Det er blitt sagt om juleevangeliet at det er den vakreste historien som noen gang er fortalt. Det tror jeg sikkert at vi som er samlet her i ettermiddag for å innlede julen med å høre Guds ord, kan være enig i. Jeg tror ikke det fins mange beretninger – om det i det hele tatt fins noen – som er blitt hørt og lest så ofte og blitt en så kjær eiendom for så mange mennesker som denne enkle beretningen om Jesu fødsel.

Den Hellige Ånd kunne ha inspirert evangelisten Lukas til bare å skrive for eksempel slik: "Maria fødte en sønn i Betlehem." Men i stedet har han i sin store visdom villet fortelle oss så mye, mye mer om denne hendelsen. Vi får høre om denne keiser Augustus som befalte at "hele verden" skulle innskrives i manntall, noe som førte til at Josef og Maria måtte bryte opp fra sine rolige og trygge omgivelser i Nasaret for å dra ut på den lange reisen helt til Betlehem. Evangelisten forteller oss også detaljert om hvordan Frelseren måtte bli født i en stall fordi det ikke var ledige rom andre steder i Betlehem. Vi får høre om hans første seng, en krybbe, og hans første klær, noen kluter eller tørklær som moren tullet ham inn i.

Og i tillegg får vi høre om de aller første som kom på barselbesøk til ham, noen enkle hyrder som hadde fått høre et fantastisk budskap der ute på Betlehemsmarkene om ham som var født. En Herrens engel hadde fortalt dem om hvem dette lille barnet var som nå var født inne i Betlehem, og hva dette barnet skulle gjøre. Evangelisten forteller med innlevelse om hyrdenes entusiasme og iver etter å fortelle Josef og Maria og alle som ville høre på dem, om alt det de hadde hørt og sett, og om hvordan de priste og lovet Gud mens de gikk tilbake til sitt vanlige arbeid. Og så forteller evangelisten oss om moren Marias undring over barnet, og over alle disse utrolige tingene hun hadde fått høre.

Så det er ikke vanskelig å være enig i at dette er en fin historie. Men historien kan være aldri så fin og så kjær for oss, om den ikke får tale til våre hjerter. Vi kan nok bli rørt og synes at det er søtt med det lille Jesusbarnet i krybben. Vi ser for oss vakre bilder og malerier eller fine og koselige julekrybber som vi setter opp nå til jul. Men om ikke det evangelisten Lukas forteller, får tale til våre hjerter, blir det bare en fin historie, og ingenting mer, og vi kan gå hjem hver til vårt etter denne gudstjenesten og feire jul uten tanke på ham som vi feirer. Det ville være som om vi skulle feire fødselsdag, og fødselsdagsbarnet ikke fikk være med i selskapet.

Så derfor vil vi enda en gang stanse opp ved juleevangeliet, som er Guds eget Ord til oss i dag, og la det få tale til oss og trenge inn i hjertene våre slik at vi ikke bare kommer i den rette julestemningen for denne kvelden og denne julen, men slik at vi tror i dypet av vårt hjerte på ham som steg like ned til oss for å ta på seg vår elendighet og sone vår synd og skyld.

Og vil du en liten stund nå i ettermiddag gi Guds Ord i juleevangeliet litt rom i hjertet ditt, så lytt til hva han sier gjennom engelen: "I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren" (vers 11). Dette verset er det sentrale i hele juleevangeliet. Om du tar bort dette verset, blir juleevangeliet ikke noe annet enn en enkel og fin beretning om en fattigslig fødsel.

For ikke er det vel særlig spesielt at barn blir født i fattige kår, i en stall, i en jordhytte eller under et blikktak i en storbyslum. Det skjer hele tiden i vår verden. Mange små barn kommer til verden under minst like fattige kår som Jesus ble født. Så dette er egentlig ikke det spesielle med juleevangeliet. Ganske visst må det ha vært strevsomt for Maria å føde under slike kummerlige forhold. Det må ha vært en ganske fortvilt situasjon Josef og Maria befant seg i. De hadde ikke tak over hodet, og barnet var på vei. At hun i det hele tatt slapp å føde barnet under åpen himmel i en grøftekant, må ses på som en Guds styrelse.

Og hvem skulle vel hjelpe henne med nedkomsten? Evangelisten forteller ingenting om noen jordmor eller fødekone som stod parat til å ta imot barnet på en mest mulig hygienisk og omsorgsfull måte. Det var bare den stakkars Josef som var hos henne, og han gjorde sikkert så godt han kunne. Så altså, det er ingen tvil om at Jesu fødsel var fattig og elendig.

Men likevel – dette er ikke det viktigste i juleevangeliet. Det viktigste er det engelen forteller hyrdene på marken: "I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren." For dette er nemlig selve evangeliet i juleevangeliet. Evangelium betyr "godt budskap" eller "gode nyheter". Det gode budskapet er at frelseren er født. Han som er født i så fattige kår inne i den lille ubetydelige landsbyen Betlehem, er Frelseren som Gud har sendt. Ja, engelen sier at han er "Kristus, Herren". Med andre ord: Han er den som folket har gått og ventet på i århundrer. Kristus er det samme som Messias. Og "Herren" er Jahve eller Jehova, han som i Det gamle testamentet hadde åpenbart seg for Moses i den brennende tornebusken og sagt hvem han er: "Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud" (2 Mos 3,6). Han var det som var født i Davids by Betlehem, han, den evige Gud, frelseren.

La oss forsøke å sette oss inn i hyrdenes situasjon. Her sitter de rundt bålet midt i svarte natten ute på marken. Noen av dem sover eller slumrer kanskje. Det er en av mange kjedelige netter. Ingenting skjer. Alt er stilt og rolig. Og så plutselig står en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyser om dem, sier evangelisten. "De ble meget forferdet," forteller han videre. Ja, det kan vi godt forstå. Det ville vi også ha blitt om Herrens herlighet hadde lyst omkring oss og vi hadde sett en Herrens engel. Vi ville garantert ha blitt meget, meget rystet og forferdet. Den som tror noe annet, han vet ikke hva Herrens herlighet innebærer. For når Herrens herlighet lyser om oss mennesker, da er vi totalt avslørt. Da er det ingenting som er skjult. Alt det vi har gjort og sagt og tenkt ligger åpent i dagen, og vi står som fullstendig dømt og fortapt. Den som tror at han kan møte Herren ansikt til ansikt, og samtidig forholde seg kald og nøktern til ham, han har faktisk ikke forstått noe om hvilken Gud han har med å gjøre. Han kjenner ikke Guds hellighet og vrede over synden. Han tror at Gud er en sånn der snill gammel bestefar som bare klapper menneskene på hodet og sier: Ja, ja, det gjør ikke så farlig, bare dere gjør så godt dere kan i alle fall.

Derfor er det meget forståelig at hyrdene ble forferdet over dette synet. De ble totalt lamslått av redsel og skrekk. Jeg sa at engelens budskap var det virkelige evangeliet i juleevangeliet, det virkelig gode budskapet. Hva er det som kan være et godt budskap for en som er forferdet i møte med Guds herlighet? Hva er det som kan være en god nyhet for en som kjenner seg dømt for Gud? Det er selvfølelig bare en eneste ting, nemlig at Gud ikke vil straffe synden, men tilgi den; at Gud ikke kommer for å dømme, men for å frelse. Og det er nettopp det evangeliet hyrdene på marken og vi som nå hører engelens ord tale til oss i dag, får høre. "Frykt ikke!" sier engelen. Vær ikke redd! Det jeg nå skal forkynne dere, betyr at all grunn til frykt er borte. "Jeg kommer til dere med bud om en stor glede," sier han. Her fins det ingen grunn til frykt; for nå skal jeg fortelle dere et godt budskap om en stor glede. Og denne gleden gjelder ikke bare dere hyrder. Den gjelder hele folket. Gleden er for alle. Evangeliets glede er ikke begrenset til noen få. Den gjelder hvert eneste menneske på denne jord. Den gjelder derfor også hver og en av oss som er samlet her i dag.

Ja, for alle trenger denne gleden, du også og jeg også. "Alle har syndet," sier Bibelen, "og de har ingen del i Guds herlighet" (Rom 3,23). Dette er sannheten om oss mennesker, enten vi liker å høre det eller ikke. Men derfor er julens glede så desto mye større, for vi har alle behov for den. Liten og stor, ung og gammel, kvinne og mann – alle behøver vi denne gleden.

Det kan nok finnes mange ting her på jorden som kan gjøre oss glade. Det fins mye å glede seg over i livet, både små og store gleder. Men det er ikke en slik glede engelen forkynner. Han forkynner nemlig den glede som består i at frelseren er født i Davids by. Han forkynner den glede som består i at vi vet at Gud er en nådig Gud som tilgir synd og skyld. Det er den glede som gjør at vi av hjertet kan si: "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."

Lytt derfor til engelens budskap i juleevangeliet: Det er en frelser som er født. Gud selv har kommet ned til jorden for å frelse. Han kommer for å frelse det som var fortapt. Han kommer for å oppfylle all rettferdighet og sone straffen for alle synder. Han kommer for å gi oss glede og håp, liv og salighet.

Og om du noen gang skulle tvile på at han er kommet til deg for å frelse deg, så les engelens budskap i juleevangeliet en gang til og merk deg hvert ord: "Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren."

Luther sier om disse ordene at de "burde smelte himmel og jord, og gjøre døden søt som sukker og all ulykke til idel gledesvin. Hvilket menneske kan vel forstå at en Frelser er oss født og er vår Frelser? Denne skatt er det ikke bare jomfru Maria som mor som får nyte alene, men alle mennesker. For engelen sier: I dag er det født dere, dere, en Frelser som er Kristus, Herren."

Synes du at juleevangeliet er en vakker og fin historie? Det gjør du rett i. For det er den vakreste historien som noen gang er blitt forkynt. Det forteller oss at Gud har steget ned til vår jord, blitt født som et lite menneskebarn i en fattig og enkel skikkelse, ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene og frelse og hjelpe og styrke oss alle.

Men hva skal vi så gjøre med denne historien? To ting vil vi gjøre: For det første vil vi gjøre som hyrdene. De ble de første misjonærene. For vi leser at da de hadde funnet Frelseren i Betlehem, "fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet". De gode nyhetene, det evangelium de selv hadde fått høre der ute på markene, spredte de videre på en slik måte at "alle som hørte på, undret seg over det hyrdene fortalte". Og for det andre vil gjøre som Maria gjorde. Det står at hun gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. Ja, evangeliet om vår Frelser Jesus Kristus skal vi gjemme dypt i hjertet og grunne på det og bygge på det. Vi skal ikke la noen få ta det fra oss eller få oss til å tvile på det. For dette evangeliet er vår eneste redning, vår eneste trøst og vår eneste kraftkilde i liv og død.

Så vil vi i dag på julaften og hver dag, sammen med den store skaren av engler som viste seg for hyrdene på marken, synge lovsangen: "Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag." Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet