Hva med såkornet i hjertet ditt?Preken på Søndag Seksagesima ("Såmannssøndagen")
Vi har vel alle sammen vært med på å plante frø; solsikkefrø, gresskarfrø, eller andre slags frø. Har noen kanskje prøvd å ta ut de små frøene i et eple, og plante dem? Da blir det kanskje et skikkelig epletre av det en gang. Men det er viktig at planten får vokse på et bra sted, der den har nok sollys, vann, og noe annet som er nødvendig: rikelig med god og fruktbar jord. I evangelieteksten vår i dag sammenligner faktisk Jesus oss mennesker med jord, ulike typer jord. Det handler om menneskehjertenes forhold til Guds ord. Det er noe veldig viktig Jesus vil si oss i dag, med lignelsen om Såmannen. "En mann gikk ut for å så kornet sitt," sa Jesus. Med såkornet skal vi her forstå Guds ord. "Såkornet er Guds ord," forklarte Jesus. Og jorden som såkornet faller på, er altså oss mennesker. Såmannen - hvem kan det være? Ja, det må nesten være han selv, Jesus, som sender ut sitt ord, sprer det ut over verden, gjennom sine disipler. 1. Det var ikke uvanlig på den tiden at det gikk stier og veier tvers igjennom kornåkrer. På grunn av all trafikken ble jorden naturlig nok helt hardtrampet langsmed disse stiene og veiene. Da såmannen gikk rundt omkring på åkeren og strødde ut såkorn, hendte det altså at en del av kornet falt ned ved en slik vei. Såkornet ble tråkket ned av folk som gikk forbi, og så kom fuglene under himmelen og tok det. Hva mente Jesus med å si dette? Jo, han forklarte at når Guds ord blir forkynt, er en del av de som hører det omtrent som en slik hardtrampet vei. De hører altså ordet, men vil ikke la det få synke inn i hjertet så det kan få slå rot. Det går bare inn det ene øret og ut det andre. Det er djevelen som kommer og "tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst," sa Jesus. Tenk det, at når Guds ord blir forkynt er djevelen også på ferde! Martin Luther grøsset ved tanken på dette, og sa at denne uttalelsen av Jesus var den frykteligste i hele Bibelen. "Men likevel er det så få som gir akt på dette," sa han. Ja, hvem tenker på at djevelen er til stede når Guds ord forkynnes? Hvor mange av oss har vel ikke opplevd å gå hjem fra gudstjeneste og så kunne vi omtrent ikke huske et eneste ord som ble sagt! Du sang kanskje med på salmene og hadde både ørene og øynene åpne under prekenen, men tankene fløy visst hit og dit mesteparten av tiden; det var kanskje så fristende å heller tenke på hva vi skulle gjøre når vi kom hjem. Eller kanskje fikk vi med oss det meste av gudstjenesten, men da den var slutt og vi reiste hjem, hva tenkte vi på resten av dagen, og neste dag, og dagene som fulgte? Ordet var borte vekk, borte fra tanker og sinn. Eller kanskje satt vi og hørte oppmerksomt, men så var det en sur stemme inni oss som ikke ville holde opp med å kritisere forkynnelsen, og som sa: "Hmm, er det meningen at jeg nå igjen liksom skal måtte komme krypende til Gud og trygle om nåde??" eller "Hva? Forventes det virkelig at jeg skal tro på det der som han leste nå (!?)" Da var det hjertet vårt som var blitt som en hard vei; såkornet fikk ikke slippe til og slå rot, vi nektet å la Guds ord få komme inn, og vi gikk glipp av det. 2. Så var det altså en del av såkornet som havnet på en annen slags jord, nemlig på steingrunn, dvs der steinene var dekket av et veldig tynt jordlag. Såkornet falt ned der og begynte å slå seg til, men det fantes ikke nok jord til at roten kunne vokse seg stor og sterk. Og kornet "visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte". Det fikk ikke den næringen det trengte. Jesus forklarte at dette handler om de som "tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot og tror bare en tid; når de blir satt på prøve, faller de fra." Det er jo mange som blir kristne som dessverre kun holder ut en kort stund. Kanskje var det vekkelse i bygda, de kom til tro og alt føltes bare herlig og varmt og lyst. Det ble rask vekst, men så visnet det plutselig, når gleden og de gode følelsene dabbet av. Det er fare på ferde dersom vi lytter til Guds ord først og fremst for å fremkalle eller opprettholde en god, salig følelse. Dette er en for overfladisk måte å forholde seg til Guds ord på. Troen vår må ikke være basert på hva vi føler, men på hva Gud faktisk lover oss i sitt ord. For hvis det er stemningene og følelsene vi er så avhengige av og bygger på, tar det ikke lang tid før troen svikter og omkommer! Vi må bygge på noe som er dypere, sikrere, mer stabilt; noe som står klippefast uansett vær og vind og følelsesmessige svingninger. På Gud og hans ord vil vi bygge. Vi trenger å bli rotfestet og grunnfestet i Guds ords lære. En del tenker nok slik: "Uff, læren, det er noen kjedelige greier; denne undervisningen om "læren" har jeg bare ikke tålmodighet til." Men dette er faktisk noe vi har stort behov av. For eksempel trenger vi undervisning om kristenlivet, om hva vi kan forvente oss som kristne i denne verden. Det er så viktig at vi forstår at "vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler" (Apg 14:22). Ellers blir vi så overrasket når vi møter motgang, og vil gi opp. Prøvelser betyr jo ikke at Gud har forkastet oss og forlatt oss. Nei, tvert imot. Gjennom prøvelsene vil han gjøre oss sterkere, og han vil lede oss gjennom alt det vanskelige. 3. På det tredje stedet hvor såkorn falt var det tilsynelatende bedre vekstforhold: tykkere, dypere jordlag, med bedre plass for planterøttene. Og kornet vokste og spirte: Men så viste det seg at det også var tornebusker på vei opp akkurat der. Og tornebuskene vokste opp sammen med kornet og kvalte det. Hvem handler så dette om? Jo, sier Jesus; det er "de som nok hører ordet, men på sin vei gjennom livet kveles de av bekymringer og rikdom og nytelser, så de ikke bærer fullmoden frukt." Kornet ble kvalt! Det skjedde ikke plutselig, kvelningen skjedde langsomt og ganske umerkelig, "på veien gjennom livet." Vi legger ikke så godt merke til det når tornene vokser seg langsomt stadig større og sterkere i hjertet vårt. Noen torner handler om familien, og om framtiden, om huset og eiendommen vår og hvordan vi skal klare å passe på alt vi har. Og vi tenker at vi gjerne skulle ha eid enda flere ting også, og opplevd både det ene og det andre mens vi ennå har anledning og helse til det. Vi liker ikke å tenke på at vi kanskje går glipp av noe her i livet. Det sies at folk i Norge har aldri hatt så mye penger mellom hendene som de har nå for tiden. Rikdom og nytelsesliv er innen rekkevidde for de fleste, men bekymringer blir det ikke mindre av likevel, snarere tvert imot. Og mens tornebuskene får bre seg mer og mer i hjertene, blir samtidig den kristne kampen og årvåkenheten vår gradvis sløvere og sløvere, vi sovner langsomt og umerkelig inn. Troen kveles, sier Jesus. Det blir umulig å bære fullmoden frukt, dersom alle disse tingene får fylle hjertet vårt. Når jeg leser dette uttrykket "ikke fullmoden frukt", tenker jeg med en gang på slike knøttsmå, knallharde umodne norske epler, som hvis du prøver å tygge på dem er så knallsure at ansiktet nesten vrenger seg. Hva kan slike epler brukes til? Ikke til noe særlig, så vidt jeg vet. Gud ønsker å se en helt annen slags frukt hos oss: fullmoden og god frukt. Det er nyttig for oss ofte å bli minnet på dette som Paulus skriver til Timoteus: "Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For vi har ikke hatt noe med oss til verden, og kan heller ikke ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det. De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær, som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. For kjærlighet til penger er en rot til alt ondt. Drevet av pengebegjær er mange ført vill og er kommet bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser" (1 Tim 6:6-10). Vi stusser kanskje litt når vi hører Jesus si til disiplene sine: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal se, men ikke skjelne, og høre, men ikke skjønne." Vi vet at Gud ikke vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse (2 Pet 3:9). Disse han snakker om her, som skal se, men ikke skjelne, og høre, men ikke skjønne, var slike som hadde forherdet seg. De hadde hørt Guds ord mye og ofte, men nå da Messias var kommet, han som er Skriftenes hovedperson, ville de ikke ha med ham å gjøre, de ville rydde ham av veien. Nøkkelen til å rett forstå Jesu lignelser er faktisk Jesus selv, og de som forkastet ham som sin Herre, Gud og frelser, hadde kastet bort nøkkelen. Derfor skjønte de ikke, og lignelsene virket istedet i dem at de bare ble mer og mer forherdet i sitt hjerte. Deres egen forherdelse hadde gått så langt at Gud tilslutt lot dem besegles i sin forherdelse. Gud vil ikke at dette skal skje med oss. Budskapet som forkynnes i dag skal få oss til å spørre: Hva med såkornet og mitt eget hjerte? Hvordan har jeg forholdt meg til Guds ord? Jesus vil vekke oss! For dette er alvor, dette er så viktig! 4. Han avsluttet lignelsen med å fortelle at noe av såkornet "falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre foll," det vokste altså opp hundre ganger så mye korn som det som var blitt sådd. Da han hadde sagt dette ropte han ut: "Den som har ører å høre med, hør!" Såkornet i den gode jorden handler om de som hører ordet og tar vare på det, i et oppriktig, fint og godt hjerte, så de holder ut og bærer frukt. Nå er det jo slik at god jord blir vi ikke av oss selv. I utgangspunktet, av naturen, er vi alle feil slags jord. Vi er som den hardtrampede jordveien, eller som steingrunnen, eller tornebusk- jorden. Vi er hjelpeløse når det gjelder å forandre oss selv til å bli god jord. Bare Gud kan forandre på dette, og Han gjør det gjennom sitt ord. Ingen av oss er av naturen bedre disponert for å ta imot Guds ord enn andre mennesker. Nei, "det finnes ikke én som er rettferdig, ikke én som søker Gud, alle er kommet på avveier, skriver Paulus i Romerbrevet (3:10-12), og han fortsetter: "Her er det ingen forskjell, for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus" (Rom 3:22-24). Her er vi ved kjernen i Guds ord, kjernen i evangeliet om Guds rike: På grunn av forløsningen i Kristus Jesus, blir vi alle erklært rettferdige, ufortjent og av hans nåde. På grunn av Jesu hellige liv, hans uskyldige lidelse og død, og hans seierrike oppstandelse, erklærer Gud den ugudelige (deg og meg) "rettferdig", frelst og fri. Vi hadde gått oss vill som sauer, vendt oss hver sin vei. Men "skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham." "Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom," skriver profeten (Jes 53). Så derfor er du tilgitt, skyldfri! For Jesus har båret all din synd, skyld og skam opp på korset. Det er bare denne herlige sannheten, evangeliet, som kan omskape et vantro, syndig menneske, så det blir som god jord som tar vare på ordet som er blitt sådd, og som holder ut og bærer frukt. En gang var det en fremmed kvinne som ropte til Jesus: "Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet." Hun tenkte på Maria, moren hans; at nettopp hun måtte være et spesielt salig menneske. Men Jesus svarte: "Si heller: 'Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.'" (Luk 11:27-28). Vi som er tilstede her i Guds hus i dag har grunn til å prise oss lykkelige og salige som får høre dette evangeliet fra Gud forkynt. I dag er nådens tid, i dag lar Gud seg finne av oss. Han overrekker oss de dyrebareste skatter, som vi bare får ta imot, helt fritt og for intet, ved troen. Frukter som Gud gjerne vil se vokse hos oss er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet, selvbeherskelse, rettferd og sannhet (Gal 5,22-23, Ef 5,9). Vanligvis merker vi vel dessverre ikke spesielt mye til disse fruktene, og vi skulle ønske vi kunne bære mye mer frukt for Gud. Da skal vi huske at det er Guds ord som skal bære frukt i oss, vi klarer jo ikke å produsere noe av egen kraft. Vi trenger kraften fra Gud. Og vi behøver altså ikke lete verden rundt for å finne den rette kraften. Gud gir den til oss, her i sitt hellige ord. La oss derfor alltid holde oss nær til hans ord og la det få bo rikelig iblant oss, så vi hører det, tar vare på det i hjertene våre og er god jord, der Gudsordet kan få bære frukt i oss. Amen. (Av pastor Tor Jakob Welde)
|
