Hvem tar imot syndere?

Hvilke syndere tar han imot?

PREKEN OVER LUK 15,1-10
3. søndag etter Treenighet

"Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem," sa fariseerne forarget om Jesus. De likte ikke at tollerne og synderne holdt seg nær til ham. De likte ikke at Jesus holdt seg sammen med samfunnets utskudd, med slike som ikke var som dem. Jesus tar imot syndere. Det er merkelig at det nettopp skulle være hans egne motstandere som skulle gi ham dette herlige vitnesbyrd. For det er virkelig sant det fariseerne i sin indignasjon så hånlig sier om Jesus. Ja, uten å vite det uttrykte disse fariseerne kanskje den herligste sannhet av alle, og det er ikke at Jesus Kristus helbredet syke, oppvekte døde, mettet de sultne, viste barmhjertighet og forkynte om det nye livet - selv om alt dette var herlig i seg selv. Nei, den herligste sannhet som noen gang er uttalt på jord, er at Jesus Kristus tar imot syndere. Han gjorde det på fariseernes tid, og han gjør det den dag i dag. Jesus tar imot syndere.

"Denne mannen," sa fariseerne så hånlig. I dag ville vi kanskje ha brukt uttrykket "denne typen". For en type som tar imot slike folk! Men denne "typen" var Jesus. Ham var det tollerne og synderne følte seg tiltrukket av. De holdt seg nær til ham for å høre ham, leser vi.

Hvorfor gikk de til Jesus, egentlig? Det var jo så mange andre prominente religiøse ledere i Israel på denne tiden, mange berømte skriftlærde og øversteprester, slik som Annas, Kaifas og Gamaliel. Hvorfor samlet ikke synderne seg under deres føtter for å høre på dem? Fordi de visste at de ikke var velkomne og ikke fikk noen hjelp av dem.

Bare tenk på Judas Iskariot, han som forrådte Jesus! Da det plutselig gikk opp for ham hva han hadde gjort - forrådt sin egen Mester for usle tretti sølvpenger - sprang han i sin store anger til prestene i templet og sa: "Jeg syndet da jeg forrådte en uskyldig og sendte ham i døden". Og hva fikk han til svar? Bare en kald skulder: "Hva angår det oss? Det blir din sak" (Matt 27,3-4). Hadde Judas bare gått til Jesus, så ville han aldri ha blitt så fortvilet. For Jesus, han tar imot syndere, alle syndere.

Vi mennesker gjør en stor feil dersom vi går andre steder med våre skyldfølelser for å få ro i sjelen. Det er tragisk om vi glemmer å gå til Jesus for å få tilgivelse og fred. Ingen prest eller rådgiver eller psykiater kan ta bort skyldfølelsen. Det kan bare Jesus, for han tilgir oss alt det som gir oss skyldfølelse. Han tar imot syndere som oss.

Vi gjør også feil dersom vi tror at vi først må forandre oss litt, bli litt bedre, vise et godt forsett, før vi våger oss til Jesus. Nei, han tar imot oss slik som vi er. "Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere," sa han. Det er syndere han vil ha. Det er syndere som du og jeg han ønsker skal komme til ham og høre ham. Hva nytter vel alt vårt strev for å oppnå noe hos Gud, dersom det er syndere han tar imot!

Ja, faktum er jo at det bare er Jesus Kristus, og ingen andre, som kan ta imot syndere og frelse dem. Det fins ikke frelse - sann frelse, frelse fra synden - hos noen andre enn hos ham. "For i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved" (Apg 4,12). Hvem andre enn Kristus er det som har gjort opp for våre synder? Hvem andre enn ham er det som har betalt hele vår syndeskyld? Ikke Maria, ikke Peter, ikke Paulus. Heller ikke Muhammed eller Buddha eller hvilken som helst av nådtidens moderne guruer. Bare Jesus Kristus har ved sitt fullkomne liv og sin uskyldige lidelse og død gjort opp for alle vår synder. Om ham var det engelen forkynte: "I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren" (Luk 2,11). Han var det som ble "overgitt til døden for våre synder og oppreist for vår rettferdiggjørelse" (Rom 4,25). Derfor er det bare han som kan ta imot syndere. Hvem andre enn ham er som åpner sine armer til hele den syndige og skyldbetyngede verden og sier: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile" (Matt 11,28)? Og: "Den som kommer til meg, vil jeg ikke støte bort" (Joh 6,37)? Ingen andre! For ingen andre kan virkelig tale slik.

Hvor viktig er det derfor ikke at syndere holder seg nær til Jesus og hører ham! Hvor viktig er det ikke at vi når vi blir fortvilet over livet vårt og alle syndene våre, holder oss nær til Jesus og hører ham! Det er nytteløst å gå til andre med vår skyld. Og det er nytteløst å gå for oss selv. Nei, vi vil holde oss nær Jesus og høre ham. Han tar imot oss, for han tar imot syndere.

Hvem er det Jesus tar imot? Jesus tar imot syndere, har vi sagt allerede mange ganger. Men er ikke alle mennesker syndere? Hvilke syndere er det Jesus tar imot? Ja, de som holdt seg nær til Jesus, var åpenbart syndere som hadde det vondt med seg selv. For de kom for å høre ham, står det.

De kom ikke bare for å se ham, for å se alle de tegn og under han gjorde, for å stille sin sensasjonslyst og nysgjerrighet. De kom heller ikke for å kritisere ham, for å sette ham på prøve, for å se om han holdt mål og var en skikkelig leder.

Men de kom for å høre ham. De kom for å høre på det han sa til dem. De kom for å lytte til hans Ord. De kom for å høre alle de ordene om tilgivelse og håp som strømmet ut av hans munn. For det var det de var ute etter, tilgivelse og håp, trøst for sine fortvilte hjerter, ro for sine vonde samvittigheter.

Disse synderne som kom til Jesus, var syndere som innså at de var syndere. De hadde det vondt med seg selv. De var som tolleren i templet som ikke en gang våget å løfte blikket da han skulle be til Gud. De var syndere, ikke bare i Guds øyne, ikke bare i folkets øyne, i de skriftlærdes og fariseernes øyne. Men de var framfor alt syndere i egne øyne. Og disse synderne er det Jesus tar imot. Slike syndere er det som holder seg nær til Jesus for å høre ham.

Fariseerne var også syndere i Guds øyne, til og med store syndere. Men de var ikke syndere i egne øyne. De følte ikke trang til å høre ord om tilgivelse. De hadde ikke bruk for frelsen. De betraktet seg selv som rettferdige. Og disse tok ikke Jesus imot. Disse forkynte han ikke milde og trøstefulle ord for, for de tok likevel ikke imot det han sa. Nei, i stedet forkynte han kraftige domsord for dem: "Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver, de som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet" (Matt 23,27). De var ikke grove syndere i menneskers øyne. Utvendig så de plettfrie ut, men innvendig, i sitt hjerte, var de fulle av synd. Slike syndere tar ikke Jesus imot.

"Bare syke trenger lege," sa han. Den som er frisk, trenger ingen lege. Og den som er syk, men som ikke vil innrømme at han er det, bryr seg ikke om å gå til lege. Slik er det også på det åndelige området. Fariseerne var syke, men de ville ikke innrømme at de var det. Derfor brydde de seg heller ingenting om den legen som alene kunne helbrede deres syke sjeler. Jesus tar imot syndere, syndere som vet at de er det.

En konge var en gang på inspeksjon i et fengsel. Han gikk fra celle til celle for å snakke med fangene. De aller fleste mente at de var uskyldige. En fange hevdet at han var blitt dømt på grunnlag av falske anklager. En annen påsto at det var fattigdom som hadde drevet ham til å stjele. En tredje skyldte på foreldrene sine som hadde gitt ham så dårlig oppvekst. Til slutt kom kongen til en fange som brast i gråt. Han bekjente at han helt fra han var liten, hadde vært et problembarn og ikke gitt sine foreldre annet enn sorger og lidelser. "Jeg har ikke fått annet enn det jeg har fortjent når jeg nå må sitte i fengsel resten av livet mitt," sa han. Men kongen ble så glad da han hørte denne bekjennelsen at han umiddelbart gav ham benåding. Slik er det også med vår himmelske konge, Jesus Kristus. Syndere tar han imot og tilgir, slike som ser sin egen uverdighet, slike som vet at de er skyldige.

Jesus tar imot syndere. Men hvordan gjør han det? Hva vil det si at Jesus tar imot syndere? Det vil for det første si at han ikke støter dem bort fra seg. Jesus som levde et fullkomment syndfritt liv, som var fullkomment ren både i tanker, ord og gjerninger, kunne lett ha følt seg støtt over det livet tollerne og synderne levde. Tenk hvilken forskjell det er mellom ham og oss elendige syndere! Hvor lett har ikke vi for å se med forakt på slike som vi betrakter som store syndere! Men i Kristi øyne er vi alle like store syndere. For ham er ingen av oss bedre enn andre. Vi har alle syndet, og har ingen del i Guds herlighet (Rom 3,23). Det betyr at for ham er vi alle like syndige, og våre synder er for ham like alvorlige som de andres. Han hater mine synder like mye som han hater de andres. Men ikke en av oss støter han bort, ikke en eneste. Han snur ikke ryggen til en eneste av oss i forakt. Han blir ikke støtt. Og det betyr igjen at vi med full frimodighet kan gå til ham. Om vi kjenner oss aldri så usle og dårlige, støter han oss ikke bort, men tar imot oss med åpne armer. Bare tenk på faren i lignelsen om den fortapte sønn. Selv om sønnen nok hadde skuffet ham veldig, var faren likevel like glad i ham. Og da sønnen kom hjem, ble han tatt imot med åpne armer av sin far.

At Jesus tar imot syndere, vil også si at han tilgir syndere. Selve den handlingen at han tok inn til synderne, satte seg til bords sammen med dem og spiste sammen med dem, var for dem en forkynnelse av evangeliet. Ved denne handlingen forsto de at Jesus tilga dem alt.

Ja, det er ikke alltid vi trenger fortelle hverandre med ord at vi har tilgitt hverandre. Det kan vi utmerket godt fortelle ved handling, ved at vi tar imot hverandre i kjærlighet og vennlighet. Bare det at vi viser oss som venner, er et uttrykk for tilgivelse. Jesus viste seg som syndernes venn ved å ta inn til dem, og slik fortalte han dem at han tilga dem alt.

Samtidig fikk han nok også rikelig anledning til å fortelle dem dette ved hjelp av ord, for det står jo at de holdt seg nær ham for å høre på ham. Slik fikk han både ved gjerning og ord fortalt dem at han tilga dem, og de trang ikke et øyeblikk være i tvil om at han mente det. Liv og lære gikk hånd i hånd. Dermed var det vitnesbyrd Jesus ga for disse stakkars synderne, et kraftig og utvetydig vitnesbyrd: "Jeg tar imot dere. Jeg tilgir dere alt." Og ingen av dem behøvde tvile på at tilgivelsen gjaldt nettopp dem.

Og til slutt: At Jesus tar imot syndere, betyr ikke at han unnskylder synden. Da de en gang kom til Jesus med en kvinne som var blitt grepet i ekteskapsbrudd, sa Jesus til henne: "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!" (Joh 8,11). Vi kan være helt sikker på at Jesus ikke sa til angrende syndere som kom til ham: "Bare fortsett å leve som du har levd til nå. Det gjør ikke så farlig." Nei, det Jesus sa til slike som hungret og tørstet etter nåde, var: "Vær frimodig, dine synder er tilgitt!" (Matt 9,2). Og gjennom disse ord gav han dem kraft til å begynne å leve et nytt liv. Gjennom evangeliet får alle syndere kraft til å legge av med det gamle livet og begynne å leve det nye.

Slik tok Jesus imot syndere, og slik tar han imot syndere den dag i dag. Slik tar han imot deg og meg. Han forteller hver enkelt av oss: "Vær frimodig, dine synder er tilgitt! Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!" Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)