PREKEN OVER LUK 18,9-14 - 11. søndag etter Treenighet

Om et menneske skal bli frelst, må det først bli rettferdig for Gud. Dette er en fullstendig urokkelig og uunngåelig sannhet. Gud er ikke en Gud som har behag i de gudløses vei, sier Bibelen. Ingen som er ond, kan bli stående framfor ham. Gud måtte slutte å være Gud, han måtte han sluttet å være den evige og fullkomment gode, om han ville hatt samfunn med urettferdige.

Den viktigste setningen i dagens evangelium, fortellingen om fariseeren og tolleren i templet, er det som Jesus sier om tolleren til slutt i teksten: "Denne gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke." Den ene, tolleren, gikk hjem rettferdig for Gud. Den andre, fariseeren, gjorde det ikke. Tolleren hadde altså det som fariseeren ikke hadde. Han var rettferdig i Guds øyne. Når Gud så på tolleren, så han et rettferdig menneske. Men når Gud så på fariseeren, gjorde han det ikke.

Hvordan kunne dette henge sammen? Hvordan kunne tolleren, som jo var en synder, være rettferdig for Gud, mens fariseeren som levde et fromt liv og holdt de gammeltestamentlige forskriftene, ikke var rettferdig for Gud? For å kunne finne svaret på dette problemet er det nødvendig at vi får vite en viktig ting, nemlig: Hvordan blir et menneske rettferdig for Gud? Hvordan blir en synder rettferdig i Guds øyne?

Alle religioner har som mål å hjelpe mennesker til frelse. De kan nok bruke forskjellige ord på dette. De kan f.eks. lære at det å bli frelst er å bli forenet med guddommen eller nå fram til den fullkomne opplysning, den rette kunnskap, jordisk lykke og fred, nirvana osv. osv. Men målet er egentlig det samme, og ikke minst, måten å nå frelsen på er den samme i alle religioner. Vi mennesker må selv på en eller annen måte karre oss til frelsen. Vi er vår egen frelser. Det fins ingen utenfor oss som kan hjelpe oss. Alle religioner er derfor gjerningsreligioner. De forkynner frelsen ved gjerninger. Vi blir frelst delvis ved hjelp av ytre, gode gjerninger og delvis gjennom en indre moralsk forbedring.

Bibelen har et helt annet syn på hva frelse er og hvordan vi oppnår frelsen, og det ser vi ikke minst i dagens evangelium.

Her blir en fariseer og en toller stilt framfor oss. Fariseeren blir beskrevet som et menneske full av såkalte gode gjerninger. Han er ikke som andre mennesker som snyter, gjør urett og bryter ekteskapet. Han faster to ganger i uken og gir tiende av alt han tjener. Plettfri vandel, ville vi si. Tolleren derimot, blir beskrevet som en fattig synder uten en eneste god gjerning. Han kan ikke skryte av noen ting. Tvert imot, han skammer seg for Gud og mennesker. Han vet om sin synd. Han våger ikke en gang å løfte øynene, men slår seg for brystet og sukker: "Gud, vær meg synder nådig!"

Men se! Jesus sier at tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. Fariseeren så nok rettferdig ut i menneskers øyne, men ikke for Gud.

Hvordan blir vi altså rettferdig for Gud? Ja, denne teksten lærer oss helt tydelig at vi ikke blir det ved hjelp av ytre, såkalte gode gjerninger. Heller ikke blir vi det gjennom en tilegnet eller inngytt hellighet. Hvordan blir vi det da?

Tolleren gikk hjem rettferdig, han som var en synder. Men tolleren ba om nåde. Han ba Gud om at han måtte være nådig mot ham, dvs. at Gud måtte tilgi ham. Var det altså bønnen til tolleren som gjorde at han ble rettferdig? Nei, bønnen gjorde egentlig ingenting fra eller til. Den var bare et ytre tegn på hva som hadde skjedd med tolleren. Den var bare et ytre uttrykk for det som hadde skjedd med ham, i hans hjerte.

Nei, årsaken til at tolleren gikk hjem rettferdig, var at Gud hadde tilregnet ham sin rettferdighet. Selv om tolleren var og forble en synder like til sin dødsdag, var han likevel på samme tid rettferdig. Gud hadde erklært ham rettferdig. "Anderledes er det med den som ikke har gjerninger, men som tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig," sier Paulus. "Han får rettferdigheten tilregnet ved sin tro" (Rom 4,5).

Et menneskes rettferdiggjørelse for Gud er derfor iflg. Bibelen, ikke noe mennesket gjør selv, men det er noe Gud gjør. Det er ikke noe som skjer i menneskets hjerte, men noe som skjer utenfor mennesket, nemlig i Guds hjerte. Rettferdiggjørelsen, det at vi blir rettferdig for Gud, kan vi ikke sammenligne med det en lege gjør når han opererer den syke og gjør ham frisk. Men vi må sammenligne det med det en dommer gjør når han frikjenner den anklagede. Når et menneske blir rettferdig for Gud, er det ikke slik at det blir renset for alle flekkene, men at det blir kledt i en fin, hvit kappe slik at alle flekkene blir skjult. Gud betrakter synderen som om han aldri hadde begått noen synd. Slik blir et menneske rettferdig for Gud. Gud erklærer det ganske enkelt for rettferdig. Han forkynner frikjennelsesdommen over synderen.

Dette forstod ikke minst kong David. Selv hadde han falt i den dypeste synd. Men han visste at Gud hadde tatt bort hans synder, for han skriver i Salme 32: "Salig er den som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner skyld" (Salme 32,1-2).

Dermed forstår vi også hvorfor tolleren gikk hjem rettferdig for Gud. Gud hadde skjult hans mange synder. Han hadde tilgitt ham hans mange overtredelser. Han tilregnet ham ikke hans skyld. Slik blir en synder rettferdig for Gud, bare slik, og på ingen annen måte.

Men hvorfor tilgir Gud bare slik uten videre? Gud tilgir ikke uten videre. Han tilregner oss ikke rettferdighet uten videre. Rettferdiggjørelsen har en grunn, en fast og sikker grunn.

Tolleren ba til Gud: "Gud, vær meg synder nådig!". Den greske teksten her kan også oversettes slik: "Gud, vær forsonet med meg, en synder!". Tolleren tok altså ikke sin tilflukt bare til Guds godhet og vennlighet i sin alminnelighet, men han ba om at Gud måtte være forsonet med ham, at Gud måtte inngå forsoning. Og her har vi den faste og sikre grunnvollen for vår rettferdiggjørelse, det at vi helt sikkert kan vite at vi er rettferdig for Gud, nemlig forsoningen. Gud er en forsonet Gud. Han står ikke imot oss. Han er ikke vred på oss. Synden er sonet, skylden betalt.

Da vi mennesker kom under syndens skyld, var det ingen som kunne hjelpe oss ut av denne situasjonen. Ja, det kunne faktisk se ut som at ikke en gang Gud kunne hjelpe oss. For om Gud ville tilgi oss våre synder for sin godhets og kjærlighets skyld, så ville likevel hans ukrenkelige hellighet og rettferdighet stå imot dette.

Hva gjorde Gud? I sin store visdom fant han en løsning på dette problemet der han både kunne vise sin kjærlighet til oss, og samtidig ikke gå på akkord med seg selv og sitt hellige vesen. Vi mennesker kunne ikke betale hele vår syndeskyld. Gud kunne ikke erklære oss rettferdig uten løsepenge. Hva gjorde Gud? Jo, det er et under over alle under: Han lot sin enbårne Sønn bli menneske og lot vår syndeskyld bli tilregnet ham. Og han, Jesus Kristus, betalte vår skyld i stedet for oss, ved sitt hellige liv og sin lidelse og død. Og da han hadde betalt vår skyld til siste øre, reiste Gud ham opp fra de døde og gav ham all makt i himmel og på jord, slik at den fulle og hele betaling for alle menneskers synder kunne bli forkynt for alle mennesker.

Så her har du grunnvollen for rettferdiggjørelsen. Her ser du hvorfor Gud kan tilregne et syndig menneske rettferdigheten. Jesus Kristus har gjort opp for oss. For hans skyld er Gud forsonet med oss. Så om vi vil be tollerens bønn: "Gud, vær forsonet med meg, en synder!", da kan vi samtidig vite helt sikkert at Gud er forsonet med oss, for Kristus har gjort opp for oss. Og vi kan trygt og rolig gå hjem i vissheten om at også vi er rettferdig for Gud, ikke på grunn av noe i oss eller noe vi har gjort, men på grunn av Jesus Kristus og det han har gjort.

Rettferdiggjørelsen har en sikker grunnvoll. Den hviler ikke bare på Guds godhet og kjærlighet. Den hviler like mye på Guds rettferdighet og hellighet. For Guds rettferdighet og hellighet er oppfylt i Kristus.

Men hvordan blir denne rettferdigheten vår? Hvordan får vi den? Iflg. teksten vår fikk ikke fariseeren den. Hvorfor ikke? Fordi han hørte til blant dem som i begynnelsen av teksten vår blir beskrevet som "slike som stolte på at alt stod rett til med dem, og så ned på andre." Med andre ord: Han var egenrettferdig. Han var rettferdig i seg selv, og hadde derfor ikke behov for Guds rettferdighet.

Men hvorfor gikk da tolleren hjem rettferdig for Gud, når den andre ikke gjorde det? Hvorfor fikk han rettferdigheten? Som vi ser av teksten var det i alle fall en ting tolleren ikke hadde i tankene, og det var om han kunne gjøre noe for å oppnå rettferdighet for Gud, om han hadde noe å skryte av overfor Gud. Tvert imot, han gikk inn i templet som han var, en fattig, fortapt og fordømt synder, tynget og nedbøyd av den store byrden han bar på, sin egen store skyld, uten tanke på egen rettferdighet og fromhet. Og så vendte han seg til Gud og ba ham om den hjelp han ikke kunne finne i seg selv. Han stolte kun på Guds nåde og forsoning. Det var hans absolutt eneste håp. Og se! Han gikk hjem rettferdig.

Hvorfor? Fordi han trodde. Han trodde "på ham som erklærer den ugudelige rettferdig". Ved troen, og troen alene, mottar vi Guds rettferdighet.

Og det kan ikke skje på noen annen måte. Hva må en skyldner gjøre for å bli fri sin skyld når en annen har betalt regningen for ham? Han kan ikke gjøre noe annet en å akseptere betalingen som er gjort for ham. Hva må en fange gjøre for å kunne nyte godt av friheten når fengselet allerede er blitt åpnet for ham? Han kan ikke gjøre annet enn å ta imot friheten som er gitt ham og forlate fengselet. Hva må en anklaget og skyldig forbryter som er blitt benådet, gjøre for å nyte godt av benådningen? Han kan ikke gjøre annet enn å akseptere og ta imot benådningen.

Dine og mine og alle menneskers synder er blitt betalt av Kristus. Gud er forsonet med oss. Guds vredes fengsel er blitt åpnet. Det er utstedt en benådning for oss alle. Dette blir forkynt for oss hver gang vi hører evangeliet om ham som døde for oss. Derfor: Hva må jeg gjøre for å nyte av alt dette med glede? Ingenting, absolutt ingenting, annet enn å akseptere det, ta imot det, tro det.

Dersom jeg ikke tror det, dersom jeg ikke tar imot rettferdigheten som rekkes meg helt gratis, uten betingelser, får jeg heller ingen nytte av den, og jeg må stå framfor Gud med alle mine synder og hele min store syndeskyld. Det var det fariseeren gjorde. Han tok ikke imot Guds rettferdighet, for han mente om seg selv at han ikke trang den. Han mente jo at han var rettferdig i seg selv, at livet hans var godt nok i Guds øyne. Han takket Gud for at han ikke var som andre syndere. Men dermed avslører han også sin vantro, og dermed gikk han også hjem fra templet den dagen uten Guds rettferdighet.

Men tolleren forstod at han ikke hadde noe å komme med overfor Gud. Han forstod at han ikke holdt mål i Guds øyne. Han kunne bare klamre seg til Guds nåde og forsoning. Han kunne bare klamre seg til håpet om at Gud ville tilgi ham. Han trodde, derfor fikk han også rettferdigheten tilregnet, Guds fullkomne rettferdighet, og derfor gikk han hjem rettferdig for Gud.

Og slik er det for deg og meg også. Stilt overfor Guds hellighet og rettferdighet kan vi gjøre lite annet enn å be tollerens bønn: "Gud, vær meg synder nådig!" Men dermed gjelder også Jesu ord om tolleren oss: Vi kan trygt gå hjem i vissheten om at vi er rettferdig for Gud, ikke i oss selv, men fordi Gud har av bare nåde tilregnet oss sin rettferdighet. Og slik vil det være resten av livet vårt. Vi vil ofte måtte be tollerens bønn. Vi vil ofte måtte be om tilgivelse, men vi kan hele tiden være viss på at vi er rettferdig for Gud. Og når vi så til slutt skal sovne inn i døden, skal Gud si: "Denne gikk hjem rettferdig," ikke hjem til sitt hus, "men hjem til himmelen." For Jesus Kristus er vår forsoner, vår frelsermann, vår rettferdighet. Amen.