Det er ikke noe særlig kjekt å snakke om døden. Ingen mennesker liker det noe særlig. I mange år fortalte psykiatere oss at vi ikke måtte snakke om døden. Det var ikke bra for vår mentale helse. I vår tid har dette forandret seg betraktelig. I dag heter det at vi må lære oss å omgås med døden. Vi må lære oss å betrakte den mer som en venn enn som en fiende.

Når det gjelder Bibelen har den aldri forsøkt å skjule dødens harde realitet. Guds Ord taler om døden uten omsvøp. Ja, Bibelen er full av formaninger til menneskene om at de hele tiden må være forberedt på sin dødsdag. "Lær meg, Herre, å kjenne min utgang, mine tilmålte dager, hvor få de er, så jeg kan skjønne hvor forgjengelig jeg er." Slik ber salmisten (Salme 39,5). En dag er det slutt for oss alle, og vi vet ikke når den dagen inntreffer. Derfor må vi være forberedt.

Dagens evangelium om enkens sønn i Nain lærer oss to viktige ting om døden. Den lærer oss hvilken stor makt døden har. Og den lærer oss hvor maktesløs døden er.

"Som han nå nærmet seg byporten, ble en død båret ut for å begraves". Slik innledes dagens evangelium. Hvem var denne døde? Var han en utslitt gammel, mann, som hadde levd sitt liv til ende og bare hadde lengtet etter at han skulle bli fri fra alle sine jordiske plager. Nei, det var en ung mann. Han hadde stått ved livets begynnelse. Hele livet hadde ligget foran ham. Han hadde sikkert vært full av planer og ambisjoner og ideer. Og han hadde vært bortimot uunnværlig. For vi får også vite at han var sin mors eneste sønn og hun var enke.

Ja, døden er så ubarmhjertig. Den tar ingen hensyn til personer. Som den hadde tatt hennes mann, slik hadde den nå røvet bort hennes eneste sønn. Døden rammer alle, ung og gammel. Den gjør ikke forskjell på folk.

I vår verden i dag dør det ca. 150.000 mennesker hver dag, ca. 1 mill. hver uke, ca. 4 mill. hver måned og ca. 50 mill. hvert år. Dersom verden består, vil stort sett alle de 5 milliardene som lever på jorden i dag være døde om hundre år. Alle, inkludert du og jeg vil være begravd i jorden og vil ha blitt til jord igjen. Døden har en fryktelig makt over oss mennesker!

Et stort følge fra landsbyen Nain deltok i begravelsesfølget da den stakkars enken skulle begrave sin unge sønn. Dette forteller oss noe om hvilket inntrykk det hadde gjort på den lille byens befolkning. Ja, døden skremmer oss og gjør inntrykk på oss alle. Døden slår til, plutselig og brutalt. Og slik vil den fortsette å ramme oss mennesker. Den vil fortsette å rive ektefeller fra hverandre. Den vil fortsette å gjøre barn foreldreløse og foreldre barnløse. Den vil fortsette å ramme slektninger og venner. For den har en slik fryktelig makt!

Men det som er det aller verste når det gjelder døden, er dens makt til å bringe menneskers sjeler for dommen. Kort og utvetydig sier Bibelen: "Det er menneskenes lodd å dø én gang og siden komme for dommen" (Hebr 9,27). Denne fryktelige makten over menneskene har døden fått på grunn av menneskenes fall i synd. Døden er en følge av synden. "Synden kom på grunn av ett menneske, og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet," skriver Paulus (Rom 5,12). Ja, det er synden som gjør døden som grusom. Det er synden som er dødens brodd (1 Kor 15,56). Det er synden som gjør at døden stikker oss i samvittigheten, og som gjør at vi aldri får fred for den.

Men hvorfor trenger vi bry oss så mye om døden? Ville det ikke bare være bedre å glemme den og lukke øynene for den? Nei, det ville ikke være bedre. Tvert imot ville sjokket bare bli enda verre når den rammet en av våre nærmeste. I tillegg sier Guds ord at vi ikke skal lukke øynene for døden, men være forberedt til å møte den når som helst. I dagens evangelium er det et lite ord som oversetterne har kuttet bort. Ordrett står det nemlig slik i det 12. verset: "Som han (Jesus) nå nærmet seg byporten, se, da ble en død båret ut for å begraves." Dette "se" har oversetterne ikke tatt med, uvisst av hvilken grunn. Men dette lille ordet er som alle andre små ord i den greske grunnteksten, veldig viktig for forståelsen av teksten. Med dette "se" vil evangelisten få oss til virkelig å stanse opp. Dette som her skjer er virkelig noe vi skal legge merke til og ikke hoppe så lett over. Vi skal særskilt merke oss dette at døden har rammet den eneste sønnen til en enke. Det skal få oss til å våkne så vi ikke tror at døden bare rammer gamle, syke mennesker. Det skal få oss til å tenke over hvilken veldig makt døden har.

Men fins det da ikke noe håp for oss mennesker? Er det døden som seirer? Har døden virkelig beseiret oss mennesker for evig og alltid? Ja, det ser virkelig slik ut. Det ser virkelig ut som at det er døden som er sterkest når vi går til kirkegårdene og ser de tusenvis av gravstøttene som står der som tause monumenter over dødens veldige makt. Det ser virkelig ut som det er døden som er sterkest når vi tenker på alle fryktelige ulykker som skjer enten på land eller ute på sjøen, bilulykker, skipsforlis, flystyrt etc., eller om vi tenker på dem som vi selv kjente, slektninger og venner, som nå er borte. Det ser ut for oss som at døden virkelig er sterkest.

Men den er det ikke! Ja, så utrolig det enn høres ut - Guds ord lærer oss virkelig at døden har møtt sin overmann. Den er ikke sterkest. Den er beseiret.

Jesus Kristus, vår Frelser - han er sterkere enn døden. I teksten vår ser vi hvordan han på avstand betrakter sørgetoget som kommer ut byporten i Nain. Men han vakler ikke et øyeblikk. Med faste skritt går han døden i møte, akkurat som han gjorde seinere da døden og Satan prøvde å ødelegge ham på korset og i graven.

Vi ser også hvilken medlidende Frelser vi har. Han tar seg spesielt av dem som har det vondt. Her vender han seg spesielt til den sørgende moren, og fylt av medlidenhet sier han til henne: "Gråt ikke!" Bare noen få ord fra ham som er Veien, Sannheten og Livet, er nok. Overfor hans ord er døden maktesløs. Den har ingenting å stille opp med. Jesu ord har makt til å stille stormer, både på sjøen og i hjertene. Jesu ord har makt til å stanse døden.

Så går han bort til båren og legger hånden på den. De som bærer den døde, må stoppe. De kan ikke gå lenger. Se, hvor maktesløs døden er! Jesus kan bare rekke fram hånden, og den må stoppe.

Deretter begynner han som er livets fyrste å tale til det døde legemet: "Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!" En enkel befaling, bare noen få ord. Men disse ordene inneholder guddommelig makt og guddommelig autoritet. Kraften i Jesu ord strekker seg like inn i evigheten. Og straks den døde ungdommen hører disse ordene, setter han seg opp og begynner å snakke. Dermed er begravelsen avlyst den dagen i Nain. Det står at Jesus gav gutten tilbake til hans mor. Døden hadde tatt sønnen ifra henne, men Jesus griper inn og gir henne sønnen tilbake.

Sorgen er blitt vendt til glede. "Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud." I stedet for at det skulle bli en sorgens dag, ble det en gledens dag i Nain. I stedet for begravelse ble det fest. Det ble jubel og lovprisning. For selv om døden har stor makt over menneskene, er den likevel totalt maktesløs i møte med Jesus. Han har avslørt dødens avmakt. Og hvilken glede og jubel når denne fryktelige fienden til oss mennesker har møtt sin overmann!

Men døden er like avmektig overfor vår Frelser i dag som den gang ved byporten i Nain. Da Jesus vekket opp enkens sønn, bekreftet han bare sannheten i sine egne ord til Marta: "Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør" (Joh 11,25). Og han beviste sin egen profeti: "Dette er min Fars vilje, at den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag."

Ja, så maktesløs står døden overfor Jesus og hans røst, at den skal måtte gi fullstendig tapt på den ytterste dagen, når han skal komme for å vekke opp alle døde fra gravene. Da skal alle måtte komme fram fra gravene, og det som er blitt "sådd i vanære, skal stå opp i herlighet" (1 Kor 15,43).

Hvorfor er døden så maktesløs overfor Jesus? Dette skyldes ikke bare at han er Guds egen allmektige Sønn. Det skyldes ikke bare at han var uten synd slik at døden derfor ikke kunne gjøre noe krav på ham. Men det skyldes framfor alt det vidunderlige faktum at Jesus led vår død på korset. På korset døde han i stedet for oss. Der tok han straffen for oss. Der lot han seg bli slått av døden for at han kunne stå seierrik opp fra graven som dødens overmann på den tredje dagen. "Han skal oppsluke døden for evig," sier profeten Jesaja (Jes 25,8). Og det har han nå gjort. "Han har tilintetgjort døden, og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet" (2 Tim 1,10).

Hva blir følgene av dette for oss? Følgene blir at døden har mistet sin makt til å terrorisere oss. Den har mistet sin makt til plage alle dem som er i Kristus Jesus. Fordi Jesus døde og stod seierrik opp fra graven, har ikke lenger døden noen makt over våre hjerter. Den kan ikke lenger stikke oss. Dødens brodd er fjernet. Synden er sonet. Gjelden er betalt. Alt det som gjør at døden kan stikke oss og plage oss, har Jesus tatt bort da han døde på korset for oss.

Og når ikke lenger døden kan plage oss, når til og med denne fryktelige fienden, døden, ikke lenger har noen makt over oss som tror, hva kan da egentlig plage oss? Hva har vi da egentlig å frykte her i livet? Vi kan trygt gjøre som David som sier i Salme 23: "Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg" (Salme 23,4).

Ja, dødens makt er virkelig stor over menneskene, men over hver den som tror har døden ingen makt. Den har møtt sin overmann i ham som er Livets fyrste, vår Frelser, Jesus Kristus. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)