Hvor kommer livet fra? Hva er opphavet til livet? Som kristne vet vi svaret: Livet har sitt opphav i Gud. Alt liv, enten det er det naturlige, legemlige livet eller det åndelige livet, har sitt utspring i Guds skapergjerning. Ved sitt allmektige Ord skapte Gud himmel og jord, og fra denne kilden har alle skapninger helt til denne dagen fått livet.

Men Gud har også gjort et annet stort verk, det stor frelsesverket. Kristi oppstandelse fra de døde er dette andre store og herlige skaperverk. Fra denne kilden, fra Jesu åpne grav, flyter det åndelig, evig liv. Ved Jesu oppstandelse fra de døde vet vi at gjenløsningsverket er fullbrakt, at frelsen er bekreftet og beseglet.

Hele vår tro hviler på Jesu frelsesverk. Uten at Jesus hadde lidt på korset for våre synder og stått opp igjen fra graven, hadde vår tro vært uten mening. Den hadde vært forgjeves. "Er Kristus ikke stått opp, da er vårt budskap intet, og deres tro er meningsløs… Men nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn" (1 Kor 15,14.20). Vi har en fast og sikker grunn for vår tro. Vår Frelser er ikke død, men lever, og Bibelen sier at alle de som tror på ham, også skal leve.

Men Gud nøyer seg aldri bare med å skape livet. Han vil også at livet skal fortsette. Han vil at det skal styrkes og vokse. Dette gjelder det legemlige livet, men det gjelder like mye det åndelige livet.

Offeret på Golgata og oppstandelsen på den tredje dagen, dette fullbrakte verket, er den faste, sikre grunnen for vår tro. Men for at vi gjennom dette livet skal nå fram til målet, trenger vi å bli ledet og bevart i troen. Det er nødvendig at Jesus går sammen med oss gjennom livet. Vi klarer oss ikke uten ham. Uten ham vil troen slokne og det åndelige livet dø ut, og vi når ikke fram til målet, det evige livet hos Gud.

I dagens evangelium om de to Emmaus-vandrerne får vi en fin undervisning i hvordan Herren Jesus leder oss og går sammen med oss gjennom livet. De to disiplenes vandring fra Jerusalem til Emmaus kan vi sammenligne med vår vandring gjennom livet.

Jesus er vår følgesvenn i livet

1. Jesus, vår følgesvenn, er med oss alle dager
Vi leste at mens de gikk og samtalte om det som var skjedd de siste dagene i Jerusalem, kom Jesus og slo følge med dem. "Men det var noe som hindret dem i å se, så de ikke kjente ham igjen," står det. Dette får oss til å tenke på at selv om vi ikke kan se Jesus med våre øyne, er han likevel med oss på veien. Allerede i den gamle pakten var han hos de troende. Jakob som skulle dra av sted til fremmed land, fikk dette løftet av Herren: "Se, jeg vil være med deg og bevare deg hvor du går" (1 Mo 28,15). Og vi husker hvordan Herren var med Israelsfolket da de drog ut av Egypt og hvordan han ledet dem gjennom ørkenen like inn i det lovede landet. De troende i den gamle pakt ropte til Herren, sin hyrde, når de var i nød: "Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg" (Salme 23,4).

Det samme skjer nå i den nye pakt. Jesus er den gode hyrden som kjenner sin hjord og som leder dem. Han er ikke som en leiekar som ikke selv eier sauene og bare passer på dem en liten stund og forlater dem og flykter når han ser farene komme. Han er den gode hyrden som blir hos sine alltid og passer på dem.

Ja, den oppstandne Guds Sønn er med oss. Han går ved vår side livet gjennom. Etter at han hadde stått opp fra de døde, åpenbarte han seg flere ganger for disiplene; en gang for Simon Peter, en annen gang for Maria Magdalena ved graven, deretter for de to Emmaus-vandrerne, deretter for alle disiplene. Han kom og forsvant som han selv ville. Han er virkelig den sanne Gud, den allmektige, den allestedsnærværende Gud. En slik mektig og sterk leder og beskytter er det vi har. Han er vår venn, vår gode og trofaste følgesvenn gjennom livet.

2. Jesus, vår følgesvenn, bryr seg om våre bekymringer og sorger
Se nå hvordan han slår lag med de to disiplene på vei til Emmaus! Han er opptatt av deres bekymringer. Han spør: "Hva er det dere går og snakker så ivrig om?" Og så begynner han å samtale med dem for å hjelpe dem ut av deres bekymringer.

Ja, Jesus, vår bror, lever og går med oss på veien. Han er som en god og trofast venn som har medfølelse og omtanke for oss. Han er ikke en Gud som vi må flykte for, men en Gud som er oss nær, som har tatt vårt kjøtt og blod på seg, og som går ved vår side. Om vi skulle snuble og falle på veien fordi vi ofte er så svake og vaklende, trenger vi ikke være redde og skjelve for ham. For denne vår følgesvenn er også vår Frelser.

De to Emmaus-vandrerne trodde nå at alt håp om gjenløsning var ute. "Og vi som hadde håpet at det var han som skulle utfri Israel" sa de. Han som hadde vært deres store herre og profet, han som de hadde satt sitt store håp til, han hadde jødene tatt og hengt på et kors. Så nå var de ensomme og forlatt. De var så få, og motstanderne føltes så mange og så sterke. Derfor var alt håp om gjenløsning og utfrielse blitt til skamme.

Mens de gikk slik og klaget og var så motløse og redde, gikk han som var deres Frelser og Gjenløser, ved siden av dem uten at de visste det.

Er det ikke typisk! Vi føler oss ofte så alene. Det er så få som vil tro på Jesus. De aller fleste er så likegyldige til kristendommen. Mange av dem som vi til daglig omgås med, kjenner ikke Jesus, forstår ikke de store tingene som vi har sett hos ham og i hans Ord. Hans Ord blir så neglisjert og fornektet. Læren er blitt så utvannet, og kjærligheten er blitt så kald.

Midt oppi denne situasjonen går likevel Jesus sammen med oss. Han kjenner oss. Han vet om våre tunge tanker og mange bekymringer. Vår følgesvenn, Herren Jesus Kristus, kjenner våre tanker og hjerter til bunns. Når vi i denne verden blir grepet av angst og frykt, slik som den lille flokken av disipler gjorde etter at de hadde korsfestet Jesus, når vi må gå gjennom tider med skuffelser og motgang, når det virker som mørkest, som at alt håp er ute, da skal vi vite: Vi har en følgesvenn, en som går med oss på veien. Han har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende. Selv om vi ikke ser ham, selv om vi ikke føler noe som helst av hans nærhet, er han likevel med oss.

3. Jesus, vår følgesvenn, leder oss med Ordet og sakramentene
Hvordan kan vi vite at han er med oss? Og hvordan er han med oss? Det lærer vi av denne beretningen om Emmaus-vandrerne. Jesus slo følge med dem og begynte å samtale med dem. Det står at han begynte "å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene". Og til sist, da han satt til bords med dem og brøt brødet, "ble deres øyne åpnet, så de kjente ham igjen". Da han så var forsvunnet, sa de til hverandre: "Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?"

Han hadde refset dem for at de var så uforstandige og trege til å tro alt det profetene hadde sagt. Men han hadde ikke latt det bli med det. For han hadde tatt dem i hånden og lært dem og undervist dem i skriftene. Nøyaktig på samme måte handler den oppstandne Frelseren med oss i dag. Han underviser oss og lærer oss. Han åpner Skriftene for oss. Vi er også ofte trege og uforstandige til å forstå. Dette er en skade og svakhet i oss som vi aldri helt blir kvitt i dette livet. For det naturlige mennesket er Guds ord en dårskap og uforstand. Men vår trofaste venn og bror kommer oss til hjelp i vår svakhet. Han gjør det ikke med tvang eller vold. Men vennlig og kjærlig åpner han øynene våre litt etter litt. Hele tiden, gang på gang, langs hele den lange livsveien, lærer han oss og underviser oss.

Med sin Hellige Ånd drar han oss til Ordet. Dette Ordet er lykten for vår fot og lyset på vår sti (Salme 119,101). Så når vi hele tiden og hele livet gjennom, hver søndag, ja, hver dag, hører og leser Guds Ord, underviser han oss. Og det går med oss som det gikk med de to Emmaus-vandrerne. De sa: "Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?" Slik går det med oss også når vi trofast holder oss til Ordet. Vår hjerter kommer i brann. Troen blir styrket. Kjærligheten til Jesus øker. Kunnskapen om ham øker. Vi lærer ham bedre og bedre å kjenne. Vi bli ivrigere i tjenesten for ham. De redde og tvilende hjertene finner trøst. De bekymrede og urolige finner ro. De som kjenner stikket i samvittigheten, de som tynges under syndebyrden, får nytt mot, ny kraft og frimodighet.

Denne store trøsten gjør vandringen gjennom livet lettere å gå. Til stadighet minner han oss om sin stedfortredende lidelse og død og sin seierrike oppstandelse fra de døde. "Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?" (1 Kor 15,55) "Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø" (Joh 11,25-26). Ved hjelp av disse og andre ord i Bibelen styrker han oss og hjelper oss til å se døden i møte uten frykt.

Slik er Jesus med oss hele tiden i sitt mektige Ord og leder oss på livsveien.

Det samme er han gjennom sakramentet. De to Emmaus-vandrerne kjente Jesus igjen da han satt til bords med dem, tok brødet, bad takkebønnen, brøt det og gav dem. Da husket de hvordan han kvelden før han ble korsfestet, i den natt da han ble forrådt, hadde vært sammen med dem og hadde gjort det samme da han innstiftet nattverden. I sin hellige nattverd gir han seg til kjenne. Under brødet gir han oss virkelig sitt legeme, og under vinen sitt sanne blod. Slik gir han vår tro og vårt åndelige liv ny styrke. Slik holder han livet oppe i oss. Han fyller oss med guddommelig kraft. Han trøster hjertene våre og gir oss ny glede og frimodighet.

På denne måten følger Jesus oss gjennom livet. Han gjør det i sitt mektige, trøsterike og livgivende Ord, og i sitt styrkende sakrament. Han blir aldri trett av å følge oss. Han blir aldri trett av å styrke oss. Han blir aldri trett av å reise oss opp når vi har falt. Han blir aldri trett av å lede oss på den rette veien så vi ikke går oss vill. Nei, han slipper oss ikke og forlater oss ikke. Hele den lange vandringen like til kvelden kommer, går han med oss. Likesom han fulgte de to disiplene like til Emmaus, følger han oss helt hjem. Men sin store kjærlighet, trofasthet og nåde skal han være med oss like inn i døden.

Ingen dager i livet er like. Noen dager er vi glade og sterke, andre dager sorgfulle og svake. Noen dager er vi brennende og ivrige, andre dager kalde og likegyldige. Men uansett hvordan vi føler oss, er Jesus alltid med oss på vandringen. Det hender nok at han gjør med oss som han gjorde med de to Emmaus-vandrerne og later som han vil dra videre. Men det gjør han bare for å prøve vår tro. Han gjør det bare for å få oss til å se hvor mye vi trenger ham og slik at vi ber ham: "Bli hos oss, Herre! For det lir mot kveld og dagen heller." Ja, slik vil han at vi skal be. Slik vil Jesus at vi skal uttrykke det vi aller mest ønsker, nemlig at han skal bli hos oss like til vår siste kveld.

Vi klarer oss ikke uten ham. Uten ham til å lede oss gjennom livet, vil vi gå oss vill. Uten ham til å holde oss fast med sin sterke arm, vil vi falle. Uten at han er hos oss når kvelden – vår siste kveld – kommer, er det ute med oss.

Når vi en gang skal dø, må vi forlate alle dem som har fulgt oss gjennom livet. Men Jesus forlater oss ikke. Også da blir han hos oss. Også da står han ved vår side. Ja, da skal han føre oss gjennom døden inn i livet. Derfor vil vi alltid og flittig og ivrig denne bønnen: "Bli hos oss, Herre, hver dag hele livet gjennom, helt til det lir mot kveld!"

Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet