Et av de mest brukte ordene i verdensnyhetene det siste året tipper jeg må være ordet "terror". Terror betyr "redsel" og "frykt". Etter 11. september 2001 har den delen av verden som tidligere bare hørte om terror, fått den mye mer inn på livet. Mennesker i den vestlige verden føler større frykt enn før. For noen betyr det at de ikke våger å reise med fly, oppholde seg i høye bygninger eller der det fins store menneskemengder samlet på en gang.

Frykt er en naturlig reaksjon hos oss mennesker når vi opplever en plutselig fare av et eller annet slag. Frykt oppstår når vi plutselig blir revet ut av det trygge og vante og møter en situasjon som vi ikke takler. Vi har nok alle vært i slike situasjoner da vi har kjent frykten stige opp i oss. Det er en ubehagelig og vond følelse.

Det var en slik situasjon Jesu disipler befant seg i disse spesielle dagene i Jerusalem like etter at han var blitt henrettet på korset av jødene. De hadde hatt det så trygt og godt sammen med Mesteren. Ikke slik at de hadde hatt overflod på materielle goder mens de hadde vandret omkring sammen med ham, men de hadde hatt det trygt og godt likevel. Hans ord og makt hadde gitt dem trygghet. Livet deres hadde fått en stor mening. De hadde sett fram imot at han skulle "gjenreise riket for Israel" (Apg 1,6). De hadde håpet at han skulle sette seg på tronen i Jerusalem og overta makten i Israel. Men slik hadde det ikke gått. Jødene hadde tatt ham og drept ham. Og de var alene tilbake. De følte seg forkomne og hjelpeløse. "Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet," leste vi i evangelieteksten (Joh 20,19).

Vi forbinder som oftest påskens budskap med glede. Gleden er den dominerende følelsen i påsken. Men dersom vi leser tekstene nøye, ser vi at det for mange av dem nok mer dreide seg om frykt enn om glede denne første påskedagen i Jerusalem.

Det begynte allerede med de romerske soldatene som så engelen rulle steinen bort fra åpningen inn til den tomme graven. Matteus skriver at "vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde" (Matt 28,4). Kort tid deretter kom kvinnene ut til graven og så to engler som fortalte dem at Jesus hadde stått opp fra de døde. Markus skriver: "Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og forferdet. De sa ikke et ord til noen; for de var redde" (Mark 16,8). Og selv om det fortsatte å komme inn rapporter til disiplene om flere som hadde sett Jesus i live, var de altså likevel så redde at de låste dørene i frykt for jødene (Joh 20,19).

Det er denne frykten som ligger til grunn for Lukas sin beskrivelse av det som skjedde den første påskedagen. Han løfter fram denne dype usikkerheten, frykten og redselen som disiplene følte. Og denne følelsen ble ytterligere intensivert da Jesus plutselig stod midt iblant dem der de var samlet.

Det står at "de ble forskrekket og redde, for de trodde de så en ånd" (v 37). Men er ikke dette merkelig? Hvorfor ble de redde? Hvorfor ble de ikke glade da de så Jesus? Hvorfor sprang de ikke mot ham og omfavnet ham? Hvorfor falt de ikke på kne og takket og lovpriste Gud for at Jesus var stått opp igjen? Vi har ikke noe annet svar å gi enn at de var fortsatt så forblindet av frykten og tvilen at de ikke klarte å se at han som stod der lys levende foran dem, var deres egen Herre og Mester.

De sies at kjærlighet gjør blind. Kanskje kan vi si at frykt også gjør blind. Frykten lammer oss. Den gjør oss ute av stand til å handle, og den gjør oss ute av stand til å se klart. Disiplene så ikke at han som stod der midt iblant dem, var deres egen kjære venn og Frelser Jesus. De var for redde til å se klart.

Teksten sier at disiplene var redde på grunn av jødene. De var vel redde for at de skulle få samme skjebne som Jesus. Men jeg tror trygt vi kan si at frykten også skyldes noe annet. De var redde fordi de hadde sviktet. De hadde vært feige. De var redde fordi de hadde flyktet hals over hode da soldatene kom for å ta Jesus. Peter hadde til og med bannet på at han ikke kjente Jesus. De var redde fordi de hadde vond samvittighet. Ja, dersom vi har noe uoppgjort med en annen, har vi ikke lyst til å møte vedkommende eller snakke med ham. Vi frykter for hva han vil si. Disiplene fryktet for hva Jesus ville si. De ventet vel at han ville refse dem for deres feighet og svakhet.

Men det er jo nøyaktig slik mennesker ser på Gud. De betrakter ham med frykt. De er redd for ham på samme måte som Adam og Eva etter at de hadde syndet. De sprang og gjemte seg for Gud fordi de var redde. De hadde vond samvittighet, og de fryktet for straffen. Slik er det naturlige menneskets forhold til Gud. I stedet for å ha en glad og frimodig tillit til Gud, ser det naturlige mennesket på Gud med frykt. Det frykter dommen. Menneskene frykter den dagen de må avlegge regnskap for sitt liv.

Disiplene var redde. De hadde stengt seg inne. Ser vi dem ikke for oss? Der sitter de bak låste dører og samtaler om det som har skjedd. De er forvirret. De vet ikke hva de skal tro. Plutselig står Jesus der midt iblant dem.

Hans herliggjorte legeme stod der midt iblant dem. Det var ikke noe problem for ham at dørene var låst. Hans herliggjorte legeme var ikke lenger bundet av tid og rom. Hvordan det kunne gå til at den oppstandne Frelseren kunne gå gjennom den stengte graven – husk at da steinen foran graven ble rullet til side, var graven allerede tom! – og at han kunne gå gjennom stengte dører, nytter det ikke for oss å spekulere i. For oss er det nok å vite at det var Kristus selv, med kjøtt og blod, som stod lys levende foran disiplene. "Se på mine hender og mine føtter; det er meg," sa han til dem. "Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben som dere ser at jeg har."

En av de guddommelige egenskaper som den opphøyde Kristus har, er allstedsnærvær. Førti dager seinere skulle han befale disiplene å gå ut i hele verden og forkynne evangeliet for alle skapninger. Og sammen med den misjonsbefalingen skulle han også gi dem dette løfte: "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende."

Det er ikke noe problem for alle vanlige kristne å tro at Jesus er med dem uansett hvor de måtte befinne seg. For han er jo den sanne Gud. Han er allestedsnærværende. Derfor kan han også love at "hvor to eller tre er samlet i mitt navn, er jeg midt iblant dem." Og derfor tror vi at Jesus er hos oss hver gang vi samles til gudstjeneste, likeså vel som han er sammen med alle andre kristne over hele verden som samles til gudstjeneste. Ja, han er nær hver eneste kristen på denne jord.

Og derfor har ingen troende bibelleser problem med å godta at den oppstandne Jesus plutselig kunne stå midt iblant disiplene denne kvelden på første påskedagen. Og så sier han til dem: "Fred være med dere!" Hvilke herlige ord! Hvor fantastisk måtte det ikke være for disse skrekkslagne mannfolkene å få høre dette!

"Fred være med dere!" – Shalom! – var den vanlige hilsenen som jødene møtte hverandre med. Men når den kom fra Jesu munn, inneholdt den mye mer enn bare et fromt ønske om fred. Jesu ord skaper fred og overbringer fred.

"Fred etterlater jeg dere," hadde Jesus sagt til dem tidligere. "Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet" (Joh 14,27-28). La oss tenke på dette, vi som lever i en verden hvor det er alt annet enn fred som hersker, hvor den ene krigen og striden avløser den andre, hvor det fins ufred mellom nasjoner og folk, mellom enkeltmennesker i samfunnet, i familiene og på arbeidsplassene, og hvor det fins så mye ufred i menneskenes hjerter og tanker, så mye uro og fortvilelse, så mye angst og frykt.

"Fred være med dere!" hilser han oss med, ikke den fred som verden gir, men sin egen fred, den fred som han skapte ved sitt eget blod på korset (Kol 1,20), den fred som består i det at Gud er en forsonet Gud, og at vi som var hans fiender, nå er blitt hans kjæreste barn. Denne fredstilstanden, som er en objektiv sannhet som eksisterer fordi Jesus gikk imellom og betalte det vi skyldte, skaper fred i hjertene. Den skaper vissheten om å ha en Gud som tilgir, en Gud som ikke er vred, men som elsker oss av hele sitt hjerte. Denne fred eier alle de som tror på ham. For Paulus skriver i Romerbrevet: "Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus" (Rom 5,1).

Tenk det! Fred med Gud! Kan vi ønske oss noe bedre? For når vi har fred med Gud, når vi vet at våre synder ikke lenger kan anklage oss fordi Jesus har gjort opp for oss da han døde på korset, da kan vi også ha fred med hverandre. Ja, faktum er at uten at mennesker har fred med Gud, har de svært vanskelig for å holde fred med hverandre. Et menneske som har det godt med Gud, har så mye lettere for å tilgi og glemme, og ikke søke etter hevn og gjengjeld eller gå og gjemme på det onde.

"Fred være med dere!" sa Jesus til de redde disiplene. Og etter hvert ble øynene deres åpnet og de så at det virkelig var ham. De fikk ta på ham og se naglemerkene i hendene og føttene. Og til slutt spiste han et stykke fisk som de gav ham, for å gjøre det helt klart for dem at det var ham. Det var ingen ånd. Det var ikke noe spøkelse. Det var deres egen Herre og Mester. Det var Jesus selv. Han var oppstått. Han var ikke død. Som en av dem, apostelen Johannes, senere skrev i et av sine brev: "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud…" (1 Joh 1,1).

Disiplenes følelser gikk over fra frykt til fred. De som tidligere hadde vært så tvilende og redde, så fulle av frykt, fikk fred – ikke den fred som veden gir, men den fred som Kristus gir.

Jesus sa til dem: "Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene" (v 44). Og Lukas skriver at da fikk de åpnet sin forstand. Da forstod de plutselig skriftene (v 45). Da forstod de at alt hadde vært forutsagt, hele hans lidelse og død og oppstandelse, alt stod skrevet i de hellige skriftene (v 46) og alt hadde han sagt til dem på forhånd. Og nå var det oppfylt, og de så det helt klart.

Har du noen gang opplevd å plutselig se ting klart, ting som du har lurt på og tvilt på? Plutselig forstår du alt. Du får det vi pleier å kalle en "a-ha-opplevelse". Det er en ganske god opplevelse, ikke sant? Det var dette disiplene opplevde nå.

Tidligere hadde de vært redde fordi de hadde tvilt, nå forstod de alt, og dermed var også tvilen borte. De hadde fått øynene sine åpnet og forstod skriftene. Dette var selvfølgelig ikke deres eget verk. Det var den Hellige Ånd som hadde åpnet øynene deres.

Og så avslutter Lukas denne beskrivelsen av det som skjedde denne første kvelden etter at Jesus hadde stått opp fra de døde, med å rette blikket framover. Han gjengir Jesu ord til disiplene: "Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette" (v 46-48). Disse tidligere så redde disiplene skulle bli frimodige vitner om det som hadde skjedd. De skulle bli ivrige og trofaste forkynnere av lov og evangelium. Omvendelse (loven) og tilgivelse for syndene (evangeliet) skulle forkynnes for alle folkeslag.

Og her er det vi kommer inn, vi som er samlet til gudstjeneste i dag. For dette gjelder oss, også. Omvendelse og tilgivelse for syndene må fortsatt forkynnes av oss som selv har fått høre evangeliet. Oppdraget gjelder fortsatt. Jesus har ikke bedt oss om å slutte. Og han har lovet at han skal være med oss i det vi trofast utfører oppdraget, inntil verdens ende. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)