"Hva skal barnet hete?" Dette er et vanlig spørsmål vi stiller oss når vi får høre nyheten om et barn som er født i vår familie eller blant våre venner. At vi er så opptatt av hva barnet skal hete, viser hvilken stor vekt vi legger i et navn. I mange familier gir de barnet navn etter en av besteforeldrene eller en annen nær slektning. Andre nybakte foreldre bryr seg ikke så mye om oppkalling, men velger først og fremst et navn som de selv liker. Noen studerer navnebøker for å få ideer og finne ut hva navnene betyr.

I Bibelen fins det mange eksempler på navngiving, både i Det gamle og Det nye testamentet. Felles for alle disse eksemplene er at navnet som barnet fikk, uttrykte noe vesentlig ikke bare om barnet i seg selv, men framfor alt om den oppgaven personen skulle ha. De aller fleste vet sikkert hva navnet Jesus betyr. Det betyr "Herren frelser", og vi forstår jo hvorfor han har fått dette navnet. Det var sikkert mange gutter på hans tid som het det samme som ham, og vi kjenner til at det spesielt i spansktalende land i vår egen tid er mange gutter som heter Jesus. Men det var og er bare én som dette navnet virkelig passer på, fordi han virkelig er Frelseren. I Jesus Kristus skulle Herren frelse hele menneskeheten fra alle deres synder. I ham, og bare ham, skulle alle mennesker bli frelst. "Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved" (Apg 4,12).

I dag hører vi om en annen viktig person som skulle få navn. Det var presten Sakarja og hans hustru Elisabeth som endelig på sine gamle dager hadde fått en sønn. Sakarja hadde fått det løftet av engelen Gabriel at hans ufruktbare hustru skulle føde en sønn, og de skulle gi ham navnet Johannes. Johannes betyr ingenting mindre enn "Gud er nådig" eller "Guds nådige gave".

Det var store ting Herren hadde sagt om Johannes. Engelen hadde fortalt Sakarja at han helt fra mors liv skulle være fylt av den Hellige Ånd (Luk 1,15). Og i vers 17 leser vi: "Han skal være forløper for Herren og ha samme ånd og kraft som Elia, vende fedrenes hjerter til barna og gi de ulydige det sinn som rettferdige har, og gjøre folket vel forberedt for Herren."

Men Sakarja tvilte på Herrens løfte. Han sa: "Hvordan kan jeg være sikker på dette?" (vers 18). Rent menneskelig talt var det jammen ikke så merkelig at Sakarja tvilte. For hvordan kunne det være mulig at både han og hustruen hans skulle kunne få barn? De var begge to godt oppe i årene, og Elisabeth hadde vært ufruktbar hele sitt liv. Så det var virkelig ikke så underlig at Sakarja tvilte. Vi hadde vel gjort det selv om vi hadde vært i hans situasjon. Det var imot all fornuft og all menneskelig erfaring. Gamle mennesker får ikke barn. Slik er det bare.

Men å tvile på Guds løfter, er det samme som ikke å tro på ham og hans allmakt. Det er det samme som ikke å tro at Gud kan, selv om alt ser umulig ut. Guds løfter er av en slik art at det fins bare to måter å forholde seg til dem på. Enten tror vi at Gud vil holde sine løfter og gjøre som han har sagt, eller så tviler vi eller nekter å tro. Når Gud gir sine løfter, vil han at vi skal tro dem, og ikke tvile på dem. Å tvile på Guds løfter, er det samme som å gjøre Gud til løgner. Men Gud lyver aldri. Hans løfter er alltid sanne. Vi kan love ting som vi ikke holder. Slik er ikke Gud. Han er trofast. Han holder det han lover.

På grunn av Sakarjas vantro gjorde Herren det slik at han ble stum og ikke kunne tale (Luk 1,20). Ja, det hender at Gud må lære oss å stole på hans løfter, og det hender at han må lære oss det på en måte som vi kanskje ikke forstår med en gang. Noen ganger bruker Gud ganske kraftige midler for å lære oss. Men han gjør det ikke fordi han vil oss noe vondt, men fordi han vil oss vel. For hva er vel bedre for oss mennesker enn å legge alt i Guds hender og stole på ham? Vi vet at vi har en nådig og mektig Gud som kan gjøre mye mer enn det vi ber om og forstår. "Ingenting er umulig for Gud" (Luk 1,37). Tenk så mange bekymringer og våkenetter vi mennesker kunne spart oss om vi lærte oss å stole mer på Gud og hans løfter!

Fordi Sakarja tvilte, gjorde Gud det slik at han ble stum og ikke kunne tale. Men slik skulle det bare være til den dagen Elisabeth skulle føde. Barnet ble født nøyaktig slik Gud hadde sagt. Guds løfter viste seg nok en gang som fullkomment troverdige. Og da slektningene ville gi barnet navnet Sakarja etter faren, skrev den gamle selv på en tavle at han skulle hete Johannes. "I det samme fikk Sakarja talens bruk tilbake, og han begynte å prise Gud," leste vi (vers 64).

Ja, Gud holder sine løfter. Sakarja måtte lære dette "the hard way", som amerikanerne sier. Det må vi også ofte gjøre. Vi må ofte lære oss dette gjennom prøvelser som Gud legger på oss. Men det er godt for oss å lære det. Det er en god lærdom og en nyttig lærdom. For når vi ser at Guds løfter er å stole på, kan vi nemlig ha fred i hjertene våre. For om Guds løfter er å stole på, er vår frelse sikker og viss. Om Guds løfter er å stole på, eier vi syndenes forlatelse, evig liv og salighet. Det behøver vi ikke tvile ett eneste sekund på.

Etter at Sakarja hadde fått talens bruk, begynte han å prise Gud. Fylt av den Hellige Ånd sang han en herlig lovsang til Herren. Denne lovsangen har et dobbelt innhold: Først priser Sakarja Herren for nåden han har vist ved å oppfylle løftet om å sende Messias, og dernest priser han Herren for nåden han har vist ved å sende forløperen.

1.

Guds store nåde, hva Gud i sin miskunn har gjort mot menneskene, er hovedtemaet i Sakarjas lovsang. Og er det ikke nettopp dette som også bør være tema i all rett lovsang? Vi vil prise Gud, skal vi først og fremst prise ham for den store nåde han har vist oss i sin sønn Jesus Kristus.

"Lovet være Herren, Israels Gud, for han har sett til sitt folk og gjenløst det," sier Sakarja. Det som Gud hadde lovet for lenge siden, det han hadde talt gjennom sine hellige profeter, det hadde han nå satt i verk. Nå skulle løftene oppfylles. Tidligere hadde det bare vært løfter om noe som skulle skje, men nå begynte det å skje. Gud var i ferd med å oppfylle alt. Nå skulle han sende frelseren. Tiden var kommet.

Tre måneder før Johannes ble født, var Frelseren blitt unnfanget ved den Hellige Ånd i jomfru Marias morsliv. Guds Sønn var blitt menneske. Han var blitt et menneske som oss. Frivillig hadde han stilt seg under loven i vårt sted. Dette hadde han gjort for at han skulle oppfylle den loven vi ikke klarte å holde. Og frivillig skulle han bøye seg inn under lidelsen og smerten og døden for å sone straffen for alle våre synder. Selv var han uten synd, men han ble gjort til synd for vår skyld. Og på denne måten brakte han oss en hel og full tilgivelse for syndene våre.

Ja, sannelig, vi må også utbryte med Sakarja: "Lovet være Herren, Israels Gud, for han har sett til sitt folk og gjenløst det. Lovet være Herren, for han har sett til meg og gjenløst meg."

Videre sier Sakarja: "Han har oppreist et frelsens horn for oss i sin tjener Davids ætt." Hva betyr det at Herren har oppreist "et frelsens horn" for oss? Luther sier: "Det er det samme som et nåderike. Til det riket skal alle som er i synd, angst og nød komme. I dette riket skal de finne hjelp, slik at synden ikke skal skade dem eller døden drepe dem. For Davids sanne sønn er nå unnfanget og skal snart bli født. Han skal opprette et evig nåderike. Han skal kjempe mot våre fiender, synden, døden og djevelen. Han skal overvinne dem og frelse oss i fra dem så de ikke skal skade oss i all evighet. Dette nåderiket står nå for døren."

Gud har i sin egen Sønn opprettet et rike. Dette riket er ikke et hvilket som helst rike. Det er ikke et verdslig rike. Verdslige riker bygger på lover og regler. I kongeriket Norge har vi en grunnlov som vi alle må rette oss etter. Det riket som Kristus har opprettet bygger ikke på lov, men på nåde. Dette riket er et nåderike. Det er et slikt rike hvor alle de som er engstelige og redde og fortvilet over sine synder kan komme. Du og jeg og alle som er plaget i sin samvittighet får komme inn i dette riket. For det er for slike som oss dette riket er opprettet. For oss har Herren opprettet et frelsens horn i sin tjener Davids ætt, sier Sakarja.

Slik priser Sakarja Gud for hans store nåde. Vi skal tenke på at Sakarja var en prest som tilhørte den gamle pakt. Bibelen sier at han levde etter alle forskriftene i loven. Han omskar sin sønn på den åttende dagen, slik loven påbød. Likevel skrev han og sa til alle: Min sønn skal hete Johannes – det betyr: Gud er nådig. Sakarja kjente den nådige Gud. Han visste at det loven med alle sine bud og krav, forskrifter og regler ikke var i stand til å gjøre, nemlig frelse menneskene, det gjorde den nådige Gud.

I sin store nåde sendte han Frelseren som skulle frelse oss "fra våre fiender", sier Sakarja videre i sin lovsang. Hvilke fiender er det Sakarja taler om? Det er ikke først og fremst sånne fiender som vi tenker på, andre mennesker som er imot oss. Det er framfor alt våre åndelige fiender, synden og døden, djevel og helvete. Vi var fanger under disse fiendene. Helt fra syndefallet av har de holdt menneskene i sitt klamme grep. Men lovet være Herren, Israels Gud, for han har sett til sitt folk og frelst oss fra våre fiender.

Gud hadde ikke glemt sine løfter. Gud kan aldri glemme sine løfter. Han hadde ikke glemt hva han hadde lovet Abraham. Etter at Abraham på Herrens ord hadde gått for å ofre sin eneste sønn, Isak, hadde Gud sagt til Abraham: "I din ætt skal alle jordens slekter velsignes." Nå var dette løftet i ferd med å oppfylles. I Jesus Kristus, Guds velsignede sæd, skulle alle jordens slekter velsignes (jfr Gal 3,16).

Hva blir følgene av dette? Hva blir konsekvensene av at Gud kommer i hu sin pakt? Hva blir konsekvensene av at vi er blitt gjenløst og frelst fra våre fiender? Dette sier Sakarja videre i sin lovsang: "Så vi frelst fra fiendehånd og uten frykt kan få tjene ham for hans åsyn i fromhet og rettferd alle våre dager." Den som ikke lenger er fange under fiendene, er fri. Den som ikke lenger er fanget av synden, døden og djevelen, er fri til å tjene Herren i fromhet og rettferd. Eller for å si det enkelt: Om du vet at du er frelst fra dine synder, kan du ha en god og glad samvittighet. Og den som har en god samvittighet kan tjene Gud uten frykt. Han har ingenting å frykte for. Han har ingenting å skjemmes for. Han har ingenting han trenger å føle skyld for. Kort sagt: Han er fri – fri til å tjene sin Herre og Frelser med stor glede og takknemlighet. På grunn av Jesus vet vi at Gud er vår Far, at han bare vil oss det aller beste, at han ikke vil fordømme oss. Fordi Gud er nådig og har vist sin nåde mot oss i sin egen Sønn, kan vi tjene ham uten frykt.

2.

Men denne frelse vil Gud at alle mennesker skal få del i. Gud ville ikke holde sin store nåde skjult for menneskene. Derfor sendte han forløperen. Johannes skulle være forløper for Frelseren. Han skulle rydde veien for ham. Han skulle lære mennesker å kjenne denne frelsen. Han skulle fortelle dem at deres synder er tilgitt. Legg merke til hva Sakarja sier om det oppdraget hans egen sønn, Johannes, skulle utføre: "Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet, for du skal stå fram foran Herren og rydde vei for ham og lære hans folk å kjenne frelsen, at deres synder blir tilgitt, for vår Gud er rik på miskunn." Legg merke til dette: Johannes’ oppdrag var å forkynne for menneskene om frelsen og syndenes tilgivelse. Han skulle fortelle dem at Gud er rik på miskunn.

Dette er viktig å merke seg, for det forteller noe om alle dem som vil være forløpere for Herren og bane veien for ham. Hva er vi skal forkynne annet enn at Gud er rik på miskunn og nåde? Hva er vårt oppdrag annet enn at Gud er en Gud som tilgir synd? Vi har lett for å glemme hva som er hovedsaken i budskapet vårt og hva som alltid må være det viktigste vi driver med. Sakarja viser oss i sin lovsang hva som er det viktigste, nemlig å forkynne at Gud er rik på miskunn. Ingenting er viktigere å fortelle menneskene enn at Gud er en nådig Gud som tilgir synd og skyld.

"Og slik," forkynner Sakarja, "skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre skritt inn på fredens vei." Ja, tenk så herlig det er når solen går opp. Da er den mørke natten over. Når det er mørkt, kan vi ikke se noe. Mørket er i Bibelen et bilde på den blindhet som det naturlige menneske befinner seg i. Men plutselig går solen opp. Det lysner. Vi kan se klart. Og vår sol er Jesus Kristus. Han er verdens lys som skinner i mørket. Når han går opp i våre hjerter, når lyset får opplyse oss, ser vi også klart. Vi ser vår synd, men framfor alt, vi ser vår frelser, Jesus Kristus. Vi ser at Gud er en Gud som er rik på miskunn. Vi ser at han tilgir oss alle våre synder for Kristi skyld.

Har lyset fra det høye gjestet deg? Har det vært en soloppgang i ditt hjerte? Eller er det fremdeles mørkt? Jesus er ditt lys og din sol. Han vil komme til deg også og lyse for deg også. Han vil være din frelser og Herre. Han vil hjelpe oss alle så vi kan synge med Sakarja: "Lovet være Herren, Israels Gud, for han har sett til sitt folk og gjenløst det." Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet