Hvem har størst kjærlighet?PREKEN OVER LUK 7,36-50 - 2 søndag i Faste Hvem har størst kjærlighet? For den som kjenner sin egen store synd og samtidig sin Frelser, er ikke dette spørsmålet så vanskelig å besvare. For ingen har noen gang vist større kjærlighet enn ham. "Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner," sa han (Joh 15,13). Og det var nettopp det han selv gjorde: Han gav sitt liv for sine venner. Han ofret sitt liv på korset for oss. Han ville ikke at vi skulle dø i våre synder og gå evig fortapt, derfor gav han livet sitt for oss. Han var selv uskyldig, men han tok vår skyld og straff på seg. Derfor har han størst kjærlighet. Ingen mennesker kan måle seg med ham. Ingen er så god, så kjærlig, så vennlig, så mild, så barmhjertig, så medlidende som ham. Vår kjærlighet blir bare som et svakt skyggebilde i forhold. I forhold til vår Herre Jesus Kristus og hans uendelige kjærlighet til oss, er vår kjærlighet til ham og til hverandre intet. For hvem av oss er villig til å gi sitt liv for ham og for våre venner? Hvem av oss eier den kjærlighet som Bibelen lærer oss? Den sier: "Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt" (1 Kor 13,4-7) Men om vår kjærlighet er liten, er den likevel stor for Gud. Det lærer vi oss ikke minst av denne prekenteksten. Den viser oss at Gud ikke forsmår selv det minste tegn på kjærlighet. Det er stort for ham når en angrende synder på en eller annen måte viser sin kjærlighet til ham. Det er stort for ham når en som har fått mye tilgitt, viser sin store glede og takknemlighet ved å gjøre kjærlighetsgjerninger for ham. Ingen slike gjerninger, ingen slike tegn på kjærlighet, forsmår han, selv om de kan se foraktelige ut i menneskers øyne. Dagens prekentekst er et fint eksempel på en som hadde fått mye tilgitt og som elsket mye igjen. Men teksten er samtidig også et advarende eksempel på en som ikke var en så stor synder - i alle fall ikke i egne øyne - og som heller ikke brydde seg om tilgivelsen, og som dermed heller ikke elsket igjen. Om vi tar for oss sistnevnte først, fariseeren Simon, så var han jo slett ikke noe dårlig menneske. Nei, fariseerne var ansette mennesker. De levde et ordentlig liv. De snøt ikke på skatten, de gjorde ikke urett, de brøt ikke ekteskapet. De fastet to ganger i uken. De gav tiende til templet av alt de tjente (Luk 18,11-12). Og Simon viser også sin storhet ved at han inviterer Jesus til å spise hos seg. Så det var ikke mye å utsette på ham. Han var kort og godt et ordentlig menneske. Han var et slikt menneske som det finnes så mange, mange av i verden, ordentlige, skikkelige og fine mennesker som passer jobben sin og gjør sin plikt, som ikke gjør noen fortred, som er gode venner med alle, med slekt og venner og naboer. Sett med menneskelige øyne fins det ingenting å utsette på dem. Men er det galt, da, å være slik? Selvfølgelig ikke! Det er slik Gud vil at vi skal leve. Likevel var det noe Simon manglet. I all sin prektighet og ordentlighet manglet han noe. Og hans liv var egentlig ganske tomt uten dette. Vi ville vel kalt ham en hykler. Hans fromme ytre var egentlig et hykleri. Hva var det han manglet? Han manglet kjærlighet, kort og godt. Han manglet kjærlighet til Jesus og han manglet kjærlighet til sin neste. Ja, han var nok god venn med sine likesinnede. Men han hadde satt en grense for kjærligheten. Den strakte seg ikke til slike som var anderledes enn ham, og i alle fall ikke til slike som hadde dårlig rykte på seg for deres syndige liv. At han manglet kjærlighet til Jesus, viser han ved at han ikke en gang gadd å sette fram et fat med vann slik at Jesus kunne få vasket føttene hans, noe som for øvrig var vanlig skikk på den tiden. Heller ikke gav han Jesus noe velkomstkyss da han kom, eller salvet hans hode med olje. Ikke en gang vanlig gjestfrihet hadde han altså vist Jesus. Vi kan derfor lure på hvorfor han i det hele tatt inviterte Jesus hjem til seg. Vi vet ikke, men kanskje var det fordi han ville sette Jesus på prøve, slik fariseerne var så veldig opptatt av. Hvorfor hadde Simon så lite kjærlighet? Jesus gir svaret når han forteller lignelsen om de to mennene som hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer (dvs. ca 500 daglønner), den andre skyldte femti denarer. Men ingen av dem hadde noe å betale med, derfor ettergav pengeutlåneren hele gjelden deres. Og Jesus avslutter lignelsen med å spørre Simon: "Hvem av dem vil da holde mest av ham?" Og Simon svarte slik som alle ville ha svart: "Den han ettergav mest, tenker jeg." Og han svarte rett. For det er slik det er: Den som har fått mye tilgitt elsker mye. Den som har fått lite tilgitt, elsker lite. Dette er vanlig logikk. Dette er noe alle forstår. Og dermed er også Simon og alle som er som han, blitt avslørt. Hvorfor elsker de så lite? Hvorfor har de så lite kjærlighet til Kristus og til sin neste? Fordi de har fått så lite tilgitt. Mener Jesus at han ikke har tilgitt dem alt, at de bare har fått en liten del tilgitt, mens de andre har fått mye mer tilgitt? Nei, som vi ser av lignelsen, tilgir pengeutlåneren hele gjelden til begge to. Det fins ingen gjeld tilbake. De er gjeldfrie, begge to. Og slik er det også når det gjelder oss mennesker og våre synder. Den skylden vi har fått hos Gud på grunn av alle våre synder, den har Kristus betalt da han døde på korset som vår stedfortreder. Hele skylden er betalt. Det fins ingenting igjen. Alle mennesker er helt og fullt forsonet med Gud ved Kristi død. "Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens" (1 Joh 2,2). Selv om syndene våre er aldri så store og grove, så er de likevel tilgitt. For der synden ble stor, der ble nåden enda større. Dette gjelde også for Simon og alle andre. Kristus er en soning også for dem. Hele deres skyld har han betalt, ikke med gull eller sølv, men med sitt eget dyrebare blod (1 Pet 1,18-19). Derfor er det ikke der feilen ligger. Tilgivelsen er et fullbrakt faktum også for Simon og alle andre. Hva kan Jesus da mene med at de har fått tilgitt lite? I lys av denne fortellingen om synderinnen i fariseeren Simons hus, forstår vi hva Jesus mener. Problemet med Simon og de som er som han, er at de ikke synes at deres egen skyld er så stor. De kan nok kanskje gå med på at ikke alt er som det skal med dem heller. "Ingen er jo feilfrie," sier de ofte. Men sammenlignet med andre mennesker, prostituerte, forbrytere, alkoholikere, "tollere og syndere", er de bra. Da fins det ikke mye å utsette på dem. Så i egne øyne er deres gjeld liten. I egne øyne har de kun få og små skavanker. Det er en slik holdning Jesus retter seg mot. Han retter seg mot egenrettferdigheten. En som er egenrettferdig, ser ikke at han har gjort noe som han trenger noe å få tilgivelse for. Han ser ikke sin egen synd. Derfor elsker han også lite. Kristus blir ikke for ham den store og gode og nådige Frelseren som har vist ham en så stor kjærlighet at han har tilgitt ham alt. Fariseeren Simon hadde det slik, og det fins mange som har det slik. Derfor elsker de også lite. Synderinnen i teksten vår står i skarp kontrast til Simon, både når det gjelder hennes tidligere liv og når det gjelder hennes kjærlighet til Kristus. Hun gir oss ett av de vakreste eksempler i hele Bibelen på en som elsker meget fordi hun har fått meget tilgitt. Jesus ligger til bords sammen med alle de inviterte gjestene. Så kommer denne kvinnen inn. Hun levde et syndefullt liv, er den korte beskrivelsen evangelisten gir av henne. Men av dette forstår vi temmelig mye. Hun var kort og godt et av samfunnets utskudd. Hun var ikke invitert, men hun hadde fått vite at Jesus var gjest hos Simon, og derfor går hun også dit. Og det hun så gjør der blant alle disse fine gjestene er underlige og overraskende ting. Hun har tatt med seg en alabastkrukke med fin salve. Hun stiller seg bak Jesus ved føttene hans og gråter. Hun gråter så mye at føttene til Jesus blir våte av tårene hennes. Og så bøyer hun seg ned og tørker Jesu føtter med håret sitt, og hun kysser føttene og salver dem med salven. Jesus rører seg ikke mens hun gjør dette. Stille tar han imot de angerfulle tårene hennes. Uten å avbryte lar han henne få vise sin kjærlighet og takknemlighet. Han bryr seg ikke om hennes dårlige rykte. Han bryr seg ikke om de merkelige handlingene hennes. For han ser hjertet hennes. Han ser hvordan det strømmer over av takknemlighet til ham som har tilgitt henne. Vi får her et nytt eksempel på dette at Kristus kom for å oppsøke og frelse det som var fortapt. Han kom ikke for å kalle rettferdige, men syndere. Han visste at det ikke var de friske som trang legedom, men de syke. Det var slike arme, syke sjeler som denne kvinnen. Visst hadde hun vært en stor synder. Visst var det alvorlige ting det hun hadde gjort. Visst hadde hun sløst bort livet sitt i vellyst og begjær. Men nettopp slike fortapte som henne var det han var kommet for å frelse. Alle hennes synder hadde han strøket ut. Så når han sier til henne: "Dine synder er tilgitt," er dette like meget en forkynnelse av et allerede fullbrakt faktum. "Dine synder er tilgitt. Jeg har allerede tilgitt deg." Jesus forkynner avløsningen over henne, en avløsning som har sin dypeste grunn i Guds nåde og Kristi fortjenester, og bare der. Denne teksten viser virkelig at frelsen er av nåde alene. Det er ikke slik som enkelte har ment, at kvinnens kjærlighetsgjerninger var årsaken til at Jesus tilgav henne. Nei, Jesus sier det så klart og tydelig: "Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet." Derfor viser hun så stor kjærlighet, fordi hun har fått så mye tilgitt. Kjærlighetsgjerningene hennes er et bevis på at hun er en tilgitt og troende synder. De viser hvor takknemlig hun er for at hun som har levd så langt nede, er blitt opphøyd så høyt, for at hun som er så foraktet av mennesker, er elsket så høyt av Gud. Vi innledet prekenen med å tale om Kristi kjærlighet til oss syndere. Ingen har større kjærlighet enn ham. Selv denne kvinnens store takknemlighet og kjærlighet til Jesus, blekner i forhold til hans kjærlighet til henne. Dette er en trøst for oss når vi synes at det står dårlig til med vår egen kjærlighet, når vi merker lite til takknemligheten til Kristus for den store nåde han har vist oss, når vi synes at vi mangler mye glede over å være et frelst Guds barn. Vår trøst er at uansett hvordan vi føler oss, så er vi likevel tilgitte syndere, vi også. Avløsningsordene gjelder også deg og meg: "Dine synder er tilgitt". For Kristus døde også for oss. Han er en soning også for våre synder. Prekenteksten for i dag advarer oss mot egenrettferdighet. Den advarer oss mot å se med forakt på mennesker som har kommet skjevt ut i livet. Og den oppmuntrer oss til å vise kjærlighetsgjerninger mot vår Frelser. Men framfor alt er teksten en trøst for alle syndere, liten eller stor, fordi den så klart viser at frelsen er av bare nåde, uten våre fortjenester, uten vår egen verdighet eller rettferdighet. Og så kan vi gjøre som Jesus sa til kvinnen: "Gå bort med fred!" Vi kan trygt hvile våre syndebetyngede hjerter i vissheten om at også våre synder er tilgitt, at Kristi store kjærlighet også gjelder oss. Amen. (Preken av pastor Egil Edvardsen.)
|
