Herre over dødens maktPREKEN OVER LUK 7,11-17 - 16. søndag etter Treenighet Når verden med sin glede sviker, Salmen vi nettopp sang er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter, den kjente bergenske dikteren. Ifølge salmeboken skrev hun den i året 1681; da var hun 47 år gammel og hadde mye tungt og trist å se tilbake på i livet sitt. Hun hadde født ni barn til verden, men hadde måttet følge sju av dem til sine graver på kirkegården; hele sju av hennes ni barn døde som små. Nå hadde de bare to sønner igjen, hun og ektemannen, som var prest i Bergen Domkirke. Et par år senere, da hun var 49, hendte det så at hun ble enke, og et års tid etter det igjen mottok hun meldingen om at den ene sønnen hadde falt i krigen, som soldat, nede på kontinentet. Senere i livet, da hun var 68 år gammel, opplevde hun også å bli husløs; hjemmet hennes strøk med i den store Bergensbrannen i 1702. Den siste sønnen hun hadde igjen, forsvant sporløst; da hun selv døde 82 år gammel, hadde hun ikke hørt fra ham på 26 år; antagelig var også han allerede død. Det er ikke underlig at salmene og diktene hun skrev i i løpet av sitt lange liv er preget av sorg og tårer. Men hver høst, på 16. søndag etter Treenighet, kunne Dorothe Engelbretsdatter trosse regn og blest og gå i kirken sin i Bergen og høre denne dagens evangelietekst, om enkens sønn i Nain. Og jeg tror nok at den gjorde et spesielt inntrykk på henne. Det står jo at Jesus gav seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde drog sammen med ham. Som han nå nærmet seg byporten, ble en død ble båret ut for å begraves. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Det at en enke mistet sin eneste sønn, var på den tiden regnet for omtrent den største ulykke som kunne ramme et menneske. I tillegg til den store sorgen over de to kjære som var gått bort, kom jo også alle bekymringene for hvordan hun i det hele tatt skulle klare seg videre, hvem som skulle forsørge henne. Jesus visste om situasjonen hennes; det står at da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne. Vi hørte i dagens episteltekst ordene om bredden og lengden, høyden og dybden av Kristi kjærlighet, at den langt overstiger hva noen kan forstå (Ef 3:13-21). Det var denne kjærligheten som nå gikk ut til den sørgende enken. Ellers kan det jo ofte skorte på medfølelsen oss mennesker imellom. Spesielt hvis det ikke er noen nære og kjære eller naboer som er rammet av stor nød og sorg, kan det være så som så med medlidenheten vår. "Du skal elske din neste som deg selv," sier Gud til oss i sitt ord. Men midt i en verden så full av nød og så full av folk som sørger, er vi istand til å bli ganske lunkne og likegyldige. Vi synes at vi for det meste egentlig har nok med oss selv, nok med våre egne mange små og store bekymringer, plager og sorger. Det er fint å lese at sammen med henne kom et stort følge fra byen. Et langt begravelsesfølge var det. Folk følte medlidenhet med enken, dette dødsfallet hadde gjort et sterkt inntrykk. Døden hadde rammet så hardt og brutalt. Tenk, en ung mann! Den eneste sønnen til en enke. Det var fortvilende; folk kunne bare synes synd på moren og vise sin deltakelse i sorgen, noe særlig mer stod ikke i deres makt å gjøre. Mot dødens makt kunne de ikke hjelpe henne. Døden har en så veldig stor makt. Overfor den står vi alle hjelpeløse, maktesløse og sårbare i oss selv. Vi klarer jo ikke å stoppe døden. I hver eneste generasjon er dødeligheten 100%. Døden skiller ektefeller og venner fra hverandre, den gjør barn foreldreløse, den gjør foreldre barnløse. Noen har sagt at menneskeheten er som et eneste langt gravfølge. Våre nære og kjære følges til graven, den ene etter den andre, og før eller senere er det så vår egen døde kropp som blir fulgt til graven. Og mens vi ennå lever her på jorden, ligger tanken på døden der i bakhodet. Den gjør oss nervøse og engstelige, for er det noe vi ikke har kontroll over, så er det dødens makt. "Tenk hvis det skulle skje noe med barna mine på veien, i trafikken! Tenk hvis jeg mister dem nå, plutselig, allerede! Aldri kan vi være sikre og trygge, for vi vet jo at døden rammer både gammel og ung. Det er viktig å forberede seg på sin død. Noen sier som så at "nei, min egen død er jeg personlig ikke så opptatt av, hva som skal skje med meg; jeg tenker nå mest på barna mine, at de ikke må oppleve å bli foreldreløse og sånn." Og dette høres jo på en måte fint og uselvisk ut, men det er svært uklokt. Guds ord formaner oss til å være forberedt på vår egen død, hvordan det skal gå med oss. For dette livet vi lever her på jord, og som plutselig kan være slutt, er nemlig bare som et bittelite forværelse til en lang evighet, en tilværelse som aldri skal ta slutt! Vi må tenke på evigheten; og det er nå vi må forberede oss. Du som er her i dag har en sjel. Du er ikke bare en kropp som en gang skal gravlegges eller kremeres, og så ferdig med det. Nei, du har en sjel som fortsetter å eksistere, og du skal fram for Guds domstol etter dette livet ditt her på jord. Du må stå til ansvar for hvordan du har levd; hva du har gjort, sagt og tenkt. Og du må stå til ansvar for hva du har latt være å gjøre, si og tenke. Hvordan skal det gå med deg for Guds domstol? Til å besvare det spørsmålet gir Gud oss heldigvis god hjelp i sitt Ord. La oss lese litt videre i denne teksten og se hva som skjer: Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne. "Herren" står det, og det er visst første gangen i Lukas´ evangelium at dette ordet brukes om Jesus. Det passer svært bra å bruke det her, for her viser han virkelig at han er Herren. Legg også merke til at det ikke er enken som tar kontakt med ham og ber om hjelp; nei, det er han som kommer til henne, han griper inn og stanser hele gravfølget. "Gråt ikke!" sier han. Er forresten det noe å si til folk som sørger? Er det ikke akkurat det vi ikke må si? De må vel få gråte og få utløp for sorgen? Men her er det helt annerledes, for her har vi ham som rett og slett kan slukke sorgen; han som er herre, herre over dødens makt! Han sier til liket som ligger der på båren: "Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!" To kraftfulle ord fra Gud: "Stå opp!" Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Døden hadde røvet sønnen fra henne; Herren Jesus gav ham tilbake til henne. Alle som så det ble grepet av ærefrykt, står det, og de priste Gud for det fantastiske som var hendt. "Gud har gjestet sitt folk!" utbrøt noen. Jesus hadde vist sine guddommelige egenskaper, at han er herre over liv og død. Det var sant; det var virkelig Gud som hadde gjestet sitt folk! Selvfølgelig var det en fantastisk dag for denne enken, og for alle de andre i byen Nain som var vitner til mirakelet. Men så er jo spørsmålet: Hva har dette med oss å gjøre, vi som lever nå? Er dette nyttig og viktig for oss å vite? Er det til noen hjelp for oss? Ja, det er faktisk nettopp det det er. Gud har gjestet sitt folk, og ikke bare jødefolket; Gud er en Gud for alle folk på jord. Gud er ikke en fjern Gud, som ikke bryr seg om vår nød, men en som er full av medfølelse. Og han er herre over dødens makt. Han er livets kilde og livets herre, og har en kjærlighet til menneskeheten, dette lange gravfølget vårt, en kjærlighet til oss som er så stor at den overgår all vår fatteevne. Og derfor stiger han altså ned og trer inn i menneskeslekten, inn i våre rekker, og blir en av oss. Gud ble menneske, født av jomfru Maria. Gud har gjestet sitt folk, for å hjelpe oss og berge oss, vi som er så engstelige på grunn av dødens makt. Han kom for å frelse oss fra den evige død, fortapelsen. Dette her er av den aller største betydning for alle oss som lever nå og som skal dø i det 21. århundret, enten det nå blir av kreft eller blodpropp, i en trafikkulykke eller i krig, av AIDS eller sult. Han kom for å frelse det som var fortapt, for å kjøpe oss fri fra dødens makt ved å "gi sitt liv som løsepenge for mange" (Matt 20:28). For "mange"? Var det ikke for alle?! Jo, for alle mennesker, og det er fryktelig mange av oss; derfor står det "mange", selv om det betyr "alle". Vi skal raskt se at slik er det på flere steder i Bibelen. Forfatteren av Hebreerbrevet skriver at siden vi er mennesker av kjøtt og blod, måtte også Kristus bli menneske som oss: "Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen, og befri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sitt liv." (Hebr 2:14-15). I Romerbrevets femte kapittel finner vi en så klargjørende fremstilling om Adam, det første mennesket, som hele menneskehetens representant. Paulus skriver: "Synden kom på grunn av ett menneske, og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet." "På grunn av den enes fall måtte mange mennesker dø," (altså alle). "Døden fikk herredømme på grunn av et eneste menneskes fall." Og så beskriver Paulus Jesus som "den andre Adam," den nye representanten for menneskeheten overfor Gud. Han er den som gjorde den store skaden god igjen. Jesus syndet ikke. Han både hadde og viste den medfølelsen og kjærligheten vi skulle hatt mot våre medmennesker, og han levde sitt liv på jord i fullkommen lydighet mot Guds lov og i fullkommen kjærlighet til Gud sin Far. Som vår stedfortreder gjorde han dette, som vår representant. Paulus sier det på denne måten: "Likesom én manns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, så fører én manns rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Likesom de mange (=alle) ble syndere på grunn av det ene menneskes ulydighet, skal nå de mange (=alle) stå som rettferdige på grunn av den enes lydighet" (Rom 5:18-19). I og med Jesu lydighet i vårt sted får vi overført til vår "konto" alt som Jesus har gjort, hele hans rettferdige gjerning. Alt det Jesus har vunnet for oss får vi helt gratis, helt ufortjent. Vi skal ikke prestere noe først for å få det. Nei, Gud overrekker det til oss i sitt ord og sine sakramenter, og vi får bare ta imot det, i tro. "Vær så god!" sier Gud, "det er ditt!" Hva med all vår synd og skyld? Jesus er Guds lam som bærer verdens synd! (Joh 1:29). Hvis all vår synd og skyld ble lagt på ham, er det sikkert og visst at da ligger de ikke på oss eller på verden. Han tok det på seg, og derfor fikk han da også motta Guds strenge straff for alt dette. Som et offerlam, ofret han seg selv for oss da han døde på korset. Og Guds Sønns blod renser oss fra all synd. Ved sin død har han fjernet brodden, giftbrodden, fra din og min død. Vi vet at han stod opp igjen på den tredje dag, og at han har sagt: " Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør" (Joh 11:25). "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn den enbårne for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." Det var han som var aktiv den dagen i Nain, da enkens sønn ble vakt til live igjen. Og denne fortellingen kan minne deg om at han som du tror på er Herre over dødens makt, og at du derfor ikke trenger å frykte døden; den blir for deg bare som en søvn som Gud skal vekke deg opp fra. I dødsøyeblikket blir sjelen din hentet hjem til Gud, mens kroppen legges i grav eller kremeres. Men på dommens dag blir hver sjel gjenforent med sin kropp, og de som har trodd på frelseren får da herliggjorte kropper, ikke bare friske og sunne, men forherligede kropper. Dette var nok en stor trøst for Dorothe Engelbretsdotter; i det siste verset av salmen vi sang, sier hun: Hvor søtt skal mine øyne blunde/ i graven, med god ro og mak,/ fra alle verdens smertestunder,/ og hvile inntil dommens dag,/ til røsten bringer meg det bud:/ Stå opp, du døde, kom her ut! Dommens dag blir en stor gledesdag for oss som har Jesus som vår frelser. Vi har jo hele hans rettferdige gjerning stående på vår konto, og han har fjernet all vår synd og skyld da han døde for oss på korset. Dermed er vi allerede frikjent av Gud, noe som vil bli bekreftet i dommen på den siste dag. Og så får vi gå inn til en evig salighet. Johannes skriver at da skal Gud "tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte." (Åp 21:4) Allerede nå får dette store konsekvenser for oss, i det livet vi lever her i verden: vi behøver ikke å frykte døden; vi kan være trygge og si som David: "Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg." "Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider." (Sal 23). Deg være ære, herre over dødens makt! Evig skal døden være Kristus underlagt! Amen. (Preken av Tor Jakob Welde)
|
