PREKEN OVER MARK 10,13-16
Mikaelsdagen

Det er en kjent og kjær tekst som er utgangspunkt for dagens preken: Jesus og de små barna. Hvem husker vel ikke de gamle bildene fra søndagsskolen der Jesus står midt i flokken av mødre med de små barna på armen, og de litt større som flokker seg rundt ham. Det er en fin tekst, og det er en viktig tekst. Den er viktig fordi den lærer oss noe om det lille barnet, om mennesket, om troen, og framfor alt om Jesus og hans rike.

I den lille katekismen bruker Luther dette stedet som et av hovedbeleggstedene for Bibelens lære om dåpen, om barnedåpen. Vi skal derfor tale litt i dag både om troen og dåpen og de små barna. 

Det begynte med at folk bar små barn til Jesus for at han skulle velsigne barna. I parallellteksten hos Matteus står det at "de brakte små barn til ham for han skulle legge hendene på dem og be" (Matt 19,13). Dette forteller oss hva som var årsaken til at de brakte barna til ham. De ville at han skulle be for barna og velsigne dem, og det var også det han gjorde til slutt: "Han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem."

En annen viktig ting vi skal merke oss i denne teksten er at barna ble brakt til Jesus. De kom ikke av seg selv, men ble brakt til ham. Men var det nødvendig? Kommer ikke barn til Jesus av seg selv? Er de ikke av naturen slik at de dras mot ham? Eller for å si det på en annen måte: Har ikke mennesket en naturlig religiøsitet som gjør at det trekkes mot Kristus? Vil det ikke før eller siden, om det bare ikke blir hindret, bestemme seg for å følge ham? Om vi lytter til hva mange foreldre sier i dag, skulle vi tro at det er slik det er. Mange sier at de ikke vil presse troen sin på sine barn. De vil at barna skal få bestemme på egen hånd når de er modne nok til det.

Barna ble brakt, eller det står til og med båret, til Jesus. Dette samstemmer med resten av Skriftens vitnesbyrd om at ingen små barn vil komme til Jesus av egen kraft. "Det som er født av kjød, er kjød," sa Jesus til Nikodemus (Joh 3,6). Det som er født av en menneskelig mor og far, har arvet mors og fars syndige kjød, deres syndige lyst, deres gudfiendtlighet. Slik lærer Bibelen oss om barna, de små barna. "Menneskehjertets tanker er onde like fra ungdommen av," sier Skriften (1 Mos 8,21). I den kjente 51. salmen sier kong David at han "kom til verden med skyld, med synd ble jeg til i mors liv" (Salme 51,7). Bibelen lærer arvesynden. Den forteller oss at mennesket ikke har en religiøsitet som drar det mot Gud, men blir født med en fiendtlig holdning til ham. "Det menneskene av naturen trakter etter, betyr fiendskap mot Gud," sier Paulus (Rom 8,7).

Menneskene må føres til Jesus. De små barna må bringes til ham. Det var det disse voksne i teksten vår gjorde. De brakte sine små barn til ham, og det vil vi også gjøre. Uansett hva mennesker i dag hevder, uansett om mennesker anklager oss for å indoktrinere barna våre, vil vi bringe dem til ham, for de kan ikke gå dit av seg selv. Og de trenger ham og hans frelse like så mye som oss selv.

"Hindre dem ikke," sier Jesus til disiplene. De prøvde nemlig å hindre barna i å komme fram til ham. De ville vel ikke at Jesus skulle bli forstyrret. Eller kanskje hadde de den oppfatningen som så mange har, nemlig at for å bli en kristen, må en være moden og vis. Det nytter ikke med små, enfoldige barn. Barna er enda ikke i stand til å tro. De er enda ikke i stand til å gripe alt i kristendommen. De må først komme over barndommen før de kan bli i stand til å fatte sannhetene i den kristne troen.

Men hvor i Bibelen står det at det bare er de kloke som blir frelst? Hvor står det at det bare er de med mye kunnskap som kan tro? De som fulgte godt med når jeg leste evangelieteksten i dag, hørte hva Jesus sa i en liten bisetning: Der talte han om "de små som tror på meg". Han har nettopp stilt et lite barn midt i flokken av disipler for å lære dem noe om stort og lite i himmelriket, og han har sagt til dem at uten at de vender om og blir som barn, kommer de ikke inn i himmelriket. Himmelriket er stengt for det som er stort og vist og klokt. "Det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme," skriver Paulus til korinterne. "Brødre," sier han, "tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: ikke mange vise, menneskelig talt" (1 Kor 1,26-27).

"De små som tror på meg," sier Jesus. Også små barn kan tro. Også små barn kan tro på ham som sin Frelser fra synd. Troen er ikke et menneskeverk. Det er den Hellige Ånds verk i våre hjerter enten vi er store eller små. Det er feil når motstandere av barnedåpen hevder at vi ikke skal døpe små barn, fordi de ikke kan tro. Små barn kan tro, sier Jesus. Også i små barns hjerter kan den Hellige Ånd skape en frelsende tro. Troen har ingenting med stor eller liten kunnskap å gjøre, med mye eller lite erfaring. Troen er den tomme hånden som tar imot Jesus Kristus som sin Frelser.

"Hindre dem ikke," sa Jesus om de små barna. Det er mange måter å hindre barna i å komme til Jesus. Det er ikke bare ved å forby dem å bli kristne. Vi kan også gjøre det ved å være likegyldig til eller ikke bry oss om at de får høre om ham. Vi kan gjøre det ved selv å gi et dårlig eksempel, ved å ha en lunken holdning til Guds ord, til gudstjenester og ellers der vi hører Guds ord forkynt. Ved vårt eget dårlige eksempel kan vi hindre våre egne barn i å bli bevart og vokse i troen på sin Frelser. I evangelieteksten hørte vi hvor alvorlig det er å hindre små barn i komme til Jesus. Der sier Jesus: "Den som fører på avveier en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om han var senket i havets dyp med en kvernstein om halsen" (Matt 18,6). Det er alvorlig å hindre barna i å komme til Jesus. Det er alvorlig å føre dem på avveier. Det ligger et tungt ansvar på dem som gjør det.

Når vi derfor bærer våre små barn fram til dåpen, gjør vi det i lydighet til Guds ord. Jesus vil også ha det nyfødte lille barnet inn i sitt rike. Og han har innstiftet dåpen som et mektig middel der det lille barnet blir et Guds barn. Han har gitt oss befaling om å gå ut i verden og gjøre alle folkeslag til disipler ved at vi døper dem og lærer dem å holde alt det han har befalt. Vi vet jo hva de sier, alle de som er imot barnedåpen. De hevder at Jesus selvfølgelig ikke kan mene at vi skal døpe små barn. Men her i teksten vår sier han uttrykkelig at Guds rike hører de små barna til. Og når Jesus samtaler med Nikodemus, henviser han helt tydelig til dåpen når han sier at ingen kan komme inn i Guds rike uten at han blir født av vann og Ånd (Joh 3,5). Når så i tillegg Paulus i sitt brev til Titus kaller dåpen et gjenfødelsens bad, et bad som føder på nytt, vet vi at det er frelse i dåpen. Det lille barnet som blir døpt i treenige Guds navn, blir et Guds barn. Det blir en troende. Det blir frelst. Det blir en arving til himmelriket.

Ikke noe annet vitner så klart og tydelig om at frelsen er av nåde, uten gjerninger, som barnedåpen. Jesus tar det lille hjelpeløse barnet inn i sine armer og lukker det inn i sitt rike uten at det selv har gjort noe som helst til det.

Og dåpen er et kraftig middel. Ved dåpen skaper den Hellige Ånd tro i det lille barnehjerte. Denne troen vokser og blir sterkere etter hvert som barnet vokser opp og får høre mer om ham som så nådig tok de små barna til seg og ikke støtte noen bort. Ja, dåpen er et stort under. Vi kan ikke fatte det som skjer. Det nytter ikke for oss å forklare hvordan det lille barnet kan tro. Vi vet bare at det er slik, fordi Guds ord sier det. Og må vi ikke også vi som er voksne, alle sammen innrømme at hadde det ikke vært for Guds nådige inngripen, så hadde vi ikke selv vært troende. Også vår tro er Guds nådeverk i oss. Også det at vi er kristne, er et Guds under.

Teksten vår slutter så fint med at Jesus tok de små barna til seg, la hendene på dem og velsignet dem. Dermed viste han konkret at også de aller, aller minste vil han lukke inn i sine armer og i sitt rike. Ingen er for liten til Guds rike. Ingen er for ubetydelig til at ikke han bryr seg om dem. Han vil ha alle. Ja, også de store og kloke vil han så gjerne få lukke inn i sitt himmelske rike. Det er jo derfor han formaner dem til å bli som barn. Det er ikke nødvendig å være så klok og fornuftig, så sterk og stor for å tilhøre ham.

Og dette er jo egentlig en stor, stor trøst for oss alle. For vi er jo ikke så store og sterke alltid, vi heller. Vi er ofte små og svake. Det kommer ofte tider da også vi voksne føler oss hjelpeløse og fortvilet. Da er det godt å vite at vi trenger ikke være sterke for å få komme til Jesus Kristus. Vi kan komme slik som vi er, svake og hjelpeløse, nedbøyde av vår tunge syndebyrde, fattige på gode gjerninger. "Kom til meg," sier han til oss, og vi få komme som vi er. Vi trenger ikke anstrenge oss for å forbedre oss først. Vi trenger ikke prestere en så og så stor anger først. Vi trenger ikke prestere et fromt og vakkert liv først. Vi får komme som de syndere vi er. Og han vil lukke også oss inn i sine armer, slik han gjorde med de aller minste. Og vi vet at himmelriket også tilhører oss, at vi ikke er utelukket fra det, selv om ofte kjenner oss elendige og syndige.

"La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til." Ja, Guds rike hører syndere til, barn som voksne, syndere som du og jeg. For Kristi skyld, for hans lidelses og døds skyld, hører Guds rike oss syndere til. Han har ved sin lidelse og død på korset, åpnet døren til himmelriket for oss alle. Amen.

Tilbake til prekenarkivet       Til hovedsiden