Nå begynner vi å nærme oss den tiden på året det er best å beskjære busker og trær. Høststormene har blåst av alle bladene, jorden har sugd sevjen ut av stammene og greiene. Trærne er tørre og klare til å få kastet dom over seg. Skal de beskjæres og dermed kaste av seg masse frukt kommende sesong, eller skal de regelrett rykkes opp med roten fordi det er så lenge siden de har båret noen frukt. Som tålmodige eiere lar dere kanskje frukttreet stå enda et år i håp om at det skal bære frukt, på tross av at det ikke har båret noen frukt de siste årene. Men dere lar det sikkert ikke stå og suge kraft ut av jorden år etter år etter år uten at det bærer frukt, da er det bedre for jordsmonnet at det hogges ned slik at jorden kan gi næring til de trær som virkelig gir frukt. Et frukttre som ikke bærer frukt hogges ned til slutt, det er bortkastet jordsmonn å la det stå der ufruktbart.

I dagens tekst får vi høre om en mann som hadde en vingård. Der hadde han blant annet et fikentre. Han hadde helt sikkert mange andre trær der også, kanskje mange andre fikentre også. Men det var i hvert fall et fikentre som stod der, og det bar ikke frukt. Mannen begynte å se seg lei på treet som for tredje år på rad ikke bar noen frukt. Han bad gartneren om å hogge det ned. Han ville ikke la det stå der og suge ut kraft av jorden uten å bære den frukt det var beregnet å gjøre. Han kunne faktisk forvente at treet skulle bære frukt, det var tross alt et frukttre. Hadde det vært ei gran eller ei bjørk, hadde vi forstått det, men det var altså et frukttre og burde ha alle forutsetninger for å bære frukt.

Det som skjer når mannen ber gartneren hogge ned treet, er at gartneren tar treet i forsvar. Gartneren forstår at mannen begynner å miste tålmodigheten med treet, han forstår at treet ikke kan få stå der ufruktbart så mye lenger. Samtidig har han sett treet vokse sammen med de andre trærne, han har allerede gjødslet det og spadd rundt det. Han har sett at dette treet har tatt lenger tid å bære frukt enn de andre trærne, men han håper inderlig at det skal bære frukt til slutt. Så selv om det ser svart ut for treet, ber gartneren om mer tid for det ufruktbare treet. Han skal gjødsle det enda mer og spa rundt det nok en gang. Om mannen bare gir treet et år til så kanskje, kanskje vil det bære frukt. Gartneren skal i hvert fall gjøre sitt ytterste for å få treet fruktbart. Men om det ikke går, vil han la mannen hogge ned treet. Da er alt håp ute.

Har dere gjettet hvem mannen er? Vingårdsmannen, eieren av det ufruktbare treet, det er Gud! Gartneren er Jesus Kristus. Det ufruktbare fikentreet er det uomvendte mennesket. Som den allmektige skaper og Herre over hele skapelsen krever Gud mennesket til regnskap. Han satte mennesket på jorden med det oppdrag å forvalte skapelsen, kultivere jorden og befolke den. Han ba kronen av sin skapelse, mennesket, om å ære Ham og ingen annen. Men de feilet nesten umiddelbart. Selv om de første menneskene i Edens hage levde det optimale liv med alt som var godt, ville de har mer. De lot seg lokke av Satan som kom til dem i slangens forkledning. De lot seg lokke til å tvile på Gud og hans løfter, og de falt for fristelsen til å ete av den ene frukten Gud hadde forbudt dem. Siden den gang har mennesket vært på vei nedover. Synden som de første menneskene gjorde, forplantet seg gjennom alle deres etterkommere, helt fram til i dag.

Gud krever oss til regnskap for en lov som vi ikke klarer å holde. Han ber oss om å ikke ha andre guder enn ham. Alle har vi andre guder enn ham. Vi skal elske vår neste som oss selv, det gjør vi sjelden. Ettersom arvesynden følger alle mennesker inn i denne verden, døper vi de små barna i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, slik som Jesus befalte. Da blir de små barna Guds barn. Deres fiendskap mot Gud endres til at de har barnekår hos Gud. Men det er ikke bare å døpe barna og så tro at de er reddet for all framtid. Dåpen må følges opp av undervisning, og jo eldre barna blir, jo mer undervisning trengs, for jo mer vil de se og forstå at verden og skapelsen ikke er som Gud ville det fra begynnelsen av. Satan herjer på jorden i forkledning på jakt etter bytter. Han tar de som ikke vet hva som venter dem i verden. Derfor gjelder det å være klar i tanke og tale når vi har med verden å gjøre.

Nå er det ikke slik at vi veksler mellom å være frelst og ikke være frelst her på jorden. Jesus Kristus oppfylte Guds lov en gang for alle, han led og døde en gang for alle, og han stod opp igjen i herlighet en gang for alle. Han har tatt bort våre synder, derfor er vi frelst, det er et faktum. Men det er gjennom troen at frelsen forblir vår. Troen fikk vi i dåpen som små barn da vi fikk Den Hellige Ånd. Og troen holdes levende i våre hjerter når vi regelmessig tar til oss undervisning i Guds Ord og tar til oss forkynnelsen om frelsen fra synd. Vi synder daglig, og må derfor omvende oss daglig fra våre synder. Det er en livskamp. Og siden det er en livskamp, må vi også holde oss til Guds Ord livet ut, for det er bare der vi får næring til å ta den daglige omvendelsen.

Hva så med de som tilsynelatende faller fra troen? Hva med dem som ble døpt som små barn og aldri fikk høre evangeliet mer? Hva med dem som etter konfirmasjonen gikk seg vil på ørkenvandringen, eller hva med dem som aldri hverken er blitt døpt eller har fått høre Guds Ord? Hva med alle dem? Det er til dem Gud har gitt nådens tid. Gud som står over skapelsen og utenfor tid og rom og kan se hele historien i et øyeblikk, han hogger ikke ned treet ved første og beste anledning. Han hogger ikke ned kronen på sin skapelse, mennesket, uten at det har fått anledning til å komme til tro. Han har gitt alle mennesker den tid det trenger for å komme til tro, han har utsatt en tid for hver enkelt. Han har utsatt en nådens tid for mennesket. Han har gitt oss nådens tid. Vi har fått gå inn i et nytt år, Gud stengte ikke himmelporten i fjor heller. Han har gitt oss mer tid. Nådens tid er også den troendes tid. Det er vår tid som troende med den største frimodighet og sikkerhet i evangeliet å forkynne frelsen for alle mennesker vi møter i våre liv. Vi kan med trygghet vitne om vår tro for hvem som helst så lenge vi selv forblir rotfestet i Guds Ord.

Vi vet ikke når nådens tid tar slutt, og det trenger vi heller ikke vite. Det er det ikke vi som bestemmer. Det er Gud som bestemmer nådens tid for menneskeheten og for hvert enkelt menneske. Derfor er det en katastrofe når mennesker gjør seg selv til Gud og velger å avslutte menneskers liv allerede før det blir født. Avbrutt svangerskap heter det offisielt, drap heter det på Guds språk. I gamle testamentet ble drap straffet med døden! Det ble straffet så hardt, og det kan klassifiseres som den absolutt verste forbrytelse, ettersom det ufødte barnet fratas muligheten til å få troen i dåpen og å få høre Guds Ord. Gud bestemmer når nådens tid er ute, ikke mennesker.

Vi er heldigvis ikke alene i kampen om å forkynne evangeliet og frelse sjeler. Når vi ser på oss selv, blir vi kanskje ikke alltid like oppmuntret med tanke på å spre evangeliet. Vi er så dårlige, vi duger nok ikke. Vel, det kommer heldigvis ikke an på oss. Og Gud har satt en person mellom oss og ham selv. Jesus Kristus virker fra sin kongestol i himmelen. Han er vår yppersteprest som går i forbønn for oss og alle andre mennesker. Når Gud begynner å bli lei av den syndige verden, ber Jesus om mer tid for menneskene til å omvende seg. Og han får mer tid. Gud er virkelig nådig, langmodig og rik på miskunn. Han har tålmodighet med oss. Han har tålmodighet med de som fremdeles ikke har tatt imot Ordet om frelsen i Kristus. Han har tålmodighet på grunn av Jesus Kristus selv som har gjort soning for alle verdens synder. Vi kan si at Jesus Kristus fungerer som en bremsepedal på Gud, men en gasspedal på oss som tror. Han ber Gud utsette nedhoggingen av fikentreet, samtidig som han oppmuntrer, utruster og sender oss ut for å samle sammen alle sine barn. Han ber Gud om mer tid, mer nådetid, samtidig som han sier til oss at vi har dårlig tid! Gud vet hvem som skal være sammen med ham i himmelen når nådens tid en gang er ute for alle mennesker. Vi vet bare at vi har fått et dyrebart budskap som vi skal forbli i selv og samtidig dele med alle de mennesker som kommer vår vei. Og når nådens tid er ute, skal vi samles alle sammen med Jesus Kristus i himmelen. Når nådens tid er ute, får vi komme hjem. Da er arbeidet utført. Da får vi komme hjem og hvile. Hvilken herlig dag det skal bli! Amen.