Å kjenne sin besøkelsestidPreken over Luk 19,41-48 - 10. søndag etter treenighet Iblant står det å lese i avisen utsagn omtrent som dette: "Stavangers befolkning kjente ikke sin besøkelsestid i går kveld," og når vi leser videre handler det gjerne om at en stor musiker nettopp har vært i byen og gitt en flott konsert, eller kanskje det var et kjent teaterensemble som hadde forestilling; men så var det bare noen ytterst få som viste interesse og fikk det med seg. Da tenker gjerne vi som leser: "Uff, så dumt at vi gikk glipp av dét! Det er jo slett ikke sikkert det kommer flere slike anledninger. Det er jammen viktig å kjenne sin besøkelsestid." Et mye alvorligere eksempel på noen som ikke kjente sin besøkelsestid hører vi om i evangelieteksten i dag. Straffedommen over Jerusalem og folket der står som en advarsel til oss som lever i dag. Det var rett før påskehøytiden og Jesus var på vei fra Betania opp til Jerusalem, sammen med sine disipler og en stor pilegrimsskare. Jesus rir på et esel, og når de kommer opp til toppen av Oljeberget, får de plutselig en storslått panoramautsikt å se: der nede ligger Jerusalem, "Fredens by" som navnet jo betyr, et flott syn og som alltid et stort øyeblikk for pilegrimene. Innenfor de høye bymurene er det ett byggverk som skiller seg kraftig ut: det veldige tempelet, svært og flott, bygd av store hvite steiner som glinser i ettermiddagssolen, kjent som et av de største arkitektoniske "underverkene" i hele det enorme Romerriket. Der var det Jesus omlag tyve år tidligere ble igjen da Maria og Josef drog tilbake til Nasaret; tolvåringen ville så gjerne være i sin Fars hus litt lenger. Og senere hadde han mange ganger kommet tilbake hit. En av sangene de sang, jødene som valfartet til Jerusalem ved de store høytidene, var Salme 122, En sang ved festreisene. Av David.
Hva var det som hadde gått så fryktelig galt med denne hellige byen, siden Jesus måtte gråte over den og si: "Om også du på denne dagen hadde forstått hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for dine øyne. Det skal komme dager da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter og slår deg og dine innbyggere til jorden. Det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forstod at tiden var kommet da Herren gjestet deg." Eller mer direkte oversatt: "fordi du ikke forstod tiden for din besøkelse," "fordi du ikke kjente din besøkelsestid." Det var ikke en musiker eller et teaterensemble de ble besøkt av der i byen, men noe utrolig mye viktigere enn som så. Ikke en engel. Det var "det sanne lys, som lyser for hvert menneske," som hadde kommet til verden, skriver Johannes. "Han var i verden og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham." "Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss" (Joh 1:9-11, 14). De var altså besøkt av Guds Sønn, den evige Gud selv, i egen person. Det var han som kom ridende inn i byen på et esel den dagen, så ydmyk og saktmodig, Menneskesønnen, Davids Sønn, Fredsfyrsten, fredskongen. Men det var ikke en slik konge folket der hadde lyst på. Jerusalem, byen hvor selve Guds tempel lå, sentrum for gudsdyrkelsen i Israel; akkurat den byen var blitt senteret for en beinhard motstand mot Jesus. Lederne for folket, ypperstepresten og de andre, som burde vært de første til å knele ned, hylle og ta imot ham, Guds Messias, var bitre fiender av ham; de foraktet og hatet ham og lengtet etter å få ryddet ham av veien. Hvordan kunne det gå så galt? Etter at døperen Johannes hadde stått fram ikke langt borte derfra for å forberede dem på Messias´ komme, hadde Jesus selv gang på gang undervist på deres gater og i tempelet, forkynt for dem evangeliet om Guds rike, pekt på den eneste veien til frelse og fred. Og han hadde bekreftet sine ord ved å helbrede mange syke. Men han fikk høre at han var besatt, at han stod i ledtog med Beélsebul, djevelen. De fleste ville ikke tro på ham. Mange var nok ikke fullt så fiendtlig innstilt som de religiøse lederne i byen, men folk flest var mye mindre interessert i en frelser fra synd enn de var interessert i en leder som kunne befri dem fra romerne og gi dem en ny periode med nasjonal storhet og velstand. Jesus hadde advart dem kraftig mot den strenge straffen som uunngåelig ville komme dersom de ikke vendte om til Gud. Men stort sett bare blåste de av det og anse det som tomme trusler. De tenkte: "Vi er jo Abrahams barn, Guds utvalgte folk; ingenting vondt vil nok ramme oss." De sang vel i tempelet "Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot," men de vanhelliget Guds navn og Guds tempel ved å hverken leve eller lære rett. De æret nok Gud med leppene, men hjertet var langt borte fra Herren. Det var som i Jerusalem på Jesajas og Jeremias tid, da Gud forkynte: Hva skal jeg med alle slaktofrene som dere bærer fram? Når dere kommer fram for mitt åsyn, hvem krever da av dere at dere tråkker ned mine tempelgårder? Kom ikke mer med gagnløse gaver! Offerrøken har jeg avsky for. Vask dere, gjør dere rene! Få de onde gjerningene bort fra mine øyne! (Jesaja 1:11, 12, 13, 16). Mon tro om dette har noe som helst med oss å gjøre, vi som lever nå? Å, hvor lett du tar det med å velge en annen vei! Hvor lenge vil du gi rom for onde tanker i ditt sinn? De fornekter Herren og sier "Han gjør ingen ting; ulykken kommer ikke over oss…,"…Skulle jeg ikke kreve dem til regnskap for dette? lyder ordet fra Herren, gjennom Jeremia (2:36, 4:14, 5:29, 5:12). Vil dere ikke ha age for meg eller skjelve for mitt ansikt?…Du sier: "Jeg er uskyldig; hans vrede har vendt seg fra meg…" Vend om, dere frafalne sønner og døtre! lyder ordet fra Herren. …Dere kommer og trer fram for meg i dette huset som bærer mitt navn, og sier: "Vi er frelst." Og enda holder dere på med alle disse avskyelige ting! Mener dere da at dette huset som bærer mitt navn, er en røverhule? Også jeg kan se, lyder ordet fra Herren (Jeremia 5:22, 2:35, 3:14, 7:10-11). Vi legger merke til likheten mellom disse siste ordene vi leste fra Jeremias profetbok og Jesu ord da han ryddet opp på tempelplassen. All denne ytre bråkete aktiviteten, pengeklirringen, brekingen og rautingen, uten tro i menneskenes hjerter, var en avskyelighet for Gud. De hadde gjort tempelet til en markedsplass der de innbilte seg at de kunne kjøpe seg fred med Gud ved å bære fram slaktoffer. Men meningen med alle offerhandlingene i tempelet var jo at de pekte fram mot Messias, Guds lam, det virkelige offeret for synd. Det var bare på grunn av ham, han som skulle komme, at de fikk sine synder tilgitt. Bare ved troen på ham, av bare nåde; ikke ved egne anstrengelser og prestasjoner. Om de bare hadde skjønt hva som tjente til fred, til deres frelse! Men det var skjult for dem. Nå var han kommet, Fredsfyrsten, men de tok ikke imot ham. De kjente ikke sin besøkelsestid. I sin store kjærlighet hadde Gud sendt sin egen Sønn, som redningsmann fra synd, død og fortapelse. Men når de forkastet den eneste redningen, var det uunngåelig at straffen måtte komme; det var ingen annen mulig ende på det. Igjen og igjen hadde de fått høre evangeliet, men de forherdet hjertene sine, gjorde seg harde og stolte. Og når mennesker stadig forherder hjertene sine, så vil også Gud ofte før eller senere forherde dem slik at de blir låst og fanget i sin forherdelse, slik at en omvendelse blir umulig. Dette er jo skremmende å tenke på, men det er sant. Gud vil slett ikke at noen skal gå fortapt. Men når et menneske igjen og igjen forherder seg selv, avviser evangeliet, møter både Guds advarsler og hans nådige vennlige innbydelser med likegyldighet eller trass, undertrykker og kveler alle såkorn som blir sådd, og til tross for alle Guds nådesbevis forblir i sin synd, i sin stolthet, i sin verdenskjærlighet, i sin egenrettferdighet, og lar alt være forgjeves, så drar Gud til slutt sin nådige hånd bort fra det mennesket. Da er det for sent. Ingen utvei lenger. Besøkelsestiden er over. Gud lot det gå omlag 40 år før straffen kom over Jerusalem. Det er sant at mange vendte om på pinsedagen da Peter og de andre stod fram i byen og forkynte. Men den unge kristne menigheten der møtte en voldsom motstand, og den flyttet vekk fra byen etter at Stefanus og flere av lederne, bl. a. Jakob, var blitt henrettet. I mai måned år 70 e. Kr. hendte det så at det plutselig kom en svær romersk hær til Jerusalem for å straffe de opprørske jødene. Nå skjedde det som Jesus hadde forutsagt: "Det skal komme dager da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter og slår deg og dine innbyggere til jorden." Med alle sine store forsvarsmurer var Jerusalem en vanskelig by å innta, og derfor valgt romerne å sulte ut forsvarerne. Vi kan lese i historiebøkene at de stengte byen fullstendig av ved å sette opp en åtte kilometer lang mur av jord, så ingen skulle klare å lure seg verken ut eller inn. Etter hvert ble det en forferdelig nød inne i byen, og en masse folk døde av sult og sykdommer, før de romerske soldatene tok seg inn og gjorde resten av jobben med sverd og ildspåsettelse. Jerusalem ble satt fyr på, og både tempelet og resten av byen ble lagt i ruiner, i august år 70. De som overlevde ble ført bort og solgt som slaver eller lignende. Er dette egentlig en advarsel til oss? Var det det jeg sa til å begynne med? Hva har dette med oss å gjøre? Det er kanskje lett for at vi begynner å tenke at "det er muligens en nyttig advarsel for visse andre folk vi kjenner, men egentlig ikke for akkurat meg..." Men slik må vi ikke tenke; vi skal først og fremst tenke på oss selv. Det er nettopp du som i dag må forstå hva som tjener til fred og frelse, det er akkurat du og jeg som ikke må forherde hjertene våre, nettopp vi som må kjenne vår besøkelsestid. I dag er nådens tid, i dag er Gud å finne. I dag taler han til oss, hvor lenge vet vi ikke. Vi må våkne opp! Men blant oss er det vel en del som egentlig ikke har noe særlig behov for å vende om? tenker vi kanskje. Det finnes vel en del som allerede har det rette sinnelaget og derfor ikke behøver bot og omvendelse, og som i stedet bare bør satse på å ikke forandre sitt sinnelag, bare prøve å fortsette å leve slik som før? Vi kommer hit til gudstjeneste og synger om at "Halleluja, vi er frelst." Men hvordan er det med vår motstand mot synden? Tenker vi "ja-ja, Gud er vel nådig, han straffer meg nok ikke, det er vel ikke så farlig med lite grann synd nå og da, å gi etter for noen fristelser til synd her og der, bare noen syndige tanker kanskje? Gud lar nok ikke straffen komme, han bare truer og skremmer oss litt med loven; det er nok ikke så alvorlig ment…"?! Å, hvor lett du tar det med å velge en annen vei! sier Gud gjennom profeten. Hvor lenge vil du gi rom for onde tanker i ditt sinn? Gud har sagt at de troendes hjerter er et tempel for Den Hellige Ånd, men vi er fæle til å la det utvikle seg til røverhuler, fylt av all slags rot, lurveleven og fanteskap. Og der kan vi sitte i hulen vår og være trygge, tror vi kanskje. Men Gud tåler ikke slikt i sine tempelgårder. Dere kommer og trer fram for meg i dette huset som bærer mitt navn, og sier: "Vi er frelst." Og enda holder dere på med alle disse avskyelige ting! Kjenner vi vår besøkelsestid? Eller er vi litt for opptatt med andre ting som vi håper også kan gi oss fred og ro i hjertet, lykke og tilfredsstillelse? Denne verdens ting, opplevelser og attraksjoner? Venner og familie? Det å ha god helse? Kunst og kultur? Materialisme? Sviktende ting? Lar vi ofte verdens sorger og gleder oppsluke tanker og sinn, så vi ikke spør noe særlig etter frelse for sjelen? Det er nå Gud taler til oss og kaller på oss! Må Gud gi at vi alle kjenner vår besøkelsestid! Må ingen av oss her forherde hjertet sitt, men forstå på denne dagen hva som tjener til fred! La oss vende om til Gud! Legg nøye merke til hvordan Jesus gråter og sørger over Jerusalem. Det er ikke bare at det renner en liten tåre ut fra øyenkroken hans. Nei, det greske ordet for "gråte" som er brukt her, handler om å briste ut i tårer og høylytt gråt. Han tenker ikke på seg selv og hulker fordi han er fornærmet og rasende på dette folket som ikke vil ha ham. Nei, han tenker på dem, han er full av kjærlighet til dem! Hjertet hans er fullt av medynk og sorg! Hvor inderlig gjerne han ville hjulpet dem og reddet dem fra det som skulle komme! En annen gang sa han: "Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene ihjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke" (Matt 23:37). De hadde forherdet seg. "Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om!" (Esek 33:11). Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1 Tim 2:4). Det var ikke for å dømme verden at Gud sendte sin sønn; det var ikke derfor han red inn i Jerusalem, ydmyk og saktmodig, på et esel. Nei, av kjærlighet til oss syndere døde Jesus på korset. Gud sparte ikke engang sin egen sønn; så høyt elsker han verden og deg og meg. Han som ikke visste av synd, som var uskyldig, han ble gjort til synd for oss, alt ble lastet på ham, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet (2 Kor 5:21). Gud vil ikke miste en eneste en av oss som er her i dag, for ham er hver sjel som en perlesten av uendelig verdi. "Fra evige tider Gud tenkte på deg, det beste av alt har i tanker. Så må du ei si ham ditt harde nei når han på din hjertedør banker" (som det heter i en sang av Trygve Bjerkrheim). Din og min besøkelsestid er nå! Det gjelder livet! Vi har ingenting i oss selv å tre fram for Gud med. Vi har vært ulydige mot Herren vår Gud. Men: vi får klynge oss til Jesu lydighet, Jesu rettferdighet i vårt sted. Dette er evangeliet! Gud sier til deg og meg: Jeg fordømmer deg ikke. Jeg tilgir deg! Gå bort og synd ikke mer! Vær frimodig, min sønn! Vær frimodig, min datter! Løft hodet, gå med fred! For jeg tilgir deg alle dine synder. Bare stol på meg! Jeg er din rettferdighet! Der synden var stor, ble nåden enda større (Rom 5:20). I Jesu navn, amen. La oss be: Lovet være du, Gud, og velsignet i evighet, som med ditt ord trøster, lærer, formaner og advarer oss! Må du ved din Hellige Ånd stadfeste ordet i hjertene våre, så vi ikke blir glemsomme hørere, men stadig vokser i tro, håp, kjærlighet og tålmodighet inntil enden, og så til sist blir evig salige, ved din sønn, Jesus Kristus vår Herre. Amen. (Preken av pastor T. Jakob Welde)
|
