukt. Vi tenker på alle feiltrinnene, på alle de små og store syndene, men også på alle forsømmelsene og tregheten til å oppfylle Guds kall.

Bibelen sier at vi må arbeide så lenge det er dag. Hvor mye kan en vel ikke få gjort i løpet av en dag! Og nå er det gått 365 dager. Hvor er så frukten av alle de 365 dagene?

Vi vil i dag falle ned for han som har hele livet i sin hånd og som vi må avlegge regnskap for, og be ham: "Herre, ha tålmodighet med meg, din tjener!" Men vi vil ikke gjøre den samme dumheten som tjeneren i lignelsen. Han bad også sin herre om tålmodighet, men så tilføyde han: "Jeg skal betale deg alt jeg skylder!"

Tenk om vi skulle gå inn i det nye året med slike tanker. Tenk om vi skulle begynne på det nye året og tenke at i det nye året skulle vi betale alt det vi skyldte Gud. Da skulle vi gjøre opp for alt det vonde vi hadde gjort i det foregående året. Da ville det nye året garantert bli like tungt som det foregående.

Jesus forteller i dag en lignelse om en mann som hadde et fikentre som var plantet i vingården hans. Han hadde gitt beskjed til gartneren at han skulle stelle fint med fikentreet slik at du kunne gi mye frukt. Hvert år kom han for å se om treet hadde båret frukt, men han fant ingen frukt. Det første året sa han vel ingenting og tenkte som så at neste år bærer det sikkert frukt når det har fått bli større og sterkere. Men det bar ingen frukt neste år heller, og heller ikke det neste. Så da han kom på slutten av det tredje året, klarte han ikke lenger å skjule sin skuffelse over treet. Han sa: "Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det stå her og suge ut jorden?" Han hadde hatt stor tålmodighet med treet. Det var ikke i hardhet eller urettferdighet han bad gartneren om å hogge treet ned. Det var jo faktisk til det beste for resten av vingården. Det ufruktbare treet stod og suget ut næring som de andre trærne skulle ha. Han kunne heller ha plantet et annet tre som ville bære frukt.

Det er klart at Jesus i denne lignelsen om fikentreet først og fremst har sitt eget folk i tankene. Gud hadde utvalgt seg dette folket fra de andre hedningefolkene til sitt eiendomsfolk, ikke fordi de hadde gjort seg fortjent det, men av bare nåde. Han hadde gitt dem rike jordiske velsignelser. Han hadde vært med dem i tusen år, og holdt sin vernende hånd over dem. Og på tross av deres harde hjerter, på tross av at de så ofte hadde vendt seg til avgudene, hadde han hatt tålmodighet med dem. Gang på gang hadde han hjulpet dem ut av fienders hånd og reddet dem fra undergangen.

Men han hadde også velsignet Israel på det åndelige området. Han hadde opprettet sin bolig iblant dem. Han hadde åpenbart sitt Ord gjennom Moses og profetene. Han hadde gitt dem rike løfter. I årevis hadde Gud arbeidet med dette folket, ved rett og rettferdighet, ved nåde og barmhjertighet. Når folket ble harde og stolte, gav han dem i fiendenes hånd. Når de ropte til ham om frelse, hadde han reddet dem ut. Men Israel var et hardnakket folk, og til slutt sendte han i sin store kjærlighet sin egen Sønn til dem. Han håpet at de ville omvende seg. I tre år, nøyaktig som i lignelsen vår, forkynte Jesus til jødene. Både ved ord og mektige gjerninger mante han dem til omvendelse, men til ingen nytte. Og som vi vet, det endte med at de tok Guds egen sønn og slo ham i hjel på korset.

Det ufruktbare Israel er et bilde på alle ubotferdige syndere, på alle syndere som ikke vil vende om. Det ufruktbare fikentreet er et bilde på alle dem som i år etter år får smake så rikelig av Guds velsignelser, uten at det får noen som helst følger for deres eget liv. De gjengjelder bare alle Guds velsignelser med likegyldighet, ja, kanskje til og med med utakknemlighet og bitterhet. I stedet for å takke Gud, klager de på ham. I stedet for å innse hvor ufortjent Gud har drysset sine mange velsignelser ned over dem, mener de at de selv har gjort seg fortjent alt, og de er sinte på Gud for at han ikke har gitt dem mer.

Men det er klart at også en kristen bør ta denne lignelsen til sitt hjerte. Også for oss bør denne lignelsen bli til advarsel. Vi vet jo hvor store ting Gud har gjort mot oss. Han har frelst oss fra alle våre synder. Han har tilgitt oss alt for Jesu skyld. Og gjennom hele året har han rikelig velsignet oss med nådens midler. Han har gitt oss Ordet og sakramentene i rikt mål. Gud har ikke vært gjerrig med å dele ut sin nåde til oss. Han har ikke vært tilbakeholden når det gjelder å forkynne evangeliet for oss. Men også loven har han brukt, ikke for å ødelegge oss, ikke for å ta knekken på oss, men for å skjære bort ting som ikke var så bra. Det gjør vondt når Gud bruker loven, men han gjør det i kjærlighet. Han gjør det for å hjelpe oss til å bære frukt.

Men har vi båret frukt? Har vi båret frukt i det året som er gått? Vi kan bare tale for oss selv, og vi vil slå våre øyne ned og bekjenne at det kanskje ikke er så mye frukt å se heller i våre liv, at i det året som gikk, var det ganske sparsommelig med frukt også hos meg.

Tid for nåde
"Det er tredje året treet ikke bærer frukt. Hogg det ned!" sa vingårdseieren til gartneren. Men gartneren svarte: "Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang." I denne gartneren tegner Jesus et bilde av seg selv. På denne første dagen i et nytt år vil vi feste vårt blikk på ham. Han stiller seg framfor Gud og ber ham inderlig om at han må gi oss arme syndere enda et år. "Ha tålmodighet, min Far! La synderen få enda et år!"

Ja, faktum er at hvert nytt år, ber Jesus for oss. Hvert nytt år er et nytt nådeår, et nytt år hvor Jesus vil gå i forbønn for oss hos sin himmelske Far og be ham om å ha tålmodighet med oss. Om vi hadde kunnet se inn i himmelen, så hadde vi sett Jesus sittende ved Guds høyre side. Vi hadde sett hvordan han viser sin himmelske Far sine gjennomborede hender som han lot spikre til korset for våre synders skyld. Og vi hadde hørt hvordan han hadde bedt for oss, og bedt om at vi måtte få enda et år.

Det er takket være Kristi forbønn for oss og Guds store langmodighet med oss at vi kan gå inn i et nytt år. Den gudløse verden er moden for dommen. Gudløshet og synd er i ferd med å ta fullstendig overhånd. Men for Jesu Kristi skyld lar Gud dommen vente. Han ber for verden. Han ber for alle syndere. Han ber for deg og meg. Og vi vil gå inn i det nye året med frimodighet, og i takknemlighet til Jesus Kristus, vår Frelser, som ber for oss. Ja, vi vil legge 2001 i hans hender i tro og tillit til Guds nåde. 2001 er et nytt nådeår, et år hvor Guds nåde vil være like stor som før, hvor hans barmhjertighet vil være like inderlig som før.

La oss ikke gå inn i det nye året med gammel gjeld hengende over skuldrene. For det trenger vi ikke. Vi har nemlig en venn og frelser som vil gå med oss inn i det nye året. Det er Jesus Kristus, han som er den samme i går og i dag og til evig tid. Han har tatt bort skylden også fra det året som gikk. Han har betalt for oss og strøket ut all synd fra 2000 med sitt røde blod. Han går i forbønn for oss, og ber om at Gud må ha tålmodighet med oss og gi oss enda en frist - ikke for at vi skal gjøre godt igjen feilene fra i fjor, det har jo han selv gjort - men for at vi i hans kraft og med hans hjelp skal gå inn i de nye gjerningene som han har lagt ferdig for oss og bære frukt i det nye året. Vi går inn i det nye året med blanke ark - takket være Jesus. Han har strøket ut vår skyld med sitt blod. Han gjør at vi kan starte det nye året med gjeldfritt regnskap.

Men nådetiden varer ikke evig. Hvem vet, kanskje blir 2001 det siste året i verdenshistorien, eller kanskje det blir det siste året for enkelte av oss. Vi vet ikke hvor lang tid Gud har gitt hver enkelt av oss. Vårt liv og vår tid ligger i Guds hånd. Vi vil arbeide så lenge det er dag, for vi vet ikke når natten kommer. Og vi vil stole på Guds nåde i Jesus Kristus, vår Frelser. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)